Det er på mange måter en dannelsesreise vi er med på i «Å gå - et skritt av gangen». Kagge serverer korte glimt tilbake til lengre og kortere turer. Noen av dem er spektakulære, andre er hverdagslige. Han observerer barna når de begynner å gå, og konstaterer at det å begynne å gå, «er noe av det farligste du kan gjøre». Disse erfaringsbaserte fortellingene blander han så med henvisninger til andre som også har skrevet om kunsten å gå. Stilen er slentrende og i tråd med den måten forfatteren foretrekker å bevege seg i terrenget på: sakte og planløst. Setningene er korte og enkle.
På opptråkkede stier
Budskapet er enkelt. Det er kanskje en risikosport å lære seg å gå, men slutter du med det, visner du raskt hen – både mentalt og fysisk. Dette er et sympatisk utgangspunkt, men iblant blir imidlertid det enkle bare litt for enkelt. Kagge kommer til kort jamført med de mange som har tråkket opp disse stiene før. Lest som livsfilosofisk selvhjelpsbok faller «Å gå» gjennom sammenlignet med eksempelvis «Livsfilosofi» av Arne Næss, som vel kan sies å være et standardverk i sjangeren.
Litterært er det vanskelig å ikke sette Kagge opp mot Tomas Espedal og hans roman «Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv». Hos Espedal fantes det en bevegelse mot et indre mørke. Kunsten å gå i Bergens gater ble koblet opp mot å gå i hundene. Hos Kagge er det meste tilsynelatende lyst, lett og ikke minst temmelig privilegert. Kanskje er det følelsen av velføddhet i den øvre delen av middelklassen Kagge forsøker å unnslippe i sine to siste bøker?
Litterær tripp
Best er forfatteren når han stoler fullt og helt på egen erfaring. Han har tross alt gått lengre og klatret høyere enn de fleste av oss. Hvem ellers ville ha funnet på å gå gjennom hele Los Angeles? Når han på denne turen blir slått av «hvor mange manikyrsalonger og dopete mennesker det er i LA», føler jeg han er på en litterær tripp som er fullt og helt hans egen.
Passer for deg som
- er i farten og ønsker å sette ned tempoet
Flere anmeldelser fra NRK
«Det er både fascinerande og utmattande å dra på tur med romanpersonane til Hanne Ørstavik. Denne gongen er det mest det siste. Eg er rett nok aldri i tvil om at Irmas ytre og indre reise er nødvendig for henne, men for eigen del synst eg at eg har gått denne ruta før.»
«I dagboken 'Per dør' betrakter Per Fugelli livets siste fase som en avgjørende livshendelse med muligheter til selvutvikling innenfor kroppens skjøre rammeverk.»
«Ingen jeg vet om i dette landet skriver som Ole Robert Sunde. I 'Penelope er syk' skriver han om nærvær og ventet sorg.»
