Analyse

Med tro på fremtiden

Dystopiene er borte. Fremtidstro og håp preger barnebøkene som er nominert til Nordisk råds ettertraktede pris.

Bøker

Disse tolv bøkene kjemper om Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok i år.

Tolv bøker er nominert til Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok i år. Grønland har ingen kandidat, og Ålands kandidat er den samme som en av de finske, som da altså er nominert to ganger.

Sjelden har det vært større spenn i bunken av kandidater til Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok! Identitet og drømmer er fremdeles yndede temaer. Samtiden holdes tydeligere enn før fast med skildringer av utenforskap, av klima- og flyktningkrise. Det store eventyret er derimot nærmest fraværende. Likevel ser jeg mer håp og fremtidstro i de nordiske barnebøkene enn på lenge.

Som i voksenlitteraturen utforsker flere barnebokforfattere forholdet mellom fakta og fiksjon. En av årets sterkeste kandidater er danske Jesper Wung-Sungs selvbiografiske «Lynkineser».

Jeg ser mer håp og fremtidstro i de nordiske barnebøkene enn på lenge.

Vi begynner med bøker der bildene dominerer

Jeg vil imidlertid starte med en annen forfatter som har skapt kunst av en virkelig historie. Sara Lundberg er både illustratør og forfatter. Hun er nominert med barneromanen «Fågeln i mig flyger vart den vil». Boken bygger på livet til den svenske kunstneren Berta Hansson, som levde fra 1910 til 1994. Det må sies med det samme: Illustrasjonene er usedvanlig sanselige og bevegende. Med kraftige farger og kloke utsnitt fyller de boksidene helt og avslører en liten pikes drømmer om å bli kunstner. Men hvordan bli det, når man vokser opp i et fattig hjem på den svenske landsbygda? Boken blir både en kunstnerroman, en fortelling om å velge sin egen vei, og en innføring i et faktisk kunstnerliv. Etterordet inneholder både fotografier av Berta Hansson og gjengivelser av hennes egne malerier og skisser. «Fågeln i mig flyger vart den vil» er nydelig utført, og henvender seg til et eldre publikum enn tradisjonelle bildebøker gjør.

Den tynneste boken i bunken er «Treet» av Bárdur Oskarsson. Han er en færøysk forfatter, illustratør og filosof, vil jeg nesten si, for bøkene hans, der tegningene dominerer, overrasker med å by på store etiske funderinger. Humor og overraskelse er elementer han gjerne bruker. Dyr er ofte gjennomgangsfigurer. Både hunden og kaninen, som vi møter denne gangen, er i alle fall jeg blitt kjent med gjennom tidligere nominasjoner til Nordisk råds pris.

Kaninen Bob ser utover en slette. Han lurer på hvordan det ser ut på den andre siden av treet langt der borte. Så kommer hunden Hilbert. Han har vært der, sier han, det er ikke noe spesielt, alt ser akkurat likt ut. Så er spørsmålet: Hvem er livstrett og blasert, og hvem har appetitt på livet? Er det viktig å beholde nysgjerrigheten på hva som befinner seg på den andre siden? Teksten er knapp, bildene er nesten identiske, med små variasjoner. Tynne blyantstreker viser treet, der det står i horisonten. Rute etter rute, dust grønne, innrammet med en grå strek, åpner opp for desto større refleksjon i leserens eget hode. Jeg har sans for Oskarssons bøker, men denne blir hakket for knapp. Det krever trening og velvilje til å dikte videre selv i så stor grad som trengs her.

Jesper Wung-Sung

Jesper Wung-Sung har mottatt mange priser i sitt hjemland, Danmark – senest Boghandlernes Gyldne Laurbær 2018 for voksenromanen «En anden gren».

