Anmeldelse: Wolfenstein

"Mora til alle førstepersonsskytere" står det på coveret til det siste Wolfenstein-spillet. Men denne gangen har ikke Wolfenstein sett på sin egen arv, spillet har tatt et steg i retning Indiana Jones og blandet inn litt Haze

Jeg er selvfølgelig den gamle Wolfenstein-kjenningen B.J. Blazkowicz, eventyrer og råtass i skinnjakke, som tidlig får tak i en gammel dings som gir meg et helt annet syn på tilværelsen.

Hindsides krefter

Hva skjer? Jo, året er 1943 og SS har fått det for seg at de skal bruke en medaljong med hinsides krefter fra den eldgamle sivilisasjonen Thule for å overta verden.

Jeg får tak i den først, og må bruke denne mot nazistene for å hindre dem i å overta verden. Jeg må med andre ord skyte nazister, kaste håndgranater og valse over folk med mine nye superkrefter. Dette blir etterhvert hverdagskost for B.J.

Gal utskeielse

Wolfenstein bruker medaljongen mye denne gangen. Når jeg bruker den får jeg fordeler i strid og etter hvert som jeg bruker den, må jeg innom ladestasjoner for å lade den opp igjen.

Det blir mye lading, utlading, rare farger og svevende dyr. Nesten litt som å se den psykedelisk film.

Det som i begynnelsen er et spennende og engasjerende plott med en introduksjon i den tyske motstandsrøsla, blir etter hvert en slags gal arkeologisk utskeielse i eldgammel mystisk teknologi og steampunkinspirerte våpen.

Solid

Heldigvis er Wolfenstein et solid skytespill. Så det gjør egentlig ikke så mye at de blander inn den merkelig malplasserte eldgamle teknologien fra en glemt sivilisasjon. Greia her er fortsatt å drepe nazister, og det gjør jeg ved å finslipe kontrollerbruken min til det ytterste. Det er moro og varierende og det er akkurat slik førstepersonskrig du blir hekta på.

Våpnene i Wolfenstein gir tydelig forskjellig resultat, og jeg velger meg lett det mest dødelige som krever mest presisjon.

En fin del av spillet er transportetappene som går mellom de forskjellige oppdragene i bydelen alt foregår i. Jeg må henge på en dreven tysk motstandsmann og sammen må vi skyte oss gjennom kontrollposter og vakter for å komme frem til hovedoppdraget. Kart- og oppdragsdelen av menyen er sånn midt på treet, men det funker.

Relativt råtten grafikk

Grafikken er nokså råtten til å være et spill for tre plattformer i 2009. Jeg har testet Wolfenstein på Xbox360 med HDTV, og er skuffet. Det finnes heller ingen måte å justere grafikken på, annet enn lysstyrke. Det vil i praksis si at jeg sitter her med et nytt spill av året med en grafikk som kunne vært fem-seks år gammel. Ta Halo 2 fra 2004, for eksempel, omtrent der er Wolfenstein i dag.

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

Flerspillerdelen i Wolfenstein kan by på mye venting hvis du setter deg til å vente på spill i lobbyen, for der sitter folk på gjerdet og venter på at kompisene dere skal logge seg inn.

Ordinært

Velg heller å hive deg med i et eksisterende spill for å komme i gang tvert. Velg mellom soldat, ingeniør eller sanitet. Det eneste som skiller Wolfensteins flerspillerdel fra andre lignende krigsspill, er at du også her kan bruke medaljongen for å legge enda mer vekt på dine spesialiteter som soldat, ingeniør eller sanitet.

Dette er bare småpynt på et heller ordinært flerspilleralternativ. Wolfensteins flerspiller er som de fleste andre du har prøvd; løp, skyt, bli drept, våkn opp og gjenta. I mørke korridorer og uoversiktlige katakomber.