NRK Meny
Kronikk

Dylan, Nobel og fake news

I sin Nobel-tale fullstendig feilsiterer Bob Dylan den eneste låten han refererer til.

Sweden Nobel Dylan Bob Dylan

I helgen fant jeg ut at Bob Dylan fullstendig feilsiterte den eneste låten han refererte til i sin Nobel-tale, skriver kronikkforfatteren. Bildet er tatt i februar 2015 under en prisutdeling i Los Angeles.

Foto: Vince Bucci / AP

Så har nettstedet Slate funnet ut at Bob Dylan kanskje har juksa litt i Nobel-talen sin. Opptil flere av setningene hans i talen skal være tatt fra en leksehjelpside som heter SparkNotes. Nettstedet analyserte Dylans omtaler av viktige litterære verk.

LES OGSÅ: Mener Bob Dylan kan ha hentet nobeltalen fra leksehjelpside

Jeg klarer vel egentlig ikke å bli så kjempeprovosert av dette. Internettet ligger der til fri avbenyttelse, også for kunstnere. Noen, til og med Dylan selv, vil nok si at det er kunstneren sin jobb og oppgave å klippe og lime og lage nye uttrykk, slik han selv har gjort i en snart 60 år gammel karriere.

Men det er mer muffens i Bob Dylans Nobel-tale. I helgen fant jeg ut at han fullstendig feilsiterer den eneste låten han refererer til.

La meg nerde litt:

Tidlig søndag morgen sitter jeg og leser Dag og Tids fine oversettelse av Dylans Nobel-tale. Det er fint, men jeg bestemmer meg for å høre på den i stedet, talen hans ligger ute på hjemmesidene til Nobelprisen. Talen er fascinerende og nydelig. Hypnotisk slarvende med litt sløy pianojazz i bakgrunnen. 28 minutter. Akkurat så Dylansk som du kan få det. Men han tuller jo med oss!

Talen er fascinerende og nydelig.

Midt oppe i alle referansene til Moby Dick, Odysséen, Buddy Holly, Platon, John Donne og Erich Maria Remarque, viser Dylan til en gammel tilsynelatende antikrigslåt med en banjospillende sanger fra North Carolina, Charlie Poole. Dylan siterer en lang strofe fra «You ain't talkin' to me». Dette sier Dylan i passasjen som handler om Erich Maria Remarques sterke bok «Intet nytt fra Vestfronten»:

«You're so alone. Then a piece of shrapnel hits the side of your head and you're dead. You've been ruled out, crossed out. You've been exterminated. I put this book down and closed it up. I never wanted to read another war novel again, and I never did. Charlie Poole from North Carolina had a song that connected to all this. It's called « You Ain't Talkin' to Me», and the lyrics go like this:

«I saw a sign in a window walking up town one day.
Join the army, see the world is what it had to say.
You'll see exciting places with a jolly crew,
You'll meet interesting people, and learn to kill them too.
Oh you ain't talkin' to me, you ain't talking to me.
I may be crazy and all that, but I got good sense you see.
You ain't talkin' to me, you ain't talkin' to me.
Killin' with a gun don't sound like fun.
You ain't talkin' to me.»

Jeg hører ordene, men et eller annet sted langt, innerst, bakerst i hjernebarken er det en bitte liten kiling som sier et eller annet. Jeg pleier å høre på den kilingen. Jeg har hørt denne sangen en gang, har jeg ikke? Og det kiler litt sterkere. Var den sånn? Jeg må sjekke.

Dylan tar fullstendig feil! Teksten er jo ikke sånn i det hele tatt!

Så jeg går på Youtube og finner fram låten med Charlie Poole og hans North Carolina Ramblers. Innspillingen er fra 1927. Og jammen meg. Det er sant. Dylan tar fullstendig feil! Teksten er jo ikke sånn i det hele tatt! Ordene som Dylan bruker er ikke engang i låtå. Sangen til Charlie Poole har to strofer, de handler ikke om krig i det hele tatt:

«I went up to a lady's house
To bum a bite to eat
She fed me on some pork and beans
And pie, I called it sweet
She says, "Now, Bill
I sure did feed you good
Will you walk out in my backyard
And chop a stick of wood?"