Foto: Jacob Nielsen / Pressebilde

Den islandske «Monster i knipe» av Áslaug Jónsdóttir, Kalle Güettler og Rakel Helmsdal er den niende boken i en serie om det store og det lille monsteret. De er venner, men får rett som det er utfordringer som setter vennskapet på prøve. I denne serien løftes ubehagelige og onde følelser opp og belyses gjennom aktuelle situasjoner. Kari Stais Jakob og Neikob-serie kan være en norsk parallell, selv om seriene skiller seg betydelig i formspråket.

Det er ikke unaturlig å assosiere til flykninger eller andre nødstilte som trenger hjelp.

Seriebøker skal man ikke kimse av. Har en forfatter eller illustratør først klart å skape en gjenkjennelig figur, ligger mye til rette for at vennskapet kan utvikles. Faren er at man gjentar seg selv, går tom for originale idéer, eller begynner å slakke på kravene. Det er ikke tilfelle her.

Et nytt, bustete monster dukker opp og truer tosomheten. Hun vil ikke gå hjem. Store Monster blir sjalu. Kan ikke inntrengeren gå hjem til seg selv? Nei, ulykker har rammet henne, huset er brent ned. Løsningen blir at monstrene bygger et nytt hus, der det lodne monsteret kan bo. Så kan de gå på besøk til hverandre. Historien illustreres med sterke virkemidler, både i tegningene av monstrene, som kan se truende ut med pels og skarpe tenner, men som ikke er for farlige når det kommer til stykket, og i selve tekstens typografi, der enkelte ord står med tjukke typer.

Det er ikke unaturlig å assosiere til flyktninger eller andre nødstilte som trenger hjelp. Det finnes mange måter å vise omsorg på, uten at det skal gå på din egen integritet løs.

Historisk fortelling

Den samiske kandidaten til årets pris skildrer en liten gutt som blir alene med reinflokken. «En skikkelig flink liten reingjeter» av Anne-Grethe Leine Bientie og Meeke Laimi Thomasson Vekterli åpner med setningen Dette hendte for lenge siden. Så får vi en realistisk, men likevel mytisk fortelling om gutten som var så flink til å ta vare på reinsdyrflokken selv om både ulver, ensomhet og sult truet. Gutten sviktet ikke da det gjaldt som mest.

Illustrasjonene gir både et svimlende inntrykk av den veldige naturen, gjennom lange, stiliserte fargeflater, og de får frem guttens redsel. De er følelsesladde, men ikke sentimentale. Skraveringsteknikken fungerer veldig fint i materialiseringen av reinsdyrflokken, av fjell og vidder.

Fremtidsfabel

For lenge siden – slik åpner også et av de finske bidragene i år. Men i motsetning til den samiske fortellingen, som tross alt bygger på en realistisk hendelse, er «Katten med den kurrende magen» av Magdalena Hai, med illustrasjoner av Teemu Juhanin et eventyr. Den kan leses som en fabel med klare hentydninger til vår tids kortsiktige grådighet, som truer med å ødelegge hele kloden.

Landet vi kommer til er plaget av tørke og uår. Kanskje er det derfor den lille jenta, som er bokens foretaksomme heltinne, er så bitte liten? Hun er nesten så liten som en mus. Og da blir det jo forskrekkelig skummelt å møte en katt. Katten er heller ikke en hvilken som helst katt. Den er bestandig sulten og spiser alt den kommer over. Folk og dyr, drømmer, maskiner, ja hele byer har den slukt. Bokens svart-hvitt illustrasjoner er fulle av detaljer som inviterer til å bruke tid. Jeg er spesielt begeistret for et oppslag over to sider, der katten er fremstilt som en enorm, sort skygge, stor som natten selv. På nattehimmelen bak skimtes stjerner, mens kattens øyne bestå av solen og månen. En subtil antydning om at hele universet står i fare. Egentlig er katten snill. Men i magen til dyret sitter en gammel gubbe, det er Grådigheten selv, det er han all elendigheten kommer fra. Fortellingen er godt utført i tekst og bilder. Advarselen ligger der, men enden er, når den lille heltinnen bruker kløkt og mot, god.

En mer fandenivoldsk lek med begreper som identitet og etnisitet skal man lete lenge etter.

