Det var stor stemning og masse forventning før Øyvind Bluncks forestilling på Dizzie Showteater. Ryktet på forhånd sa at her skulle vi få se en fornyet Blunck, og at borte var de gamle typene. Hvordan skulle nå dette gå?
Ingen grunn til engstelse. Øivind er den gode gamle, selv om et par typer, som noen kanskje vil savne, er borte. Forfatter og regi trioen Jon Niklas Rønning, Trond Hanssen og Vemund Vik har klart å lage et vel av tekster som kler Blunck, og vi får også noen skikkelige overraskelser.
Velsignet god komiker
Øivind Blunck har en fordel i at han ikke bare er en velsignet god komiker med en flott stemme.
I bunnen har han også et stort skuespillertalent, og det gjør at når han er i gang med monologer som lett kunne blitt grimaser og skrikende stemme, bruker han den mer stillferdige og elegante varianten.
Som i monologen «Fest i magen» der han gir alle typer alkohol liv, dialekt og sjel. Selv om ideen er god og gammel, er denne vrien ypperlig.
I visen «Tullekoppens glanstid» tar han sorgmuntert farvel med de gamle typene, velskrevet og flott fremført, og gjenkjennelse i hver linje. Og visen «Såpass må vi ha» som fikst avslører kjendisenes livsstil er også en fornøyelse å se på.
A-ha-parodi i polkatakt
En liten advarsel til ihuga A-ha-elskere. Vi får et knippe av denne gruppens store hits i polka takt. Det er både herlig og nådeløst.
En monolog som stikker seg fram er «Om revy og drikkevaner». Det virker som om alle forestillinger nå for tiden skal fleipe med den gamle revytradisjonen, men denne monologen er bare en stilstudie i å gå fra edru til stormfull på kort tid, og Blunck’ern viser oss at Arve Opsahl ikke har enerett til denne typen.
Blunck gjør den absolutt til sin egen.
I nummeret «The end off the world», et potpurri over alle musikalske dommedagsprofetier, ble det nesten som å høre på «Alle tiders blinkskudd» på lørdager.
Hva sitter vi igjen med etter denne forestillingen? Jo vi har ledd, vi har kost oss, vi har mimret, og vi har opplevd en grotesk komiker bli til en langt mer allsidig kabaret-artist.
Vi unner mange å ta del med oss i denne opplevelsen.
Og når nummeret «Nachspiel i himmelen» kommer er det bare å gi seg over, blir ikke dette en klassiker vet ikke vi.
Runder opp til ni
Til slutt gir Rune Alstedt først litt ekstra skryt til et fint musikalsk følge fra orkesteret, før han konkluderer med at denne forestillingen virkelig fortjener en lun, varm og sterk åtter.
Andreas Diesen smiler fra øre til øre, og peker først mot en sterk åtter.
– Men når en gammel revyrev som Blunck klarer både å fornye seg, og fornøye meg, da blir min glade fasit 8.999999 – opprundet til ni.