«Det ingen ser» er en frilynt ungdomsroman. Forfatteren Anna Ahlund har et klart budskap, som kan beskrives med tre setninger, slik jeg leser det:
Det er bare du selv som kan definere hvem du er.
Det er lov å forelske seg i mennesker uansett kjønn.
Sex er til for å utforskes, og det er ikke noe skammelig ved det.
Identitet
Sebastian, Fride, Yodit, Linn, Aron og Johannes. Disse og flere til er elever ved Sibylla videregående, en skole for estetiske fag. Disse og flere til forelsker seg, opplever brudd og kjærlighetssorg, tester ut sin seksualitet og graver seg ned i diktene til Karin Boye. Fride blir konsekvent omtalt som hen. Hen rager i terrenget med platåsko, høyt hår og flagrende kjoler. Hen blir forlatt av kjæresten Miriam og kastes ut i en lammende sorg. Men om hen er en han eller hun, det får vi aldri vite. Ikke blir det viktig for oss heller. Det som er relevant, er at her er et miljø der det er greit å være seg selv, uansett om du tenner på gutter eller jenter eller begge deler.
Skam
Sebastians nyttårsforsett er å kysse en ukjent person hver måned. Det gir ham muligheter til å komme tett, tett på nye mennesker. Noen kyss blafrer bort, andre fører til ubehageligheter. Sexen i romanen skildres uvanlig direkte, her skal vi få med oss enhver detalj. Målet er å beskrive ungdommers hverdag og lyster uten det skambelagte som seksualiteten ofte fører med seg, har den svenske forfatteren Anna Ahlund uttalt.
Ikke til å overraskes over sto et besøk på min gamle skole, Hartvig Nissen – også kalt SKAM-skolen – på programmet da hun besøkte Oslo nylig.
Fungerer det?
Er det da bare fryd og gammen, toleranse og ukomplisert sex, i denne boken? Nei, «Det ingen ser» følger også de mørke strømmene, suggesjonen et ungt menneske kan leve seg inn igjennom å lese Karin Boyes dikt. Fascinasjonen for Karin Boye, den ulykkelige kvinnen som skrev så inderlig om knopper som brister, og som selv valgte å avslutte livet, blir det svakeste i romanen.
Forfatteren vil vel vise hvor galt det kan gå om man ikke blir akseptert med den seksuelle legningen man har. Her synes jeg Ahlund blir for lettvint. Selvmords-tematikken er for kompleks til å bli behandlet med små risp i overflaten.
Det ligger lumske utfordringer i en kollektivroman som omfatter så mange ulike skikkelser: Hvordan gjøre dem og utfordringene deres betydningsfulle?
Jeg liker starten, der forventningene til det nye året settes. Alt er mulig, tenker Sebastian. Nyttårsforsettet hans blir en motor i fortellingen.
Jeg liker det inkluderende blikket i romanen, det er konsekvent og friskt. Men der alvoret dundrer inn, der følelsen av å være annerledes truer med å ta overhånd, der blir skriften ikke seriøs nok. Engasjerende og tankevekkende, ja. Revolusjonerende? Nei.
Passer for deg som:
– vil finne deg sjæl!