Fortellinger om virkeligheten. Eller?

Bøker

Årets mest originale kandidat er «Lynkineser» av danske Jesper Wung-Sung. Dette er min klare favoritt, men om juryen er enig med meg, se, det er et åpent spørsmål!

En mer fandenivoldsk lek med begreper som identitet og etnisitet skal man lete lenge etter. Jesper Wung-Sung, som har skrevet bøker både for voksne og barn i over 20 år, har sitt etternavn etter oldefaren San Wung-Sung. Han kom til Danmark i 1902 for å bli stilt ut i en egen kineserlandsby i Tivoli. Dit gikk københavnerne som til en zoologisk hage for å se kineserne bli matet med katter og hunder, som Wung-Sun skriver. Oldefaren forelsket seg i danske Ingeborg og hun i ham. Så da de andre kineserne reiste hjem, ble han værende. Hun mistet sitt danske statsborgerskap og de levde i stor fattigdom. Jesper Wung-Sung hopper raskt til sin egen oppvekst i den lille byen Marsdal. Når familien flytter til USA, får han til gagns føle på det å være annerledes.

Men den som tror at dette er en lidende offerhistorie, får tro om igjen. Unge Jesper er en gutt med pågangsmot og driv. Oppfinnsomheten får ham til og med til å selge sin egen søster! Trenger man penger, så trenger man penger. Eller øl, som er betalingsmiddelet i dette tilfellet. Men aller helst vil fortelleren i «Lynkineser» slippe å være noen, han vil bli usynlig, ingen, fri.

Boken er en eventyrlig blanding av biografi og diktning. Fortelleren bryter plutselig ut i dikt og sang. Den lekende tonen forsterkes av Rasmus Meislers illustrasjoner. Han gir boken skinn av en personlig dagbok med fotografier, tegninger og utklipp. Stilen er uvøren, inspirert av tegneserier. Det ligger en voldsom energi i bildene, akkurat som det gjør i teksten. Begge deler undergraver fortellerens ønske om å være ingen. Men så må også dette ønsket revurderes, når han møter litteraturen.

Jeg kan vanskelig se for meg hvordan et samarbeid mellom tekst og bilder kunne fungere bedre enn akkurat her.

Bøker

Å være ingen, eller i alle fall å være usynlig, er en tematikk den norske forfatteren Torun Lian dykker ned i i sin serie om Alice Andersen. «Alice og alt du ikke vet og godt er det», som er nominert til årets pris, er den fjerde om den sjenerte og stillfarne Alice. Hun vil helst gjøre minst mulig ut av seg og har det helt fint med det! Hvorfor skal de brautende og selvsikre ha hevd på at dette er den eneste rette måten å leve på?

– Det er ikke vanskelig for Alice å nesten ikke finnes. Hun kan finne én stilling og bli i den til dagen etter hvis det er det hun vil. Hun behøver ikke å røre en finger bare hun kan tenke fritt. Hun er enig med farmoren sin i at det er mye viktigere å tenke enn å gjøre ting. – Det er tenkning vi har hjernen til, pleier farmoren å si. (fra Torun Lians «Alice Andersen og alt du ikke vet og godt er det»)

Men denne sommeren skjer det noe uventet. Alice, som nesten alltid er taus, snakker plutselig som en foss. Og hun begynner å lengte etter å være sammen med Thomas, gutten som holder til på en hytte i nærheten. Kan det være forelskelse?

Torun Lian lar tenkningen sive gjennom i språket. Det er direkte, der det trengs i dialoger, og åpent og filosoferende, når Alice får følge en tankerekke i fred. Når Øyvind Torseter illustrerer, har hun fått med seg den beste på laget. Torseter mottok Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok for Brune sammen med Håkon Øvreås i 2014. I 2016 var han nominert med Mulegutten, en bok han nettopp fikk Deutscher Jugendliteraturpreis for. Han har gitt Alice et drømmende uttrykk, men viser henne likevel driftig, når det gjelder. Jeg slutter ikke å forundre meg over hvor mye følelser Torseter klarer å uttrykke med tynne, forsiktige blyantstreker. Fargebruken, som er strengt bevisst, er et kapittel for seg.

