Anmeldelse

Mysteriet mennesket

Langsomt, langsomt utforsker Rune Christiansen menneskelivet. Med åpen nysgjerrighet og fin musikalitet gjør han det trivielle sublimt.

Mann, portrett, foran skog, svart-hvitt

Søkende og subtil: Rune Christiansen skriver om sorg og nærvær i sin nye roman.

Foto: Baard Henriksen / Oktober forlag

  • TITTEL: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen
  • FORFATTER: Rune Christiansen
  • FORLAG: Oktober

«Fanny og mysteriet i den sørgende skogen». Har du hørt for tittel? Skulle tro det var en Frøken Detektiv-roman det dreide seg om! Men sørgende skog? Nei, her er det poeten og filosofen Rune Christiansen som viser seg.

Det åpner med døden. Fanny, 17 år gammel, mister foreldrene i en bilulykke. Hvordan leve videre, alene? Før vi får historien om Fanny, lagt i munnen på en jeg-forteller, skrives en følelse av Verdensaltet frem:

Sakte, sakte. Alt dette strevet. For ingenting oppstår av seg selv. Verken den iherdige solen eller det mest ubemerkede livet nede i havdypet ble skapt uten besvær, uten nåde. En grevling forsøker å finne et hjem under et brospenn, ute i åkerlandet støtes stein og leire opp gjennom jordsmonnet, og treverket som vrir seg og gir etter i husets indre, aner ingenting om sin egen tålmodighet.

Rune Christiansen: "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen"

Livet og døden

Bokomslag, kvinneansikt på tvers

Drømmesyn og fantasier vever seg inn i opplevelsen av ikke å høre til hos 17 år gamle Fanny.

Det er noe storslagent og likevel naturlig ved disse første setningene. Med et ørlite riss har Rune Christiansen fanget livet, fra himmel til havdyp, han har gitt den rause rammen fortellingen kan utfolde seg i.

Og fortellingen skrives langsomt frem. Det er høst. Fanny får bli boende alene i familiens hus på bygda. Hun har ingen nær familie. Hun har ingen nære venner. Hun bestemmer seg for aldri mer å tenke på foreldrene, aldri mer tenke på barndommen, og ikke på det som ligger forut, heller. Hun skal leve. Her og nå.

Døden er likevel til stede gjennom hele fortellingen. Som i tidligere romaner av Rune Christiansen er det ikke stor ytre dramatikk, men desto mer indre liv som skildres.

Dagligdagse gjøremål alternerer med drømmer og syner. Naturen er en integrert del av Fannys liv, slik hennes liv også, når alt kommer til alt, viser seg å være en integrert del av det store fellesskapet som omfavner alt, og som forfatteren så nydelig, nærmest brutalt, bringer videre i bokens siste avsnitt:

Å være et menneske, det betyr at man ikke kan velge. Å være et menneske betyr at man må elske alt. Vi er dømt til å elske alt, så vi ikke glemmer eller overser noe. Å overse den aller minste ting - et håndtrykk, et mildt blikk mellom hylleradene på et kjøpesenter, spettmeisens fjærdrakt eller den fløyelsaktige pelsen til en spissmus - å overse den aller minste ting, det kan være fatalt, det kan vise seg å være det samme som å forspille alt, kaste alt over bord, tape alt for alltid.

Rune Christiansen: "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen"

Språkets makt

Den nærmest anonyme fortellerstemmen, som bare viser seg på romanens første og siste side, gir blikket på Fanny en distanse som paradoksalt nok skaper intimitet. Slik jeg leser det, handler det om å løfte noe opp i lyset eller inn under lupen og studere det med åpen nysgjerrighet. Fannys følelser av ensomhet og sorg blir tydeligere når vi betrakter dem utenfra, fra et nøkternt men samtidig omsorgsfullt perspektiv.

Mange seriøse forfattere frykter adjektiv-syken. Svulmende beskrivelser blir gjerne benyttet i underholdningslitteraturen, ofte befester de klisjeer heller enn å utvide gjenstanden eller følelsen de skal beskrive. Rune Christiansen er ikke redd for adjektiver. Men så finner han også slike som fremdeles er mettet med mening. Han kan skrive om en bister vind, en foretaksom unge, en ustadig prest, fortumlede lengsler eller skjebnens særlige gunst.

Språket til Rune Christiansen er så fylt av følelser, av referanser (det kan være til dikt og eventyr, musikk, myter eller film), av kjølige betraktninger og konkret registrering. Hele tiden er han på leting etter noe overordnet i den tilværelsen vi mennesker befinner oss i.

Hun forsøkte ofte å finne mening i alskens dagligdags, skriver han om Fanny. Den setningen kan stå som en overskrift på hans egen diktning.

Det handler ikke om å avsløre mysteriet. Det handler om å leve med mysteriet som en del av det å være menneske.

Bokomslag, Tegning av lys jente med tomt ansikt

«Tankespinn» av Kari Stai: Jakob og Neikob-forfatter Kari Stai treffer blink også når hun lager bok for litt større barn. Forbudte følelser er med fremdeles.

"Verda er ein skandale. Ei bok om livet på landet"

«Verda er ein skandale» av Agnes Ravatn: I «Verda er ein skandale. Ei bok om livet på landet» skriver Agnes Ravatn et nytt kapittel i sitt livs eventyr, og treffer en gammel vismann på veien.

Jan Kjærstad Berge
Foto: Aschehoug

«Berge» av Jan Kjærstad: Sjølvsagt er det tydelege parallellar mellom 22. juli- terroren og den 23. august-terroren Kjærstad skildrar i romanen «Berge». Men, som så ofte elles: romanen blir rikare om ein unnlet å spekulere over kor mykje av skildringa som er verkeleg.