Blant årets aller beste

ANMELDELSE: Det er en fysisk utfordring å lese Gunstein Bakkes nye roman. Den setter seg i muskler, hjerte og lunger, den åpner nye rom der tanke etter tanke får folde seg ut.

Forfatterportrett Gunstein Bakke

Gunstein Bakke (1968) har skiftet fra nynorsk til bokmål i sin fjerde roman. Han behersker begge målformer like bra. Det er sjelden man leser en så språkbevisst forfatter.

Foto: Christian l Elgvin / christian elgvin

  • FORFATTER: Gunstein Bakke
  • TITTEL: Havende
  • FORLAG: Oktober

Hadde jeg ikke vært redd for lettvinte ordspill, skulle jeg sagt at dette er en roman som slår deg i bakken. Det er i alle fall den følelsen jeg sitter igjen med, etter at boken er lest.

Også underveis måtte jeg trekke pusten, kjenne hvordan hjertet pumpet blodet gjennom årer, vener, ut i den ytterste trevl av min menneskekropp.

«Havende» handler nettopp om å være menneske. Og om å være en kropp. Kan noe ved mennesket kalles umenneskelig? Spørsmålet er vesentlig i en roman som tar utgangspunkt i «apekvinnen» Julia Pastrana, en liten indianerkvinne med sykdommen hypertrikose, som gjorde at hun hadde utstående kjeveparti, tykke lepper og var dekket av hår over hele kroppen. På midten av 1800-tallet var hun en omreisende attraksjon, fremvist av ektemannen som gjorde henne til sitt levebrød. Han sørget også for å få stoppet ut både Julia og sønnen, som begge døde like etter fødselen. Mor og barn ble vist frem i et glassmonter og havnet til slutt i Oslo, først på tivoli, senere ble Julia funnet på en søppelfylling.

Tre liv, tre fortellinger

Kvinnefigur i rød kjole, Bokomslag "Havende"

Gunstein Bakke briljerer med sine assosiasjoner om liv, tid og fortelling i sin nye roman 'Havende'.

Gjennom romanen griper Bakke tak i tre tidsepoker. Vi møter Julia i Moskva i 1860, like før hun skal føde. Vi møter Finn i Oslo, i 1979, mannen som lever med Julias døde legeme stående i campingvognen sin. Sist er vi både fysisk og mentalt til stede i livet til Kira, en ung norsk kvinne som følger Julias jordiske levninger tilbake til Mexico i 2013, der hun endelig kan få en anstendig begravelse.

Allerede nå har jeg fortalt for mye. Noe av magien ved denne romanen er å oppdage sammenhengene, litt etter litt, ettersom Gunstein Bakke nesten motvillig trekker til side slør for slør. Teksten består av korte kapitler med overskrifter som Det rene hjertet, Mørklagt, Guds finger eller Det som ligner. Noen kapitler er små, filosoferende essays, andre mer handlingsmettede, eller kanskje sceniske.

Hva er et menneske?

Det storslåtte er at Bakke uavlatelig omfavner det menneskelige. Det kan være gjennom å utforske blikk og øyeblikk: Julia er frosset fast i tiden, utstoppet som hun er. Hun er innkapslet i andres blikk, slik insektet i et ravsmykke er eller gipsavstøpningene av elskende, sovende og lekende mennesker etter vulkanutbruddet over Pompeii.

Enkeltmenneskets liv flammer opp i glimt på samme måte som ildfluene, insekter som også fysisk svirrer over boksidene i Johanne Hjorthols design.

Stadig ny innsikt

Gunstein Bakke utvider tankestrømmen, refleksjonene, han skildrer tiden som fyller hulrommene mellom øyeblikkene, de hulrommene vi hopper over når vi skal samle øyeblikkene til fortellingen om våre liv. Mennesket er selv et hulrom der nye mennesker kommer til. «Havende» betyr jo å være gravid, å skulle gi nytt liv. Dét er også et hovedtema i romanen: Livet som trenger seg på, som ikke spør, men som hele tiden antar nye former. Unge Kira er gravid etter en voldtekt. Hvorfor i himmelens navn har hun valgt å beholde barnet? Det er et spørsmål ikke minst Kiras tilknappede mor stiller.

Klang av Proust og Tranströmer

I et slikt perspektiv, der tidens evige hjul rulles frem, kan man lett assosiere både til Rune Christiansen og Marcel Proust: Forbindelseslinjene mellom de ulike tekstbitene, den løpende undersøkelsen i et språk som spinner stadig nye referanser gjør meg svimmel. Og sterkt sanselig berørt.

«Havende» er en stor litterær prestasjon. Men Gunstein Bakke inviterer ikke leseren inn umiddelbart. Du må faktisk streve litt med teksten, før den åpner seg, i lag på lag, og mennesket får klinge ut i hvelv bakom hvelv, uendelig, for å sitere den svenske nobelprisvinneren Tomas Tranströmer.

  • Flere anmeldelser fra NRK

Vær snill med dyrene
Bokomslag gult
Bokomslag, stuping Eg er eg er eg er