NRK Meny
Normal

– De brasilianske fotballspillerne var guder

Traumatiske nederlag, rasekonflikter, overivrige tilskuere og uforglemmelige spillere. Historiene er mange når forfatter og journalist Marius Lien skriver om den brasilianske kunstfotballen som har trollbundet fans over hele verden.

Marius Lien

Marius Lien tar leseren med på et dypdykk i det moderne Brasil med boken «Brasiliansk fotball 1894–2014. 120 år med driblinger».

Foto: Ana Leticia Sigvartsen/Thomas Wiborg / NRK

– Jeg ble slått av lydnivået, jeg må si det. Jeg har vært på fotballkamper i en del land i Europa, men jeg har ikke opplevd et så voldsomt lydnivå. Det virker som hver publikummer lager mye mer lyd og gjør mye mer ut av seg på tribunen i Brasil enn andre steder, sier Lien.

Som liten gutt på 1980-tallet ble han bitt av den brasilianske fotballbasillen, og som mange andre lot han seg fascinere av de elegante bevegelsene til spillere som Zico og Sócrates.

Nå har han selv vært på reise i det søramerikanske landet og sett på fotballkamper, intervjuet spillere og trene, snakket med journalister, besøkt ihuga fotballfans, lest bøker og snakket med folk på gatene.

Resultatet er den ferske boken Brasiliansk fotball 1894–2014. 120 år med driblinger, som passende nok kommer bare et par måneder før verdensmesterskapet sparkes i gang i Brasil.

«Brasils Hiroshima»

Marius Lien

Marius Lien har vært lidenskapelig opptatt av brasiliansk fotball siden VM i 1982.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen/Thomas Wiborg / NRK

Årets VM har en spesiell betydning for brasilianerne. Ikke bare fordi det er første gang siden 1950 at Brasil er vertskap, men også fordi de endelig får sjansen til å lege et sekstifire år gammelt sår.

– Den brasilianske forfatteren Nelson Rodrigues kalte VM i 1950 for «Brasils Hiroshima». Han var riktig nok kjent for å ta kraftig i da han uttalte seg, men bare det at han brukte denne metaforen sier noe om hvor viktig dette er. Da arrangerte Brasil VM. Landet var i fremgang, økonomien var i vekst og så skulle fotball-landslaget krone det hele ved å vinne VM på hjemmebane.

– Borgermesteren i Rio de Janeiro holdt en tale før finalen ble spilt, der han sa «jeg hyller dere, verdensmesterne i 1950, Brasils største stolthet». Avisene hadde allerede laget forsidene sine. Det brasilianske fotballforbundet hadde allerede inngravert Brasil som vinnere på medaljene. Alt dette før kampen var spilt.

Brasilianerne hadde nettopp bygd Maracanã, verdens største stadion med plass til nesten 200.000 tilskuere, og alle forventet seier i finalen mot Uruguay den 16. juli.

– Brasil tok ledelsen, 1-0, før Uruguay utlignet til 1–1 halvveis i andre omgang. Brasil trengte kun uavgjort for å vinne. Men da Uruguay utlignet, stivnet hele det brasilianske laget, og like før slutt scoret Uruguay og gikk til 2–1. Da heter det seg at man kunne høre en knappenål falle på Maracanã. Aldri har 200 000 brasilianere vært så stille. Det var en stillhet som har gått inn i historien som noe helt spesielt, forteller Lien.

Flere bøker om VM i 1982

I 1958 vant Brasil sin første VM-tittel, etter 5–2 i finalen mot VM-verten Sverige. De gjentok seieren i 1962 i Chile og i 1970 i Mexico. Men så stoppet det opp for verdens største fotballnasjon, og de skulle ikke løfte pokalen igjen før 1994; til tross for at de hadde kjente spillere som Jairzinho, Rivelino, Zico, Falcão og Sócrates.

– Tror du at brasilianere setter mest pris på kunstfotball eller på å vinne?

– Det er et mye debattert spørsmål. Det beste med 1970-laget var at de vant ved å spille futebol arte, eller kunstfotball. Laget fra 1982 spilte også kunstfotball, men de tapte, og laget fra 1994 vant, men ingen scoret og finalen ble avgjort på straffespark. Det er ikke bra nok. Det er interessant å se på hvordan brasilianere forholder seg til disse to lagene. Folk er lidenskapelig opptatt av 82-laget. Mange liker 94-laget også og tenker at det er bra at de vant, men de brenner ikke for det på samme måte, synes jeg.