You ain't talkin' to me,
No you ain't a-talkin' to me
I may be crazy and all like that
But I got good sense, you see
You ain't talkin' to me
No you ain't a-talkin' to me
You fed me good but I can't cut wood
And you ain't a-talkin' to me

Now me and my wife has ups and downs
All throughout married life
Said to me one day, "Bill
Let's stop these scars and strife"
We went out upon the lake
One evening just about dusk

Said, "Now we'll drown ourselves
No one to grieve for us"

You ain't a-talkin' to me
No you ain't talkin' to me
I may be crazy and all like that
But I got good sense, you see
You ain't a-talkin' to me
No you ain't a-talkin' to me
When the lake goes dry it's time to die
And you ain't talkin' to me
»

En sulten landstryker som ikke kan hugge ved, og kona har lyst til å drukne seg. Litt langt ute men samtidig ganske tidstypisk metaforbruk i amerikansk og annen folkemusikk.

Det er for øvrig ikke Charlie Poole som har laget låten heller, jeg finner den også i en innspilling med Eddie Morton fra 1909, fra en musical.

Så Bob Dylan, the song and dance man, den umulige-å-gripe-luringen, har rett og slett tatt en Dylan. Han lurer oss! Igjen. Eller?

Jeg finner bare en eneste artikkel på Google om at Dylan tar feil, fra en lokalavis i Charlotte, North Carolina, omtrent som en notis. Men jeg finner en annen referanse, den er enda rarere, og gjør det hele mere mystisk: I en ti år gammel nettartikkel på italiensk, på en nettside som heter «Anti-war songs» vises det til en enda eldre diskusjonstråd på et obskurt nettforum, Mudcat.org, hvor en «Jim Krause» i desember 2002 tilsynelatende tar ansvar for nettopp de tekstlinjene som Dylan bruker i Nobel-talen sin. Han ramser dem opp og skriver: «Some verses I once penned to Charlie Poole's You Ain't Talkin' to Me.»

For et mysterium. Et låtplot av Dylanske dimensjoner.

Jeg legger dette ut på Facebook. En herlig diskusjon følger, om Charlie Poole (ja da, jeg har selvfølgelig venner som har Charlie Poole-cd-bokser), Dylan, fake news og autentisitet. Én kompis som er over gjennomsnittlig interessert i arkivering av gammel musikk finner ut på Discogs at Jim Krause i 1985 (på banjo, gitar, fele og sang) var med på å gi ut en versjon av låten på et privatutgitt album med The Alferd Packer Memorial String Band.

For et mysterium. Et låtplot av Dylanske dimensjoner. En enigma inne i en gåte i en ballade om en tynn mann i en lang svart frakk. Akkurat sånn som Dylan vil ha det.

Så hvilken sang har Dylan egentlig hørt? En helt annen låt? Har han hørt Charlie Pooles versjon i det hele tatt? Har han vært på konsert med Krause/The Alferd Memorial String Band og husker ordene? Husker han feil? Lurer han oss med vilje? Eller har han, som vanlig, kastet alt opp i en suppegryte og rørt rundt til det koker og ikke brydd seg om hvor ting kommer fra.

Journalisten i meg synes vel det er ørlite morsomt å «avsløre» Bob Dylan, jeg skal innrømme det, men Dylan-fanen er sterkere. Vi har alle mange forskjellige roller. Det er kanskje ikke helt «musikalsk», som de sier i næringslivet for tiden, å sitere feil i en Nobel-tale og muligens hente linjer fra en stilside for high school-elever. Men i en verden med fake news, irrasjonelle statsledere og maktmennesker i høye posisjoner som jukser med CV-en må det være lov å klippe og lime litt for en gammel luring og Jokerman som Bob Dylan. Det er det musikk handler om.

Som han selv avslutter Nobel-talen sin: «If a song moves you, that’s all that’s important …”

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook OG @NRKYtring på Twitter