Det finnes mange måter å være usynlig på. Usynligheten kan gi frihet. Den kan også være redningen, hvis man er på flukt.

Torun Lian

Torun Lian (t.v.), her med tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland, fikk Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur i fjor for boken «Alice svømmer ikke». I år er hun nominert til Nordisk råds pris for en annen bok om Alice Andersen.

Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Fra de illustrasjonsrike til de teksttunge

«Jeg er usynlig. Historien om Ishmaels flugt» er tittelen på den islandske forfatteren og journalisten Kristín Helga Gunnarsdóttirs ungdomsroman. Ishmael er 14 år gammel da hele hans familie blir drept i et bombeangrep i Aleppo i Syria. Sammen med bestefaren legger han ut på en reise som skal ende på Island. Hvordan er livet hans under ferden? Og hvordan levde han før han måtte flykte? Historien er en roman, men bygger på intervjuer med flyktninger og nyhetssaker fra mediene, som det står på bakside-teksten. Selv om boken tar for seg Ishmaels konkrete historie, gir den også et bilde av de mange som må flykte. Skildringene er hjerteskjærende. En samling lik kan for eksempel beskrives sånn: Der ligger dødens høst etter dagens bomberegn. Ordene høst og regn gir helt andre assosiasjoner enn en haug med lik.

Gunnarsdottir hopper i tid og rom. Hun starter med det dødelige angrepet, der Ishmael også blir såret, før hun gir oss forhistorien. Senere veksler hun mellom å beskrive Ishmaels opplevelser og nabojenta Salis erfaringer som kvoteflyktning på Island.

Hvert kapittel innledes med et svart-hvitt fotografi, det kan være fra en flyktningleir eller en overfylt gummibåt. På hvert fotografi siteres en av FNs menneskerettigheter. Dette gir boken et preg av å være dokumentarisk – og den blir, uten å være politisk i teksten selv, et innlegg i debatten om hvordan vi i Vesten håndterer flyktningkrisen.

Jeg har sans for Gunnarsdottirs prosjekt. Jeg tror likevel boken hadde blitt bedre som litteratur om hun ikke nettopp skulle gjengi så mye av det vi hører om i nyhetene. Det blir for mange personer, for mange historier. Store tablå-beskrivelser av en levende by med rumlende lastebiler, latter, larm og lukter kan føles utvendig. Roman bærer preg av å være en dokumentar som skal vise frem alle sider ved en absolutt viktig historie.

Det store eventyret

Bøker

«Perlefiskeren. Legenden om øyenstenen» av finske Karin Erlandsson er den store eventyrfortellingen i dette nordiske utvalget. Boken er nominert både fra Finland og fra Åland. Erlandsson skriver seg inn i Astrid Lindgrens magiske tradisjon, der Mio min mio og Brødrene Løvehjerte hører hjemme. Historien kan også minne om den svenske Ishavspirater av Frida Nilsson som var nominert i fjor.

Miranda er perlefisker. Ingen er bedre enn henne til å holde pusten under vann. Selv etter at hun ble angrepet av en hai og mistet den ene armen, er hun den beste. Perlene glitrer i de vakreste farger. Men det er én alle jakter på. Øyenstenen har en kraft som vil gi deg rikdom og berømmelse resten av livet. Men jakten på stenen er ikke ufarlig. En fare er haiene som beskytter perlene. En annen er grådigheten som får deg til å sette hensynet til alle andre til side. Slik sett kan boken tematisk knyttes opp til «Katten med den kurrende magen».

Det kan straffe seg å ønske seg for mye. Erlandsson har skapt en uvanlig spennende fortelling som underbygger verdien av å ha noen å være glad i. Den er den første i en bebudet trilogi, men kan fint leses som en avsluttet fortelling. Jeg blir ikke overrasket hvis juryen faller for denne.