– Bare i 2012 kom det minst tre bøker som utelukkende handlet om kampen mot Italia i 1982, og som prøvde å finne svaret på hvorfor Brasil ikke vant den kampen. Det er uforklarlig. Det går liksom ikke an at de ikke vant.

– Det er kanskje et tegn på at det å spille kunstfotball er minst like viktig for dem som å vinne.

Brasil - Norge (1-2)

Kampen som nordmenn aldri glemmer: Tore André Flo og Frode Grodås takker publikum etter kampen mellom Brasil og Norge på Stade de Velodrome i Marseille i 1998. Norge slo Brasil 2–1.

Foto: Sigurdsøn, Bjørn / NTB scanpix

Dans, lek og improvisasjon

Til tross for nedturene, har Brasil som regel vært laget som alle andre vil slå. For Norge har 2-1-seieren mot brasilianerne i Frankrike i 1998 blitt et uforglemmelig kapittel i idrettshistorien.

Brasilianerne eksisterte i fantasien, og der var de uovervinnelige, overmenneskelige spillere. De var guder. Det eneste vi kunne gjøre, var å glede oss til VM i 1986, da vi endelig ville få se dem igjen.

Marius Lien / Brasiliansk fotball. 120 år med driblinger, s. 133

– Hvorfor er nordmenn så fascinert av brasiliansk fotball?

– Det er ikke godt å si. Fotball er veldig gøy, og nordmenn er ikke veldig gode i fotball selv.

– Nordmenn måtte finne et annet lag å heie på, rett og slett?

– Det er ingen tvil om at det er veldig fint å se på når brasiliansk fotball spilles på sitt beste: de tekniske detaljene, det sammensveisede laget, et pasningsspill som går fortere og som er mer oppfinnsomt og mer elegant enn det vi er vant til her. Brasil er veldig fristende av mange forskjellige grunner. Det har med musikken å gjøre, med naturen, geografien og folket. Fotballen kommer på toppen av det hele.

Marius Lien

Marius Lien poserer sammen med en plakat av fotballhelten Garrincha på Garrincha-museet i den lille byen Pau Grande.

Foto: Privat

Som på banen, er det også enkeltspillerne, de store fotballstjernene, som skinner i Liens bok. Fra spissen Arthur Friedenreich, tidenes første svarte spiller i São Paulo, til Brasils nye vidunderbarn Neymar.

– Har disse spillerne noe til felles?

– Som personer er de ganske forskjellige. Garrincha, for eksempel, hadde minimalt med utdannelse, mens Sócrates utdannet seg til å bli lege samtidig som han spilte. Noen vokste opp i storbyer som São Paulo, mens andre kommer fra steder som Pau Grande, hvor det bare bor et par tusen mennesker. Det de har til felles, er at spillet deres har blitt sammenlignet med dans og lek, improvisasjon og individualisme.

Rio-klubb provoserte med svarte spillere på laget

Mye har forandret seg siden fotballens inntog i Brasil på slutten av 1800-tallet.

I starten var fotball en idrett for elitene og ikke noe som arbeiderklassen, svarte eller urbefolkningen fikk ta del i.

I 1923 stilte idrettsklubben Vasco da Gama i delstatsmesterskapet i Rio de Janeiro med fire svarte spillere på laget, og alle var arbeidere. Det provoserte.

– Året etter ble de holdt ute fra fotballen. De andre lagene gikk ut og startet sin egen liga, der Vasco ikke fikk lov til å være med, fordi de brukte svarte spillere. Fra slutten av 1920-tallet, klarte de ikke lenger å holde arbeiderklassen unna, og da seig de laveste samfunnslagene inn i idretten. I dag er det ganske mange brasilianske spillere som vokste opp i fattigdom og som har brukt fotballen som en vei ut.

Etter sesongen krevde de andre klubbene og Rios fotballforbund at Vasco fjernet 12 spillere fra laget – svarte, mulatter og hvite arbeidere. Vascos president svarte med et brev til forbundet der han erklærte at klubben var stolt av å ha spillerne på laget, og de kom til å bli værende, uansett konsekvenser.

