Et eksellent stykke taleteater

«Min kamp» i Ole Anders Tandbergs regi er et stykke eksellent teater som til tider overgår romanene.

Min Kamp

PÅ SCENEN: Karl Ove Knausgårds Min Kamp-romanserie portretteres av Jessica Liedberg, Sven Ahlström, Ann-Sofie Rase og Gerhard Hoberstorfer ved Stockholm Stadsteater.

Foto: Stockholm Stadsteatern/Petra Hellberg
Knut Hoem byline
Anmelder

Lyset er fortsatt på i den lille salen på Stockholm Stadsteater når de fire skuespillerne kommer inn på scenen, og begynne å snakke rett til publikum. Gerhard Hober-Storfer, Ann-Sofie Rase, Jessica Liedberg og Sven Ahlstrøm, alle erfarne skuespillere i hjemlandet, har alle fått i oppdrag å gestalte Karl Ove Knausgård.

Fire skuespillere som snakker direkte til publikum er samme type oppsett, som en av Knausgårds litterære forbilder, Peter Handke tok i bruk da han skrev sitt berømte teaterstykke «Publikumsutskjelling» i 1966.

Skjev penis

Publikum som har funnet veien til teatret på Sergels Torg i den svenske hovedstaden slipper å bli utskjelt. Til gjengjeld får de utvalgte glimt fra samtlige av Knausgårds seks romaner. Valget av to kvinner og to menn til å gestalte forfatteren kan i utgangspunktet virke litt krampaktige feministisk korrekt i «cyklopenes land». Men det viser seg snart at dette grepet også åpner for en rekke komiske muligheter, som når Jessica Liedberg står og onanerer med ryggen til, og gauler ut sin frykt for at hennes penis alltid kommer til å forbli skjev.

Skjelmsk distanse

Karl Ove Knausgård gjør det stort i USA.

BLIR PORTRETTERT: Karl Ove Knausgårds Min Kamp-romanserie portretteres ved Stockholm Stadsteater.

Foto: Tove Bjørgaas / NRK

I et intervju i Aftenposten i forkant av forestillingen uttalte en av skuespillerne at han ikke hadde noe ønske om å treffe Knausgård, fordi de da sikkert bare ville bli sittende og glo olmt på hverandre. Den norske forfatterens regntunge, mørke alvor, den tausheten som trives så godt blant vestlandets fjorder og fjell, og som blir ytterligere fordypet gjennom Knausgårds traumatiske oppvekst, gjør ingen av skuespillerne noe forsøk på å etterligne. Tvert imot utstråler hele ensemblet en form for skjelmsk distanse som viser seg å kle tekstene ekstremt godt.

De er lojale mot Min Kamp – bøkenes hardt prøvete hovedperson, men de klarer ikke la være å ha det ekstremt morsomt på scenen, eller å gjøgle av gårde så snart de får muligheten. De både spyr og driter og har for tidlig sædavgang, og føder på scenen men uten å ta av seg så mye som en joggesko.

Attenhundretallsmannen som i romanen skrek i sitt indre blir et hylende kor på scenen. De fire, svenske skuespillerne innehar alle en form for tiltalende urban, og særsvensk kulhet, som spirer og gror fra Kiruna i nord til Malmö i sør, noe Knausgård overså fullstendig i sin temmelig enøyde kritikk av vårt broderfolk i øst.

Je suis Karl Ove

På scenen står altså Karl Ove, Karl Ove, Karl Ove og Karl Ove. Dette er forestillingens store, lykkelige valg. Mindre begavete regissører kunne utmerket godt ha plassert Linda, Geir, Knausgård senior og junior på scenen, og latt dem spille teater på ibsensk vis, med en scene, som dreier rundt med barndomshjemmet eller kafeene i Stockholm som kulisse.

Min Kamp på scenen

FIRE KNAUSGÅRD: Alle de fire skuespillerne spiller Karl Ove Knausgård.

Foto: Stockholm Stadsteatern/Petra Hellberg

Det vi ser er isteden fire skuespillere i hverdagsklær på en svart scene, hvor scenograf Erlend Birkeland har nøyd seg med å plassere en stor stein. Hva den skal symbolisere er ikke innlysende – trolig ingenting.

Faren svever over det hele, og kommer også til orde som en stemme fra oven, et noe corny regigrep, men som også bidrar til at forestillingen hele tiden svinger mellom det tragiske og det komiske. Fra verket har Tandberg plukket ut noen av Knausgårds mest lyriske og sanne passasjer. Det kan være skildringen av bakterienes seiersgang i en død kropp eller betraktninger om at vi i møte med hverandre alle er skuespillere som iscenesetter oss selv slik vi mener at vi burde være, ikke slik vi er.

Lykkes forbløffende godt

Stockholm Stadsteaters oppsetning lykkes altså forbløffende godt – både i sitt innhold og i sin form. Det er en forestilling som i likhet med romanene klarer seg uten tydelig dramaturgi. I den grad skuespillerne går ut av sin Knausgård-rolle, så er det oftest for å gestalte Knausgårds far eller hans kone Linda.

Den lettere, gjøglerske tonen blir mot slutten av stykket avløst av scener som plukker opp Min Kamp-seriens to mest alvorlige emner, Linda Bodstrøm Knausgårds psykiske lidelse, og koblingene mellom Hitlers Min Kamp og massemordet på Utøya. Også her klarer regissør Ole Anders Tandberg og koke ned det som i romanene går over mangfoldige sider i noen tettpakkede, avsluttende scener.

Enveiskommunikasjon

Min Kamp er blitt en intens teateropplevelse. I den grad noe går tapt i løpet av to og en halv time vedvarende enveiskommunikasjon fra scene til sal, så må det være at publikum i liten grad får anledning til selv å tolke selv hva som sies og ikke sies. Hvis det var noe Ibsen lærte oss, så var det at dialogen i teatret egner seg utmerket til å avsløre alt det vi ikke våger å si til hverandre. Ved å velge Peter Handkes «taleteater» som form fratar Ole Anders Tandberg seg selv noen teatrale muligheter. Men dette gjør han bevisst, og denne mangelen på undertekst og tolkningsrom er dessuten også karakteristisk for romanene.

Selvspillende piano

I sin vurdering av Knausgårds debutroman «Ute av verden», som utkommer for første gang på svensk i disse dager, avslutter Dagens Nyheters anmelder Jens Christian Brandt sin ellers positive anmeldelse ved å hevde at han likte den gamle ideen om at et litterært verk først virkelig lever når det oppdages av en unik leser. Dette rommet for tolkning som er typisk for romaner og skuespill av forfattere som Jon Fosse, Per Petterson eller Carl Frode Tiller er ikke til stede i samme grad i Knausgårds selvsentrerte talestrøm.

Knausgårds uimotståelige stemme ruller av gårde som «et selvspillende piano», skriver Brandt. Samtidig er det innlysende at romanene ikke hadde hatt samme gjennomslagskraft om de hadde vært redigert strammere. Fra scenen på Stockholms Stadsteater derimot, kan mye av pratsomheten vaskes bort. Det som da gjenstår er de tre følelsene som Knausgårds barndom var gjennomsyret av, og som romanforfatteren henter sin kraft fra: skam, redsel og raseri.