Inspirerende avsporinger

• TITTEL: Dam
• FORFATTER: Claire-Louise Bennett
• OVERSETTER: Anne Arneberg
• FORLAG: Pelikanen

Iblant kommer man borti en bok som endrer spillets regler, noe som i sin tur inspirerer leseren til å tenke at romansjangeren rommer noe annet og mer enn hun eller han hadde tenkt seg i utgangspunktet.

Noe slikt kunne jeg sagt om «Dam» av Claire-Louise Bennett, men så er ikke dette litteratur av den plasskrevende sorten, som roper etter å bli omtalt i slike ordelag, så la oss heller begynne på nytt.

Tilsynelatende uspektakulært

En ganske ung kvinne forteller fra sitt tilsynelatende uspektakulære liv. Først i byen, så i en hytte på landet. Nøyaktig hvor vi er, blir vel ikke sagt helt tydelig, men vi befinner oss et eller annet sted på De britiske øyer. Og hva består så livet av? Hakking av tomater og aubergine. En og annen venn som kommer forbi. Naboer. En komfyr som streiker. En invitasjon til å holde et foredrag.

Henvendelsen til leseren er temmelig intim, ligner litt på betroelser, og blir gjerne servert med et skjønner du? Og som oftest, om enn ikke alltid, skjønner jeg veldig godt hva Bennett prater om.

«Å tomatpuré»

Bak kapitteloverskrifter som «Postkort», «Det dypeste hav» og «Å tomatpuré», blir vi utsatt for en rekke innfall og innskytelser, som gjerne blir krydret med småord som «forresten», og «faktisk».

I margen noterer jeg svært ofte: Ha ha ha. For Bennett både morer og overrasker med luftige setninger, som oversetter Anne Arneberg har full kontroll over i en sånn grad at jeg tenker jeg må skaffe meg originalen. Ikke for å slå ned på feil og mangler, slik jeg iblant kan få lyst til når jeg leser oversatte romaner, men fordi jeg nysgjerrig på hvilke engelske ord Bennett valgte i utgangspunktet.

Under all denne språklige virtuositeten, og bak all den (britiske) humoren, ligger det noe annet og lurer. En personlig krise? I alle fall ensomhet. Vår heltinne lever seg inn i en bok om en kvinne, som lider den ublide skjebne at hun er den siste kvinnen i verden, og da er det lett å tenke seg at dette egentlig handler om en mer eksistensiell følelse av utenforskap. Som vi alle kan kjenne oss igjen i?

Feit gjørme

Som botemiddel mot denne akk så gjenkjennelige følelsen av å ikke høre til noen steder, tilbyr Claire-Louise Bennett ikke tåredryppende realisme eller hjerteskjærende selvbiografi. Nei, isteden får vi tekster skrevet av en notorisk avsporer.

Det nye som her blir brakt til torgs er egentlig ikke nytt i det hele tatt. Det handler snarere om en gammel erkjennelse av at meningen med kunst også er adspredelse. Vi skal glemme all den feite gjørmen vi til enhver til står i. Vi skal for et øyeblikk glemme at vi tråkket i salaten, og ble hetset på sosiale medier, om ikke annet, så i alle fall for en stund.

• Flere anmeldelser fra NRK:

«Elven som skiller» av Ngugi wa Thiong'o: Ngugi wa Thiong'os roman er et kampskrift mot ekstremisme. 50 år etter boken ble skrevet, føles den fremdeles viktig.

«Allmenn teori om glemsel» av José Eduardo Agualusa: Hvorfor murte kvinnen seg inne i sin egen leilighet i 28 år? Den første boken på norsk av angolanske José Eduardo Agualusa er et lite mesterverk.

«Kvinnen med rødt hår» av Orhan Pamuk: Hvordan kan myter leve i tusenvis av år? Nobelprisvinner Orhan Pamuk skriver seg gjennom Ødipus-myten i sin inviterende roman «Kvinnen med rødt hår».