Marius Lien / Brasiliansk fotball 1894-2014, s. 31

Også måten å spille på har forandret seg opp gjennom årene.

– Mange som ser på finalen fra VM i 1970 på Youtube, blir slått av hvor trengt det går: Pelé rusler rundt på banen og følger med på skyene mens han finner noen å sentre til. I dag går alt utrolig mye fortere, spillerne får ikke ha ballen i mange tideler før det er noen som er oppe og presser dem.

– Sócrates skal av og til ha tatt seg en røyk i pausene, da de spilte på 1980-tallet. Det ville vært helt utenkelig i dag.

Marius Lien

– Jeg har alltid fulgt Brasil under VM, og ble etter hvert også interessert i klubbfotballen, og å lese historiebøker om brasiliansk fotball. Da oppdaget jeg at det var veldig mange morsomme, spesielle historier der, forteller Lien.

Foto: Ana Leticia Sigvartsen/Thomas Wiborg / NRK

En karikert beskrivelse av Brasil lyder slik: Så lenge brasilianere får sine doser med fotball, karneval og strandliv, vil de alltid være såre fornøyde. Derfor er fotballen korrupt, kaotisk og vanstyrt. Brasilianerne vil se bra fotball, etterpå drar de på stranda og om kvelden er det samba. Ellers lar de humla suse. Jeg erfarte det ikke slik. Tvert imot.

Marius Lien / Brasiliansk fotball. 120 år med driblinger, s. 303

Som det står bakerst i Marius Liens bok, er en fortelling om brasiliansk fotball også en fortelling om landet selv.

– Er det mulig å snakke om brasiliansk fotball uten å snakke om kultur, politikk og økonomi?

– Det er mulig, men da går man glipp av en morsom måte å lære om Brasil på. Fotballen der er såpass innvevd i politikken, kulturen og samfunnslivet generelt, at det blir en fin inngang til å bli kjent med Brasil. Man kan selvfølgelig bare snakke om det som skjer ute på banen, og det er gøy også, men hvis man ser betydningen av fotball og alt det fine som har blitt skrevet og sagt og gjort om og med fotball, blir historien plutselig mye mer interessant.

Krever offentlige tjenester med «FIFA-standard»

I fjor sommer førte en økning av prisene på offentlig transport til at store folkemengder gikk ut på gatene i flere brasilianske storbyer for å kreve bedre transport, helsevesen og utdanning og mindre korrupsjon – og mange protesterte også mot brasilianske myndigheters pengebruk på fotball-VM.

Det kommende verdensmesterskapet blir historiens dyreste. I boken skriver Lien at Brasil har bygd seks nye baner og gitt seks andre så omfattende oppgraderinger at i praksis er også disse banene splitter nye. Flere av de nye toppmoderne banene er bygd i byer hvor fotballkamper ikke pleier å trekke store folkemengder.

– Fikk du inntrykk av at brasilianerne gleder seg til VM?

– Både ja og nei. Det er et vanskelig spørsmål, tror jeg, fordi de gleder seg til VM og til å se Brasil spille, det er stor entusiasme rundt landslaget. Samtidig er de veldig kritiske til VM-arrangementet. Blant annet har de i demonstrasjoner krevd «FIFA-standard» i helsevesenet, skolen og transportsystemet. Dette så jeg tydelig under prøve-VM i fjor: Det var en stor kjærlighet til landslaget som kom til syne under kampene, men ute på gatene var det knallharde demonstrasjoner.

South Africa Brazil Soccer

Det unge brasilianske stjerneskuddet Neymar under en vennskapskamp mot Sør-Afrika i mars. Brasil vant 5–0.

Foto: Themba Hadebe / Ap

– Hva slags forventninger tror du folk har til Brasil når VM begynner i juni?

– Da jeg var der i mai i fjor, var det ingen som hadde store forventninger. Men så feide de alle av banen under prøve-VM, inkludert Spania og Italia, og nå er de definitivt under press. Og så har de arven fra 1950. Spillerne blir spurt om det jevnlig under pressekonferanser og intervjuer, «Tenker du ofte på finalen mot Uruguay og forbannelsen på Maracanã?».

– Nå har de muligheten til å oppheve forbannelsen og vinne på hjemmebane. Det ville vært en forløsning for hele nasjonen, tror jeg.