I Norge er det nok ikke mange som kjenner til millionøsen Florence Foster Jenkins som var en musikalsk kuriositet på 30- og 40-tallet.
Kvinnen var, ifølge en kritiker, en artist med absolutt manglende gehør og rytmesans. En som heller bør sammenlignes med Olga Marie Michalsen enn Maria Callas.
Om Florence Foster Jenkins er det skrevet musikalsk komedie, og vår store komedienne Hege Schøyen står for (u)notene. Dermed var det store forventninger på Chat Noir.
Og la oss si klart ifra om Hege Schøyen utrolige sangprestasjon. Man skal være enormt musikalsk for å synge så jævla surt. Ikke en eneste ren tone.
Heges mesterverk
Instruktør Teodor Janson og oversetter Runar Borge har funnet en fin måte å fortelle historien, ved å tillate kun to mennesker på scenen til enhver tid.
Hege Schøyen i rollen som kultsangerinnen Florence Foster Jenkins, legger flere alen til sitt allerede svært allsidige talent. Et herlig kroppsspråk og anti-stemmeprakt gjør det herlig å oppleve henne fra første til siste sekund.
Hun har fått elegant drahjelp av instruktør Janson og kostymemaker Cårejånni Enderud, men denne forestillingen er Heges mesterverk.
Jan Martin Johnsen spiller pianisten Cosme McMoon, som forteller historien. Johnsen har virkelig klart å finne seg til rette i rollen som forteller og repetitør. Han er elegant og småvittig, men samtidig en streit mann for Hege. Det er ingen lett oppgave, men Johnsen løser den perfekt.
– Komponister vil snu seg i graven
Det er viktig å presisere at historien om Foster Jenkins er en typisk myteomspunnet, men dog sann historie fra amerikansk kulturliv.
Vær forberedt på å få en helt ny opplevelse av Vilja-sangen fra «Den glade enke», «Ave Maria» av Bach og Gounod, «Nattens Dronning» av Mozart og mange flere.
Etter det tonale sjokket vi opplevde, blir aldri «Nattens Dronning» den samme.
Det skulle ikke forundre oss om disse komponistene snudde seg i sine graver mens Foster Jenkins herjet på 40-tallet. Forestillingen på Chat Noir gir nok heller ikke komponistene fred i sjelen.
– Tappert gjort
Forestillingen er litt for lang i dialogdelene, men det blir likevel løst så bra. På en skala fra 1 til 10 konkluderer Rune Alstedt forestillingen slik:
– Det er ganske enkelt å plassere pilen denne gang. Jeg vil først gjenta meg selv: Man skal være enormt musikalsk for å synge så jævla surt. Og dermed så havner min pil lett dirrende på en nier.
Andreas Diesen mener det er tappert å sette opp en såpass ukjent forestilling.
– Forestillingen kunne med fordel ha vært litt kortere, men Dame Hege får og fortjener en nier. Hege ruler, sier Diesen.