Slik åpner Patrick Modianos roman «Gater i mørket», første gang utgitt på norsk i 1979, nå utgitt i revidert oversettelse av Mona Lange. Boken bragte ham den franske Goncourt-prisen i 1978. I dag mottar han nobelprisen for sitt samlede forfatterskap.
Det er ikke umiddelbart lett å se at forfatteren av «Gater i mørket» er en fremtidig nobelprisvinner. Romanen er interessant, det er ikke det, men den tar liksom aldri helt av. Som tittelen indikerer er det mye som er mørklagt; personer lyser opp i et glimt og forsvinner, fortellingen er mystisk, vag, uforutsigbar, og det er jo bra. Kanskje det nettopp er en roman som virker i det stille?
- Les også:
- Les også:
Søken etter identitet
Jeg-fortelleren er en mann rundt de 50. Han har jobbet for en privatdetektiv i en tiårsperiode. Detektiven ga ham både en jobb og et navn. Fortelleren har hatt et hukommelsestap, han vet ikke hvem han er og har ingen minner fra før han møtte detektiven.
Etter år på jakt etter andre mennesker, går han nå på jakt etter seg selv.
Det er et møysommelig arbeid. Mennesker han oppsøker, det være seg en gammel eksilrusser eller en amerikansk kafépianist, deler minnene sine med ham. De finnes gjerne i pappesker, som fotografier, dagbøker eller små gjenstander som for enhver annen enn den som har samlet på dem, fremstår som ubetydelige.
En flukt fra det okkuperte Frankrike til det nøytrale Sveits under andre verdenskrig blir etterhvert en sentral hendelse i minnegranskingen.
Gateadresser, telefonnumre og kaféer får den største betydning. Sammen tegner de et rutenett jeg-personen har utfoldet livet sitt over.
Hva er et menneske?
Og det er her Modiano utfolder sitt forfatterskap. Han er på jakt etter hva et menneske egentlig er og hva som blir igjen etter oss når vi er borte. Kan et liv samles i en pappeske? Kan bitene i et liv i det hele tatt pusles sammen, slik at de utgjør et fullstendig bilde?
Hukommelsestap er ikke noe originalt tema i litteraturen, det har vært fiksjonalisert på så mange slags vis, ikke minst i spenningslitteraturen. Hos Modiano er det lite spenning på det ytre plan. Intensiteten i teksten ligger i letingen og i vissheten leseren får, og som fortelleren nok selv erkjenner i romanens siste setning, om at
Patrick Modiano skriver ikke vanskelig tilgjengelig litteratur. Likevel må leseren være årvåken. I en fortelling som fra stadig nye vinkler forsøker å nå inn til en sannhet, for så å slå bena under myten om at sannheten finnes, kan man lett falle av.
Noir-elementer som regntunge gater, tomme pianobarer eller nedlagte hoteller kan oppleves som beklemmende, eller de kan nettopp få lov til å understreke følelsen av at alt er forgjengelig, også våre korte blaff av noen liv.
