Den første berg- og dalbanen i verden med 10 looper finnes i fornøyelsesparken Thorpe i England. Den er satt sammen av de beste delene fra alt som tidligere har fått det til å kile i magen i en fornøyelsespark.
Den store berg- og dalbanen på Tusenfryd. Banen har et vertikalt dropp på 57 grader, man er vektløs 12 ganger, og oppnår maksimalt 3G i den krappeste svingen (Foto: Scanpix/Tor Richardsen)
Forvirrer sansene
Tyngdekrafta holder oss på bakken på en måte vi er vant til, hver dag, og vi tenker nesten aldri på den. I en berg- og dalbane leker de med kreftene som virker på oss. Dermed får de oss til å føle at vi flyr, snurrer og faller.
Selv om vi sitter trygt spent fast i et sete, greier ikke sansene våre å holde rede på hva som er opp og ned og foran og bak. Det er nettopp det at sansene våre blir så forvirret, som gjør det så artig å kjøre berg- og dalbane.
Tyngdekrafta er også den som sørger for at alt faller ned på bakken til slutt. I en berg- og dalbane gjelder det å kontrollere den kraften som drar oss ned mot bakken, den gjeldende tyngdekrafta, eller G-krafta.
Når vogna suser ned de bratte bakkene, letter du nesten fra setet og du føler deg nesten vektløs. Det kalles negativ G.
Når du kommer til bunnen av bakken og det begynner å gå oppover igjen, blir du pressa ned i setet, og føler deg tyngre, det kalles positiv G.
Berg- og dalbanen er en blanding av disse kreftene. De er nøye regnet ut. Blir det for mange G kan du bli skada, blir det for få, blir turen kjedelig. Når alt stemmer, opplever du at du overhodet ikke har kontroll.
Slippes utfor
Men har du tenkt over hvordan berg- og dalbanen får fart? Den har jo ikke motor.
Den første bakken i en bane er alltid ekstra bratt, og en motor sørger for å trekke vognene opp til toppen. Deretter slippes de utfor. Sagt på en enkel måte faller vogna bare tilbake til stasjonen med den energien den har med seg fra den bratte bakken i begynnelsen. Den mister litt energi på grunn av friksjonen mellom hjulene og skinnene og på grunn av luftmotstand.
Turen kan bare vare så lenge som farten fra den første bakken varer, og hver bakke på turen må være lavere enn den forrige.
Eksperter fra Sveits
Colossus er navnet på den store banen i Thorpe. Den startet som en ide i hodet til John Wardley. Han har som jobb å lage stadig nyere og flottere baner. Han bruker dataprogrammer for å tegne ut ideen sin og planlegge banen.
De som er flinkest til å bygge baner, finner han i Sveits. I Sveits har de mye erfaring med fjellheiser og gondolbaner i Alpene. De bruker det samme utstyret og den samme kunnskapen i fornøyelsesparker, men på en annen måte.
Arbeidet med å bygge en berg- og dalbane dreier seg like mye om å gjøre banen trygg. Elektroniske bevegelsessensorer på skinnene registrerer når vognene passerer bestemte punkt. Hvis de ikke løses ut, betyr det at vognene har kjørt seg fast. Da får ingen andre kjøre fra stasjonen før problemet er løst.
Kan ikke falle av
Vognene i berg- og dalbanen kan heller ikke falle av skinnene, samme hvilken vei de blir snudd. Hjulene er nemlig festet på tre sider av skinnene.
Loopen i en berg- og dalbane er ikke helt rund, men dråpeformet. I en helt rund loop ville G-kreftene virke på en måte som fikk det til å kjennes ut som du falt ut av setet. Loopen må være laget sånn at du blir presset ned i setet hele tida. Derfor blir buen smalere når du nærmer deg toppen og
En berg- og dalbane har magnetbremser (Foto: NRK)
bredere når du kommer ned igjen og får større fart. Det er noe av det vanskeligste med disse banene, å byge en loop som er trygg og behagelig.
Et tog av vogner i en berg- og dalbane veier ti tonn. Selv om mye av energien er brukt opp når det kommer til stasjonen, må det kraftige bremser til, for å stoppe det helt. Det er kraftige magneter ved siden av skinnene som holder vognene igjen. Det fine med magnetbremser er at de ikke er borti skinnene. Derfor blir de heller ikke slitt.
Bedre og bedre – og verre og verre
For den som liker at det kiler skikkelig i magen, er det fint å tenke på at berg- og dalbanene bare blir skumlere og skumlere. Fornøyelsesparkene konkurrerer seg i mellom om å ha de beste banene, og datateknologien gjør at det går an å lage banene stadig villere. Det siste i Thorpe i England er en bane hvor du kjører baklengs i stummende mørke. Da blir sansene i hvert fall forvirret.
Øyvind Naas lærer Unni å stå på snøbrett (Foto: NRK)
En annen måte å få det til å kile i magen på, er å kjøre snøbrett. Når du først har lært det, og kan sette utfor hoppet, får du akkurat den samme følelsen av å fly når du er i lufta og av å bli trykt sammen når du lander. Forskjellen er at det er du sjøl som har kontrollen. I hvert fall hvis du er så flink som Øyvind Naas. Han har kjørt brett i ni år og det vises når han setter utfor.
Unni derimot hadde aldri hatt snøbrett på beina før, og hun hadde nok med å lære å holde balansen. Det viktigste hun lærte av Øyvind den dagen i skiløypa var at hun må prøve - på nytt og på nytt.
Lærer og elev - Øyvind Naas og Unni (Foto: NRK)