Forsoning fra nobelpriskandidat

• TITTEL: Elven som skiller
• FORFATTER: Ngugi wa Thiong'o
• OVERSETTER: Reidulf Molvær
• FORLAG: Bokvennen

«Elven som skiller» kom allerede i 1965. Boken kan leses som et fyndig kampskrift mot ekstremisme. Den tragiske helten Wayaki kjemper for samhold og forsoning, men bukker under for sneversyn og stahet.

«Elven som skiller» er en politisk fortelling om kenyanernes motstand mot britenes kolonialisering. Det er også en roman om religion, sjalusi og kjærlighet.

Jeg kaller romanen et kampskrift. Det kan lyde som snever politisk propaganda. Men om Ngugi wa Thiong'o har et klart politisk budskap i romanen, så skriver han ikke med skylapper. Her er en forfatter som borer i menneskenes følelser. Og i denne romanen føles det sterkt.

Brytning mellom gammelt og nytt

Wayaki blir av faren Chege sendt på de hvite misjonærenes skole. Ikke for å bli som dem, bedyrer faren, men for å lære seg all den kunnskap de hvite besitter, for så å kunne bekjempe dem med deres eget språk og kultur. Wayaki blir besatt av lærdom, han stifter egne, lokale skoler i hele distriktet og blir en helt blant befolkningen. Men ikke alle unner ham suksess. Er han kanskje en forræder, han som har innlatt seg med misjonen og de kristne? Ubehaget topper seg når en ung jente dør som følge av omskjæring, et ritual som er viktig for kenyanerne, men som forbys av misjonærene og de som er gått over til kristendommen.

Wa Thiong'o skildrer konflikten som oppstår innad i kikuyu-folket. De deler seg nemlig i to leire, de som beinhardt vil jage de hvite og tviholder på egen kultur og de som er blitt omvendt og like nådeløst fordømmer de gamle skikkene. Hvordan er forsoning mellom gruppene mulig? Wayaki er ung og optimistisk, men kanskje er han for naiv i sin fremtidstro?

Litterært forbilde

Ngugi wa Thiong'o er en av Kenyas fremste forfattere. Neste år fyller han 80 år – og det er ikke lite denne mannen har vært med på. Som ung var han vitne til Kenyas frigjøring fra britene. Selv tok han navnet James, han lærte seg engelsk og begynte å skrive på koloniherrenes språk. Senere gikk han over til det lokale språket kikuyu.

Som motstander mot styresmaktene har han vært fengslet, truet, kneblet som forfatter, og han har nå i mange år levd i eksil i USA. Thiong'o har skrevet og snakket for en frigjøring av afrikansk tradisjon og kultur, ikke minst gjennom boken «Decolonizing the Mind». Han har vært et forbilde for en rekke yngre, kenyanske forfattere. De siste årene har han skrevet sin egen selvbiografi.

Nydelige nyanser

Tilbake til romanen som nå, etter over 50 år, foreligger på norsk. Også naturen skrives inn i konflikten mellom tradisjon og fornyelse. De ulike gruppene bor på hvert sitt høydedrag, mellom dem er elven, den livgivende, den som kan skape forsoning og fred. Gjennom nydelige beskrivelser av dalfører, åsrygger og sletter tegner wa Thiong'o frem et levende landskap der det skulle ligge vel til rette for å leve godt, bare regnet kommer. Regnet skildrer han som både en velsignelse og en forbannelse, og sammenligner det med de hvites invasjon, som også kan oppleves på samme måte.

Det mangler ikke på symboler i romanen. Det blir likevel ikke sjenerende, wa Thiong'o viser derimot hvordan «alt henger sammen med alt». Wayakis bitreste motstander forblir en forblindet, hevngjerrig gammel gubbe. For øvrig har de fleste andre skikkelsene to i seg til å bli mer enn forutsigbare typer tegnet inn i en ferdigspikret ramme.

Verdi-diskusjonen om omskjæring, om tradisjon versus fornyelse, splittelse versus samhold opplever jeg absolutt som relevant frikoblet fra eksplisitt tid og sted. Språklig føles romanen derimot gammeldags, ikke minst fordi oversetter Reidulf Molvær konsekvent bruker betegnelsen omskjærelse i stedet for det mer brukte omskjæring. Former som gråtet i stedt for grått og formuleringer som Wayaki var den til stammen største fienden bidrar ikke akkurat til et funksjonelt norsk språk. Teksten svekkes dessuten av altfor mange trykkfeil av typen kalt i stedet for kaldt, rødt i stedet for røst, det i stedet for de, stop i stedet for stopp.

Det er dumt, for Ngugi wa Thiong'os velfunderte fortelling fortjener å skinne.

• ​Les også: Anmeldelse av «Hvetekornet»
• Flere anmeldelser fra NRK:

«Allmenn teori om glemsel» av José Eduardo Agualusa: Hvorfor murte kvinnen seg inne i sin egen leilighet i 28 år? Den første boken på norsk av angolanske José Eduardo Agualusa er et lite mesterverk.

«Kvinnen med rødt hår» av Orhan Pamuk: Hvordan kan myter leve i tusenvis av år? Nobelprisvinner Orhan Pamuk skriver seg gjennom Ødipus-myten i sin inviterende roman «Kvinnen med rødt hår».

«Hakk i plata: 33 revolusjoner» av Canek Sánchez Guevara: Selv fra den mest hakkete og møkkete plate kan det komme uventet musikk. Che Guevaras barnebarn har skrevet en illusjonsløs fortelling om hva som ble igjen av den cubanske revolusjonsdrømmen.