Musikal som rockemimring

Fortellingen om Buddy Hollys korte livsløp begeistrer publikum gjennom sitt forrykende rockeshow. Det teatrale er magert og replikkene ikke særlig originale. Det er bare når Trond Fausa Ausvåg slipper seg løs i elleville gjøglerier at talescenene blir mer enn en unnskyldning for å komme videre til neste sang.

Anakronistisk

Det er et ganske annet friskere og dundrende lydbilde i Folketeatret enn det vi kjenner fra de litt skranglete gamle Buddy Hollyplatene. Men selv om det vi hører kan være litt anakronistisk, hadde det nok ikke vært å foretrekke å stoppe femti års klanglige utvikling.

Første del av forestillingen klinger mer akustisk og mildt selv om det er to elektriske gitarer sammen med slagverk og kontrabass.

Slips

Historien om countrysangeren fra Texas som ble oppvarmer på konsertene til Elvis og Bill Haley og gikk i deres fotspor er også et tidsbilde.

Sangfremførelsene plasseres i platestudio og ved konserter og dansefester der artistene har dress og slips og tversover. Det er noe uskyldig og naivt over den perfekte nostalgien og drømmen om femtitallsrocken. Men det mimres med ironi og glede, så det blir god underholdning og litt musikkhistoriefortelling.

Villstyrig rock

Vi er like etter 1955 da Bill Haley’s sang ”Rock around the clock” fikk en voldsom effekt i en film (det husker jeg fra min egen oppvekst).

Foruten hovedpersonen møter vi også latinske smørsangere og andre rockere. Vi hører hvordan hillbilly og country må vike for den villstyrige rocken.

Enkelt og entusiastisk

Buddy Holly skrev mange av sangene sine selv, og de rolige balladene på repertoaret hans kan ha fengende melodier. De mer hardtslående er ikke verdens mest spennende sanger med sine enkle harmoniseringer og masse gjentakelser.

Men det enkle og umiddelbare går i dag som den gang rett inn i ørene og hjertene når det bæres frem så entusiastisk.

Sedelighetspoliti

Energibunten Heine Totland er ideell i tittelrollen, troverdig og med fine instrumentale og sanglige egenskaper som han deler med resten av ensemblet.

Dyktige musikere er hele tiden med på scenen, og Marvin Amoroso får salen til å koke som Ritchie Valens i hans ”La Bamba” og med et hoftearbeid som utfordret den tidens sedelighetspoliti.

Konsertmusikal

”Buddy - The Buddy Holly Story” var først tittelen på en amerikansk film. Så ble det til en musikal i London i 1989 skrevet av teatermannen Alan Janes. Suksessen har gitt seg selv.

Med så mye fengende musikk kan det ikke annet enn bli vellykket, på samme måte som konsertmusikalen ”Mamma Mia”. Forestillingen er nettopp tatt av plakaten i London. Oppsetningen i Oslo kommer fra Stockholm der selskapet 3Sagas produserer en rekke musikaler på sine egne tre teatre.

Ulykksalig flytur

Det er i alt 22 sanger i forestillingen, noe færre enn ved den opprinnelige Londonoppsetningen. Mot slutten stables en masse sanger på hverandre i en skildring av Buddy Hollys siste konsert før den ulykksalige flyturen i 1959 der han omkom i en snøstorm.

Men etter annonsering fra scenen om hovedpersonens tragiske bortgang, går teppet opp igjen til en ny rockefinale der det tar av som på en festival.