Dramatikk for ungdom

Hestebøker er en egen genre. Med «Hest Horse Pferd Cheval Love» har danske Mette Vedsø tatt vare på det beste fra den (den brennende lidenskapen for dyrene og fellesskapet / intrigene i stallen) og skrevet en knapp ungdomsroman som handler like mye om det å bli voksen. Trettenåringene Michelle og Taxa finner hverandre i stallen. De kommer fra forskjellige miljøer, men hesteinteressen binder dem sammen. Men så en dag er de ikke synkrone lenger. Magnhild Winsnes skildret dette vakkert i den grafiske romanen Hysj, som fikk den norske kritikerprisen i fjor. Også hun utforsket temaet: Når er du fremdeles et barn, når slipper det barnlige og uskyldige taket? Sjalusi, sorg og savn er ingredienser i denne kortfattede fortellingen der sterke følelser og en god porsjon samtidsanalyse ligger mellom linjene.

Sorg og savn er også ingredienser i norske Hans Petter Labergs ungdomsroman «Ingenting blir som før». Jeg-fortelleren er Markus. Han går på ungdomsskolen. Han har nærmest mistet kontakten med den sju år eldre broren Victor, som er narkoman og selger stoff til andre. Fortellingen går i ett langt sveip, over tre dager, der Markus blir med Victor på en dramatisk biltur for å levere stoff. Det kommer ikke til å gå bra.
Boken åpner med at læreren i klassen til Markus får et illebefinnende og dør i klasserommet. Det setter handlingen i gang. Under den actionfylte og nærmest desperate historien ligger en fortelling om kjærligheten mellom brødre, der den yngste blir den ansvarlige og den eldste er den som har sviktet. Kan det gjøres om? Eller har man noen gang gjort noe som definitivt endrer livet? Hans Petter Laberg har kontroll på både dramaturgi og dialoger. Også her ligger det mye mellom linjene som leserne må tenke ut selv.

To menn i dress smiler mot kamera. Den ene har langt, brunt hår den andre kort blondt.

I 2014 gikk Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris til norske Håkon Øvreås og Øyvind Torseter for boka «Brune». Torseter har også illustrert Torun Lians bok om Alice som er nominert i år.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Den desidert tjukkeste boken i bunken er Sara Bergmark Elfgrens «Norra Latin». Jeg mener den er for tjukk. Andre lesere kan helt sikkert ikke få nok. Vi møter Tamar og Clea, to unge jenter som alternerer med hver sine kapitler. Tamar kommer fra Nord-Sverige til teaterlinjen på Norra latin i Stockholm. Clea, som har en mor som er skuespiller, og som selv allerede er blitt en kjendis gjennom roller i TV-serier, film og ikke minst sin egen blogg, går i samme klasse. Kontrastene er store, konflikten fungerer som en motor i fortellingen. Men det realistiske ungdomsmiljøet, som ligger tett opp til det vi kjenner fra TV-serien Skam, utvides gjennom en gammel spøkelseshistorie. En elev ved skolen forsvant på mystisk vis for en generasjon siden, etter at en lærer døde brått under en teaterforestilling. Er det gjenferdet hans som nå lurer i korridorene og roper på hevn? Teaterklassen skal sette opp Shakespeares En midtsommernatts drøm. Elfgren lar et av verdenslitteraturens mest kjente dramaer vikle seg inn i handlingen på flere plan. Hvilke roller spiller vi når hele verden er en scene? Elfgren utforsker også identitet og seksualitet i denne mastodonten av en roman som imponerer, men som etter min mening vil litt for mye.

Bort med gravalvoret

For få år siden gjorde illustratøren Rasmus Bregnhøi narr av alvoret i nordiske barnebøker ved å tegne en gutt som gravde sin egen grav før han la seg nedi. Jeg sporer en langt større tro på fremtiden og mulighetene til selv å forme den blant årets kandidater.

Alvoret er fremdeles til stede, men gravalvoret er borte.