Hopp til innhold

Anmeldelse: Avatar

Det er ikke ofte et tilsynelatende vakkert spill fremkaller brekningsreflekser.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Avatar er utgitt til Xbox 360, Playstation 3, PC og Wii. Denne anmeldelsen er basert på Wii-versjonen, men både PC og Xbox 360-versjonen er også testet i forbindelse med vurderingen av spillet.

Ubisoft Montreal har øynet muligheten til lettjente penger,og laget «James Cameron's Avatar: The Game» (ja, det heter faktisk det). Dette er et spill som skal følge lanseringen av storfilmen til James Cameron (ja, den heter Avatar den også).

Dårlig rykte

Filmspill har tradisjonelt sett vært uglesett, spesielt av anmeldere. De har heller hatt et særlig godt rykte blant publikum, siden denne typen spill ofte viser seg å være nettopp masseprodusert møkk.

Nå og da glimter en produsent til og lager et spill som utfyller og videreutvikler historien fra filmen. Et spill som tar tak i de interaktive mulighetene spill har. Avatar er IKKE et slikt spill.

Klisjé på klisjé

Spillet handler (som filmen) om konflikten mellom menneskene og noen blå romvesener på planeten som passende nok heter Pandora. Du må velge om du vil hjelpe menneskeheten i å ta over planeten, og dermed stå fast ved det imperialistiske verdenssystemet. Eller om du vil ta opp kampen for de undertrykte romvesenene, og kjempe mot din egen ætt for å sikre friheten til de søte blå. Billig symbolikk kaller jeg det.

Særlig godt forklart er det heller ikke. Hadde jeg ikke på forhånd lest om spillet og sett filmtraileren, ville det vært særdeles vanskelig å forstå hva som faktisk foregår.

I stedet for å legge ut i det vide og brede om historien i spillet, så får vi ta en nærmere titt på spillmekanikken. Mario-spillene har tross alt minimalt med historie, men er knallartig likevel.

Kronglete kamera

Avatar er et tredjepersons actionspill, hvis hovedelement er kampene på bakken mellom Na’vi (romvesenene) og menneskene. Kampsystemet (som da altså er et hovedelement) er slapt og uorganisert, og kameraet som følger seg peker ofte på helt andre ting en kampens hete. Det er vanskelig å planlegge å kontrollere kampene i det hele tatt, så du ender ofte bare med å krysse fingrene for at ting går bra.

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

Avatar: The Game

Konseptbilde fra spillet.

Foto: Ubisoft

Grafikken i Avatar er pen og fargerik. Problemet er at mens filmen ser ut til å ha fingerspiss kontroll på lyssetting og andre variabler, blir menneskekarakterene nærmest usynlige i den grønne massive skogen på Pandora.

Na’vi-folket er knall blå, og dermed lette å få øye på. Det er ikke en soldat i grønt utstyr som er halvparten av størrelsen. Det er faktisk irriterende og nærmest umulig.

Stor frustrasjon

Ironisk nok var spillet slutt akkurat i det irritasjonen ble så stor at jeg var i ferd med å ødelegge Wii-kontrolleren jeg har i hånda. Knappe 4 timer brukte jeg på normal vanskelighetsgrad på de 13 brettene.

Avatar-universet er spennende og det er fargerikt. Det har et rikt fiksjonsunivers og det som potensielt kunne vært en spennende historie. Dessverre tråkker Ubisoft feil på omtrent alle områder. Det eneste som redder Avatar fra en ener på terningen er at det er vakkert å se på og at fiksjonsuniverset er sånn nogenlunde spennende.

Dessverre gjør hastverksarbeid Avatar-spillet til et kroneksempel på hva som kan gå galt.

For å oppklare spyreferansene, det er altså ikke noe grafisk i spillet som er ekkelt. Jeg blir rett og slett dårlig av å tenke på at spill så dårlig som dette koster flere hundre kroner.

Dette kan du trygt kan styre utenom denne jula, det er ikke verdt pengene.

NB: PC, Xbox 360 og PS3-versjonen av spillet har også mulighet for 3D, men tekniske problemer gjorde at det ikke ble vurdert i denne omgang. Jeg kommer tilbake med en oppdatering ang. dette.

Kulturstrøm

  • Øystein Sundes liv blir bok

    Øystein Sundes liv blir nå bok.

    «Øystein Sunde – Sånn er han bare» er tittelen på biografien om den 77 år gamle artisten, låtskriveren og ordkunstneren, som bor på Skarnes i Sør-Odal.

    Biografien er skrevet av forfatter og journalist Asbjørn Bakke.

    I tillegg til mange og lange samtaler med Sunde selv har Bakke intervjuet 60 artistkolleger, venner, familiemedlemmer og bransjefolk.

    Det er Manuskript Forlag AS som skal utgi biografien, og forlegger Øyvind Hagen sier hovedpersonen måtte overtales:

    – Øystein Sunde mener selv at det ikke er så mye å skrive om. Jeg måtte grave dypt i argumenter og bruke mange år på å overtale ham, sier Hagen.

    Boka kommer ut 3. september.

    Øystein Sunde
    Foto: Mats Sparby / NRK
  • Salif Keita jobber med nytt album

    «Afrikas gylne stemme», Salif Keita fra Mali, sa i 2018 at albumet «Un Autre Blanc» var han siste album. Men da han besøkte Drammen og Union Scene sist fredag, hadde han ombestemt seg.

    Til Musikkreisen på NRK sier han at «Det skulle være det siste albumet, men det blir det ikke. Det kommer mer!»

    Salif Keita har de siste 50 årene vært en av Afrikas aller største artister. Det banebrytende albumet «Soro» fra 1987 blir av mange regnet som brekkstangen for afrikansk musikk i resten av verden.

    Artisten har også vært en utrettelig forkjemper for rettighetene til folk med albinisme – som han selv. Hans forrige album «Un Autre Blanc» (Et annet hvitt) – viser direkte til dette.

    Salif Keita og Musikkreisens Arne Berg
    Foto: Carolina Vallejo / Carolina Vallejo