Anmeldelse

Livet etter ulykken

ANMELDELSE: Skyld, sorg, sinne. Tiril Broch Aakre skildrer sterke følelser i sin første roman for ungdom. Jeg-fortelleren Sjur har overlevd en dødsulykke der alle ungdommene i bilen var fulle.

Forfatterportrett Tiril Broch Aakre

Tiril Broch Aakre skildrer tap, sorg og skyld gjennom en tenårings blikk. Det er blitt en sint, men også søkende fortelling.

Foto: Heidi Furre

  • FORFATTER: Tiril Broch Aakre
  • TITTEL: «Fjällräven gul»
  • FORLAG: Flamme Forlag

Petter Northug spiller en liten, men symboltung rolle i Tiril Broch Aakres nye roman. «Fjällräven gul» blir presentert som en «coming-of-age-roman» fra forlagets side, skal vi tolke det som en oppvekstroman? En dannelsesroman? En ungdomsroman?

Ung jeg-forteller

Jeg-fortelleren er Sjur, 18 år, han har overlevd en bilulykke der alle ungdommene i bilen var beruset, også sjåføren. En av dem døde. Sjåføren sitter i rullestol. Sjur er stivnet i sorg. Og skyldfølelse.

En av de andre kameratene spiller TV-overføringen av en gråtende Petter Northug som innrømmer å ha kjørt i fylla og stukket av fra sin skadde kamerat om igjen og om gjen. Petter, skihelten, den selvsikre. Hvordan kunne han havne der? Og kan han reise seg igjen?

Også Sjur kan reise seg igjen, skal det vise seg. Han får til og med et håndtrykk og en oppfordring om ikke å gi opp av selveste Petter. Det blir rent magisk.

Å finne seg selv

Bokomslag gult

Aslak Gurholt (Yokoland) har ansvaret for det fargesterke omslaget. Helsvarte mellomtider skaper brudd i fortellingen, som beveger seg frem og tilbake i tid.

På mange måter er dette en klassisk ungdomsroman: Ung gutt møter livets harde realiteter. Ung gutt kan gå til grunne eller finne sin egen vei videre. Ung gutt reiser seg og tar – kanskje til og med styrket – fatt på resten av livet.

Som i mye skjønnlitteratur for unge lesere er det ikke greit hjemme heller. Far er fraværende, stefar slår, familien skylder penger. Det er mange utfordringer for et ungt menneske. Når Sjur, for å bøte på skyldfølelsen, til og med blir en slags kurér med den gule fjellreven-sekken fylt av forbudte stoffer, blinker «overkill» som et fareskilt på min netthinne.

Språkbevisst

Når dette er sagt:

Tiril Broch Aakre har en sans for språk som gjør tekstene hennes nødvendige å lese. Det har hun bevist både i debutromanen «Redd barna», som hun fikk Ungdommens kritikerpris for i fjor, og i den fine oversettelsen av Jenny Offills roman «Avdeling for grublerier» som kom tidligere i høst.

I «Fjällräven gul» kan Sjurs inderlige, men også naive unggutt-stemme for eksempel lyde sånn:

Noen ganger burde man bare gjøre ting. Drite i alt. For det virker helt teit at han skal sitte der på TV og grine og be om unnskyldning til hele det norske folk. Som om hele det norske folk aldri har driti seg ut. Kjørt i fylla, løyet, svikta alle rundt seg. Kanskje Northug og jeg bare kunne ha dratt til India og hjulpet til å befri barn fra barnearbeid der borte. Jeg ser det for meg, Petter Northug som går inn i smug i en svær by og bærer ut unger. To tynne små unger på hver arm. Jeg får tårer i øya når jeg tenker på det. En dag, tenker jeg, skal jeg dra opp til Petter Northug og ringe på. Og hvis jeg finner de rette orda da, så blir han sikkert med. For hvis man har muskler, bør man bruke dem til noe bra. Men jeg må finne de rette orda.

Tiril Broch Aakre "Fjällräven gul" (s.20)

Tiril Broch Aakre finner ofte de rette orda. Sjur snakker et muntlig, upolert østnorsk – man kan spørre seg hvorfor enhver ungdom nødvendigvis må strø om seg med a-endelser – og bruker overraskende gjenkjennelige bilder fra hverdagslivet når han beskriver følelsene sine. Når mobiltelefonen til venninnen som døde, som Sjur har tatt vare på, plutselig ringer, utløser lyden en eksplosjon av isbiter i kroppen.

Pedagogiske referanser

Broch Aakre fletter inn litterære referanser og gir allerede eksisterende kunstverk plass i teksten. Det er som om hun vil vise at litteratur og kunst betyr noe, litteraturen har konsekvenser. Tanker andre har tenkt før oss blir relevante i vårt liv, her og nå.

Det er en tankegang jeg liker. Vigdis Hjorth gjør noe av det samme. Hun har tidligere skrevet både Solstad- og Hamsun-verk inn i romanene sine. I «Arv og miljø» er Ibsen sterkt til stede, likeledes performancekunstneren Marina Abramovic.

Det som hos Hjorth er subtilt, føles mer pedagogisk hos Broch Aakre. Peer Gynt er skolepensum, hva passer bedre enn å trekke paralleller mellom løgneren og drømmeren Peer og Sjur, der han bakser mellom forstillelse og håp? Olav H. Hauges «Det er den draumen» er et vakkert dikt, men blir det litt forterpet – når det utlegges som mulighet om det vakre – i det uendelige?

For mye av det gode?

«Fjällräven gul» oppleves både som viktig og velkomponert. For meg ble den likevel for tettpakket. Romanen er som en bokhylle der det er presset inn litt for mange bøker. Hver for seg er de verdifull litteratur, men stablet sammen truer de nærmest hele hylla med å rase sammen.

Bokomslag, stuping Eg er eg er eg er

«Eg er eg er eg er» av Ruth Lillegraven: «En diktsamling for barn. Og som god litteratur er det en bok også for oss som har vært barn, men som ikke er det lenger.»

Sjakken eller livet

«Sjakken eller livet» av Atle Grønn: «I sin utmerkete sjakkbok «Sjakken eller livet» fremhever Atle Grønn det menneskelige elementet i spillet.»

bokomslag, gutt på kjelke, nesbø

«Kan Doktor Proktor redde jula?» av Jo Nesbø: «Et Donald-blad kan godt ha juletema, men en hel roman? Jo Nesbø feier tvilen til side. Han er tilbake i godt slag i den femte boken om Doktor Proktor.»