Ikke så rart når man vet at han døde i en flyulykke på toppen av sin karriere så tidlig som i 1959, en hendelse som historisk kalles «The day that music died». Buddy Holly regnes faktisk som en av de mest innflytelsesrike enkeltkunstnere i tidlig rock’n roll.
Det er spennende å se om historien kan fenge et teaterpublikum ca 50 år etter at han gikk bort, og på Folketeatret får vi svaret. Til tider koker salen mens Buddy Holly og The Cricket kommer til live igjen og synger seg inn i oslopublikummets hjerter med låter som «That’ll be the Day», «Every Day» og «Peggie Sue».
Les også:
Masse scenesjarm
Heine Totland har en mykrock-klingende, smektende stemme som passer perfekt for Hollys musikk, og scenesjarm har han i bøtter og spann. Når han synger «True Love Ways» sukker nok mangt et pikehjerte i salen.
Og alle som har sett på «Med hjartet på rette staden» på NRK1 kjenner jo igjen kjenningsmelodien derfra: «Heartbeat». Herlig!
Forestillingens store styrke er selvfølgelig musikken og alle de flotte låtene. Minusene kommer derimot i dialogen, som flere ganger er utrolig banal og lite spennende. Historien forsvant og vi ble ikke frelst med regigrepet som gjør at de fleste mennesker Buddy Holly møter i sin korte karriere er sterkt overspilte karikaturer.
Les også:
Overbeviser ikke helt
Trond Fausa Ausvåg er som vi vet en glitrende komedieskuespiller, men tar nok litt for mye av i en del av disse rollene, både som en stammende radiojournalist og en stupfull plateselskapeier. Kan hende Ausvåg hadde tatt litt for mye Møllers tran.
Heller ikke Elisabeth Carew overbeviser helt som Soul Queen på Apollo i Harlem. Det mangler nok litt trøkk her, og man griper seg i å more seg mer med en ellevill soul-dansende Marvin Amoroso, enn å se på henne. Og det til tross for at hun så rålekker ut.
Amoroso er også svært overbevisende som den legendariske Latino «rock’n roll-er» Ritchie Valens, som jo også var med i den tragiske flystyrten som tok fra oss Buddy Holly. Amorosos «La Bamba» ble belønnet med stående applaus.
Musikken er gull
Det er ikke Maria Sundrehagen Raustøls skyld at hennes Maria Elena ikke helt tar av. Hun er yndig nok, men dialogscenene hennes er bare ikke spennende nok skrevet. Men om tale er sølv, så er musikken i denne forestillingen gull! Og den som bestemte at tekstene skulle være i original tapning, altså amerikansk, får stor takk.
For her var det bare å synge med. Og musikerne, milde himmel, så røff og groovy sound er det lenge siden jeg har hørt. De hadde jaggu meg fanget den musikalske tidsånden.
Andreas Diesen aner en viss begeistring for musikantene. Men, hvor ender pilene?
Rune Alstedt har følgende konklusjon:
Musikken og Heine Totland styrer pilen min midt i åtteren.
Andreas Diesen lander på denne konklusjonen:
Min kritikk for overspill og banal dialog til tross: Jeg bare elsket musikken, og hvis ikke radioen spiller Buddy Holly for full guffe i tiden fremover, kan de bare skamme seg. En rockende åtter.