Jeg vemmes av å lese «Dødevaskeren». I boken er nemlig grusomhetene som begås i religionens navn, satt i system. Her er ingen straff for overgriperen, bare skam, lemlestelse og i ytterste konsekvens død for offeret.
150 år etter at det moderne gjennombruddets menn krevde en litteratur som setter samfunnsproblemer under debatt, gjør dansk-kurdiske Sara Omar det samme. Og kritikk og debatt faller, som vi vet, de trangsynte tungt for brystet.
Litteratur som virker
Sara Omar kom som 15-årig kurdisk flyktning til Danmark. Nå skriver hun om en patriarkalsk voldskultur der kunnskapsløshet og bokstavtro Koran-lesing hindrer kvinner i å få et verdig liv. Fortellingen om jentungen som vokser opp i Nord-Irak på slutten av 1980-tallet, er så grov at man får lyst til å legge boken vekk.
Men det skal vi ikke gjøre.
For ikke bare kritiserer Omar den voldelige kulturen i et krigsherjet Kurdistan på 1980-tallet, der barnevoldtekter, lemlestelse, tvangsgifte og æresdrap er en del av hverdagen. Tankegangen om at kvinners seksualitet er forbundet med skam er den samme i fundamentalistiske miljøer i Danmark i dag, skriver hun.
Selvbiografisk?
«Dødevaskeren» er fiksjon, ikke en dokumentar. Den er heller ingen selvbiografi. Likevel er det åpenbart at forfatteren også bygger på erfaringer fra eget liv.
Boken åpner på et dansk sykehus i 2016, der den kurdiske flyktningen Frmesk er innlagt med skader på både kropp og sinn. Med ulike mellomrom kastes vi tilbake til de fem første årene i Frmesks liv, i en liten kurdisk by nord i Irak. Jenta vokser opp hos besteforeldrene, siden faren, som ønsker seg en gutt, helst vil la den sykelige datteren dø.
Det er mormoren som vasker de døde. Hun har tatt på seg jobben å rengjøre «de urene». Hun vasker kvinner som har vært utsatt for æresdrap og som ingen i familien vil røre ved. Hun gir kvinnene en anstendig avskjed med dette livet.
Mormoren er en troende muslim, full av omsorg og medmenneskelighet. Hennes motsetning er Frmesks farmor, også muslim, en kvinne som heller ser både barn og barnebarn døde, enn å la dem besudle familiens ære.
Boken kritiserer en forstokket og voldsforherligende Koran-lesing, ikke muslimer generelt.
Er det en god roman?
Man kan ikke anklage et offer for ikke å skildre overgriperen sin som en nyansert skikkelse. Polarisering er nødvendig i en bok som denne. Jeg innrømmer at det er vanskelig å møte «Dødevaskeren» med vanlige kvalitetskriterier, siden det brennbare temaet overgår det meste. Boken er et politisk kampskrift, feministisk og antiautoritært. Som sådan kan man håpe at dette er litteratur som kan endre verden.
Passer for deg som:
- mener at kvinner og menn er født med like stor verdi, og at ingen religion som truer menneskeverdet er av det gode
Flere anmeldelser fra NRK
I romanen «Ildhjerter» skriver Kamila Shamsie rasende om utfordringene med å være flerkulturell i en tid der det stadig oftere snakkes om oss og dem.
Azra og Maria Gilanis bok om en førstegenerasjons pakistansk innvandrerkvinnes reise til Norge er som livet selv. Unik med hull og brister.
I «De kommer til å drukne i sine mødres tårer» tar svensk-ugandiske Johannes Anyuru oss med ut på en mørk og fascinerende reise til sitt verste mareritt.
