Selvutleverende møte

Det er den kontroversielle britiske samtidskunstneren Tracey Emin (58) som har fått æren av å være først ut i det nye Munchmuseet i Bjørvika i Oslo.

Åpningsutstillingen «Sjelens ensomhet» er også den første store presentasjonen med Emin i Norden.

Det meste er nytt og annerledes i Munchmuseet, men den velkjente «+Munch»-strategien har de tatt med seg fra Tøyen, selv om de ikke lenger kaller den det. I denne serien samkjøres Edvard Munchs kunst med andre kjente kunstnere.

Turen er nå altså kommet til Tracey Emin. Når jeg omtaler Emin får jeg alltid lyst til å si «den unge kunstneren». Men sannheten er nok at selv om hun en gang var en av Storbritannias mest omdiskuterte «enfant terrible», så er også hun blitt en eldre dame.

Kanskje tenker man «ung» også fordi hun forbindes med grupperingen Young British Artists, der hun sammen med blant andre Damien Hirst og Sarah Lucas, satte sinnene i kok langt utover Storbritannias grenser på 1990-tallet.

Munch-inspirasjon

Men hva har Tracey Emin egentlig med Munch å gjøre?

Innledningen på åpningsutstillingen går rett på sak, med et verk som danner en mektig og virkningsfull lydkulisse.

Verket, med tittelen «Homage to Edvard Munch and all My Dead Children», er en vakker og uhyggesvanger video som hun filmet i Åsgårdstrand. Her ser vi Emin selv ligge naken i fosterstilling på en brygge ut mot fjorden, mens hun utstøter de mest hjerteskjærende hyl.

Ved siden av å være en replikk til Munchs berømte «Skrik», er det også et privat sorgarbeid knyttet til en gjennomført abort.

Tracey Emin har helt fra starten av sin karriere vært svært inspirert av Munchs evne til å uttrykke følelser gjennom sin kunst, og hans skånselløse utelevering av sitt eget liv.

Selvutleverende på et nytt nivå

Men selv om hun henter inspirasjon fra Munch, utleverer hun seg selv på en ganske annen måte. Et ikonisk verk som satte en ny standard for selvutleverende kunst var installasjonen «My bed».

Det ble først vist på Tate Britain i 1999. Nå kan det ses på det nye Munchmuseet.

Verket består ganske enkelt hennes egen uoppredde seng. Etter et vondt og opprivende brudd i 1998 tilbrakte hun uker i sengen, delvis helt alene med sin kjærlighetssorg og fortvilelse, men også sammen med ulike elskere for å komme seg videre.

Da hun endelig følte seg klar for å forlate sengen hadde det hopet seg opp en masse søppel og rot, og hun erklærte sengen som et kunstverk, et uttrykk for den avkledde smerten i det å bli forlatt.

I utstillingen kan vi se dobbeltsengen med sitt skitne laken og dynetrekk, med hauger av tørkepapir, tomflasker, sigaretter, mensflekkete klær, kondomer, glidemiddel, en graviditetstest og mye annet.

Det er få verk som har satt sinnene i kok så heftig som dette. Ikke minst ble man opprørt over at det ble nominert til den høythengende Turner-prisen. Og selvsagt kan vi også spørre hvorfor vi skal akseptere sengen hennes som et kunstverk?

Når man reagerer på dette så handler det vel om at man forventer at en kunstner har laget noe og foredlet materialer. Men det Tracey Emins gjør her er jo å stille frem det som i kunstens verden kalles en «readymade».

Det er rett og slett et lite fragment av hverdag. I dette tilfellet et lite stykke levd liv, og slik sett er det jo også et refleksjonsstykke.

Naken smerte

Verket er stilt sammen med Munchs «Marats død», et bilde som handler om Munchs turbulente forhold til bohemen Tulla Larsen. Det var et forhold som endte dramatisk med en skyteepisode der litt av fingeren til Munch ble skutt av.

I maleriet står Tulla Larsen i en stiv, frontal positur, liksom lammet av angst, mens Edvard Munch selv ligger blødende på sengen i bakgrunnen.

Det er et verk som definitivt også handler om fortvilet kjærlighet, og slik sett er det ikke noen dum sammenstilling. Men jeg stusser over at Munchs mektigste skildring av kjærlighetssorg ikke er tatt med her.

Munchs «Løsrivelse» (som kan studeres i to versjoner i utstillingen «Uendelig» i 4. etasje) viser den intense smerten ved å bli forlatt; den lyskledde kvinnen som sorgløst er på vei bort, den mørkkledde mannen som står med sitt eget blødende hjerte i hånden, mens blodet pipler frem mellom fingrene.

Det er den samme nakne smerten Emins skildrer, men på en helt annen måte. Smerte, fortvilelse, angst og ensomhet er temaer som går igjen både hos Munch og hos Emin.

Jeg liker hennes opprørske neonarbeider, der kraftfulle, kortfattede budskap lyser mot oss, som for eksempel «It's not me that’s crying, it's my soul» eller «My Cunt is Wet With Fear».

En ujevn kunstner

Jeg synes samspillet mellom Munch og Emin fungerer best når Emin uttrykker seg igjennom film, neonarbeider og installasjoner. Når hun maler seg opp mot Munch, sier det seg selv at det ikke går så bra. Da fremstår hennes maleriske bestrebelser som ganske ubehjelpelige.

Emin har betydelige svakheter som tegner, og hun faller litt mellom to stoler. Hennes eksplosive, følelsesladde malestil er ikke god nok som spontant kalligrafisk uttrykk, og hun er heller ingen utpreget stor kolorist.

Som maler og tegner er hun rett og slett svært ujevn, og det hjelper henne selvsagt ikke å være stilt side om side med et av kunsthistoriens aller største genier.

Men hvis vi befrir henne fra den nådeløse sammenlikningen med Munch, er hun i noen av bildene inne på noe fint og uttrykksfullt.

Gjennom de raske penselstrøkene forsøker hun å skildre kroppen som en bærer av fortvilelse og sorg, slik Munch gjør det i sin fantastiske «Modell ved kurvstol» fra 1919–21, der en naken kvinne står med bøyd hode, lukkede øyne og blussende kinn, som om hun kjemper med å få kontroll over sin egen indre smerte.

God sammenstilling

Det er ikke så overraskende at Emin rent malerisk ikke rekker Munch til anklene, for hvem gjør nå egentlig det?

Jeg synes likevel sammenstillingen er en god idé.

Det er mye fellesgods i de to kunstnerskapene, og det er spennende å se hvordan Emin gjennom for eksempel film og installasjon bearbeider de samme problemstillingene som Munch gjør i sine malerier.

Utstillingen «Sjelens ensomhet» er mørk og livsbejaende på samme tid. Et kraftfullt møte som jeg oppfordrer alle til å få med seg.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: