Farvel, autentisitet

Det er egentlig et nærmest perfekt prosjekt for Det norske teatret. Etter suksessen «Blokk til blokk», som blant annet spilte på Rommen scene, er Zeshan Shakars prislønte roman et funn å ta til scenen – nettopp på Rommen, bare et kvarters gange fra virkelighetens Tante Ulrikkes vei.

Gjort av et teater bygd på kjærligheten til nynorsk, et teater som mer enn noen andre omfavner, løfter frem og utnytter potensialet i våre mange dialekter – og sosiolekter. Bare ikke her.

Romanen og stykket handler om Mo og Jamal. To gutter som vokser opp på Stovner, og som forteller om oppveksten sin. Det er to tydelige og sterke litterære berettelser, to monologer med et litterært spenn seg imellom etter hvert som de utfyller bildet av den andre. Det er også en roman om å vokse opp og å være minoritet.

Farvel, autentisitet

Men språket skurrer allerede fra de første replikkene. Når stovnergutten Mo snakker, er det som å høre e-postene fra boken. Men både toneleiet i stemmen og klangen i enkelte ord avslører raskt at skuespilleren som spiller Mo ikke har oslodialekten som sin dialekt, den sitter ikke under huden. Når man snakker et språk eller en dialekt som ikke er ens opprinnelige, ligger stemmen litt lysere enn vanlig. Slik er det her.

Jeg gjetter Haugesund, og det stemmer. Og det er ikke noe galt med dette isolert sett, jeg hører det relativt ofte i norsk teater. Men det er rart å høre det her.

I et teaterstykke som nettopp har språk og sosiolekt som viktige bærende elementer i karakterbyggingen. Der språket i seg selv forteller en historie. Og så blir det et slags fremmedgjørende element. Dette har ingen ting med skuespilleren å gjøre, det er et regivalg.

Komisk og flat

Det går an å se forbi det. Men det henger liksom ved karakteren Mo, den flinke gutten som får til skolen, vil ha alle muligheter samfunnet kan by ham: Studier, god jobb, et godt liv. Og som også møter forventninger om dette hjemmefra.

Jeg opplever at særlig karakteren Mo kunne vært bygd bedre ut i denne forestillingen: Her blir han den flinke, men sosialt usikre og dermed ganske klønete fyren. I et par scener minner han litt for mye om Mr. Bean. Det er sikkert ikke ment slik. Men Mo mangler det registeret han fremviser i romanen når han forteller historien om seg selv.

Mer hiphop

Kameraten Jamal har mer å spille på. Han er den kule fyren, han som gjør som han vil, og som kommer fra et hjem med store utfordringer. Jamal kan brette ut et rikere liv. Det er han som synger, danser, snubler og reiser seg igjen.

Forestillingen er på sitt mest ekte nettopp når det synges. Forestillingen kunne hadde godt av å bevege seg bort fra det litterære forelegget, den kunne vært modigere i valg av form.

Den kunne med fordel ha plukket flere elementer fra hiphop-teatersjangeren, det hadde kledd historien.

Replikkene er som i boka, svært ærlige. Denne ærligheten i får noe fremmed ved seg når ordene uttales. Det fremmede skapes av det som skurrer i språket, i tonen, i ord og setninger som ikke ligger godt i munnen.

Det er ikke slik hele tiden. Men nok til at opplevelsen av autentisitet forsvinner. I en forestilling om Stovner på Stovner blir det tydelig denne gangen at teater, det er bare på liksom.

Forestillingen skal turnere med Riksteatret i 2020.