NRK Meny
Normal

– Man skal ikke forstå hvor virkeligheten slutter og fantasien begynner

Stefan Spjut er den strenge litteraturkritikeren som ble forfatter. Trollthrilleren «Stallo» har innbrakt ham både ros fra Knausgård og sammenligninger med skrekkmesteren Stephen King.

Stefan Spjut

– Jeg holder meg så nær virkeligheten som mulig for så å føre inn uvirkelige elementer, slik at leseren umulig kan si etterpå hvor man ble lurt, sier Stefan Spjut.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

– Du kan lese Stallo som en thriller hvis du vil, men den har mange dimensjoner. Du kan lese den som en allegori, som en spenningsroman eller som en barndomsskildring, sier Stefan Spjut.

Stallo var et trollfolk i samenes eventyr. Store, fæle figurer som noaiden tegnet på trommen sin. Brysomme og dumme. Med en hang til menneskekjøtt.

Stefan Spjut / Stallo, s. 119

NRKbok møtte den svenske forfatteren bak den kritikerroste trollthrilleren Stallo på Litteraturhuset i Oslo.

Dyr som ikke bare er dyr

– Hvordan fikk du idéen til Stallo?

– Jeg husker øyeblikket, faktisk. Vanligvis er det vanskelig å si når idéen til en bok kom, men det var en helt spesiell hendelse denne gangen. Jeg klippet gresset, og tenkte på hvor fælt det ville vært å kjøre i stykker et lite dyr, kanskje en mus. Og når jeg så for meg dyret der i gressklipperen, så var det ansiktet jeg så; et ansikt med menneskelige trekk. Jeg begynte å skrive om dyr som ikke bare er dyr.

– Tenkte du da at du ville skrive en bok som denne?

– Nei, absolutt ikke! Det bare ble sånn til slutt. Det er jo slik man må prøve å arbeide, forutsetningsløst, og så se hvor det fører hen. Det var aldri sånn at jeg tenkte «Nå kommer jeg til å skrive en bok om et trollfolk som heter stallo». Det kom etterpå.

Stefan Spjut

Stefan Spjut er i Oslo denne uken for å lansere den norske utgaven av «Stallo».

Foto: Ana Leticia Sigvartsen / NRK

– Noen anmeldere trekker fram at du får leserne til å «tro på det utrolige». Hva tror du gir leseren den følelsen?

– Jeg holder meg så nær virkeligheten som mulig, og bruker virkelige miljøer, virkelige personer og virkelige hendelser mest mulig, for så å føre inn uvirkelige elementer senere, slik at man som leser umulig kan si etterpå hvor man ble lurt. Jeg tror det er det som har vært min metode: å jobbe med overganger som er usynlige. Hvis jeg leser noe jeg har skrevet og tenker at, nei, dette kan jeg ikke tro på selv, da begynner jeg om igjen; og så fortsetter jeg helt til jeg har overbevist meg selv om at dette skulle kunne være sant.

Bildet – vi kalte det bare bildet – er fra Rapadalen og er datert åttende april nittensjuogåtti. Det er et flyfoto. Det lusker en bjørn nede mellom bjørkene, og det er ikke noe rart med det, den har vel akkurat våknet og er ute etter noe å putte i magen. (...) Rett bakenfor pukkelen på bjørneryggen er det en lys flekk, og hvis man skjerper blikket eller enda bedre, ser på den gjennom et forstørrelsesglass, kan man skjelne en naken kropp med spinkle armer og spinkle bein. Det ser ut som en ape, men noen ape er det selvfølgelig ikke. Det er ikke noe dyr. Og det er ikke noe menneske. Det er noe annet. Noe midt imellom.

Stefan Spjut / Stallo, s. 82

Redd det kan gå troll i ord

Spjuts nye roman har blitt varmt mottatt av både lesere og kritikere.

Forlaget Oktober har valgt å pryde omslaget på den norske utgaven av boken med et sitat fra Karl Ove Knausgård, som mener at Stallo er «en fantastisk roman i alle betydninger av ordet».

I svenske Dagens Nyheter skrev Lotta Olsson at Spjut «er en atskillig sterkere stilist enn Stephen King, men han har samme uhyggelige evne til å få leseren til å tro på det utrolige». NRKs Leif Ekle lot seg også rive med, og kalte Stallo en av de aller beste skrekk- og spenningsromanene han har lest .

– Jeg leste mye Stephen King da jeg var yngre, sier Spjut.

– Hva synes du om sammenligningen?

– Det får jeg være fornøyd med, jeg synes King er en utmerket forfatter. Han har et ufortjent dårlig rykte. Han er enormt produktiv, som noen tar som et dårlig tegn, men jeg skriver i samme tradisjon. Som leser skal man ikke helt forstå hvor virkeligheten slutter og fantasien begynner.

– Vokste du opp med historier om troll?

– Vi hadde en julekalender som gikk i 1979, da jeg var seks år, som gjorde dypt inntrykk på meg. Den het Trolltider og den handlet om små troll i skogen. Men vi har ikke eventyr om troll som er så levende som i Norge. I Sverige er det mest illustrasjoner og bilder av troll som eksisterer i folks bevissthet. Sagaene har falt i glemsel, dessverre.

– Jeg så at filmrettighetene er solgt. Når kommer filmen?

– Jeg våger ikke å uttale meg om det, det er så mye som kan gå skeis, spesielt når det har med troll å gjøre – man kan jinxe et helt prosjekt bare ved å snakke om det. Det går framover, men det er mange mennesker involvert, mange viljer. Og så handler det jo til syvende og sist om penger, penger og penger. Det skal jo finansieres. Men det er ikke så vanskelig å lage film av dette, vil jeg tro.

– Mye mer som er sant enn du tror

John Bauer

Illustrasjon av John Bauer til «Trollen och tomtepojken» fra 1909. Den svenske kunstneren har en rolle i Spjuts roman.

Foto: Projekt Runeberg

– Du har med folk fra den virkelige verden i boken, som for eksempel kunstneren John Bauer.

– Til en viss grad følte jeg at jeg sto i gjeld til John Bauer, til hvordan han har påvirket mitt forhold til den svenske skogen og trollene som befolker den, og at jeg mer eller mindre var tvunget til å komme ham inn på livet.

– Bauer er dessuten en tragisk figur, biografisk sett gikk han en ulykkelig skjebne i møte. Han druknet i en fartøysulykke i 1918, sammen med kona og barnet deres, og derfra har jeg bygget ut i historien, ut fra den hendelsen.

– Den moderne leseren plukker hele tiden informasjon, kontinuerlig mens han eller hun leser. Når du googler skikkelser i en roman, så finner du kanskje noen som eksisterer. Da begynner du å lure på hvor mye av dette som egentlig er sant; og det kan jeg si, det er mye mer som er sant enn du tror.

Kallen så på ham. De grålige leppekantene var delt og der inne stakk huggtennene i underkjeven opp som to pigger. De så nokså nedslitt ut og mellom dem stakk tungespissen frem. På føttene hadde han stoffstøvlene sine, og han satte de skjevgåtte sålene forsiktig i snøen som lå dypt på trinnene. – Hva vil du? sa Seved inne fra halvmørket i fyrrommet der han hadde søkt tilflukt. Han prøvde å høres barsk ut, men frykten for revekallen som kom mot ham, hadde skrudd til stemmebåndene hans.

Stefan Spjut / Stallo, s. 421

Les også: