Anmeldelse: The Last Remnant

I vårt første møte med Rush Sykes, hovedfiguren i The Last Remnant, løper han gjennom skogen på jakt etter sin kidnappede søster. De er barn av to viktige forskere og har, ikke overraskende, skjulte magiske egenskaper som vil utgjøre en forskjell i den fantasifulle verdenen de befinner seg i.

Teknisk katastrofe

Rush har tid til snuse litt på de fine blomstene på veien før han, noe forskrekket, havner midt i en krigssone. De snille mot de ikke fullt så snille. Før du vet ordet av det er du selv en aktiv brikke på slagmarken. Det første møtet med The Last Remnant minner på mange måter om den flotte åpningen til Lost Odyssey: En kamp mellom to fronter, en slagmark full av soldater, blodgytelse, ødeleggelse - og deg selv i sentrum av kaoset. Men The Last Remnant kommer dårlig ut av sammenligningen. Veldig dårlig.

Teknisk sett er det en katastrofe. Mange av de store kampsekvensene er preget av hakking og at detaljene laster usedvanlig sent inn. Jeg lar meg stor sett ikke affisiere av små tekniske detaljer, som for eksempel med Mass Effect og Gears of War, men med The Last Remnant er grensen for hva jeg kan akseptere nådd - og vel så det. Det blir ikke bedre av at man må laste inn hver lille krok i spillet til det kjedsommelige og at innledningen til hver kamp er like kjedelige.

Klisjefylt

Ser man bort ifra det grafiske spetakkelet, varierende voiceacting, en til tider svak presentasjon og at karaktene går som noen hodeløse høns, er The Last Remnant absolutt et godkjent rollespill. Kampssystemet er interessant og historien er god, uten at det redder spillet fra å være en skuffelse. Historien om Rush er ikke overraskende særlig original og er full av klisjeer, men slik er de fleste JRPG-spill. Spillsjangeren kan sammenlignes med de seige onsdagsfilmene på TV-Norge. Det funker kanskje ikke helt på TV, men det gjør det i dataspill.

Flere beveger seg bort fra det klassiske "jeg slår, du slår"-systemet. Eternal Sonata, Final Fantasy XII og Valkyria Chronicles har gjort det med hell, det samme gjelder The Last Remnant. Kampene er store, større enn hva man normalt sett er vant til med JRPG-spill. I stedet for å kjempe som enkelt individer, så kjemper du som en hær på opptil 25 personer delt på fem grupper.

God innsats

Ideen er god og kampsystemet er noe av det som redder spillet for være en flause, men kampene er ikke alltid like spennende - og de tekniske problemene gjør selvsagt ting ekstra stygt til tider.

The Last Remnant er et godt rollespill som drukner i utviklernes udugelighet. Med litt innsats kunne dette ha blitt så veldig mye bedre. Resultatet er et greit rollespill, men det kommer an på hvor tålmodig du er. Det er et langt spill med nok dybde til den mest ihugga JRPG-elskeren, men det er ingen smertefri opplevelse. Du er herved advart.