Sissel Tolaas er antakeligvis den eneste samtidskunstneren i verden som jobber primært med duft. I mer enn tretti år har hun utforsket hva nesen kan fortelle oss om verden.
I sitt studio i Berlin, som er mer et laboratorium enn et klassisk atelier, har hun samlet mer enn 7000 dufter fra hele verden. Tolaas er en internasjonal stjerne og har stilt ut på blant annet Veneziabiennalen og MOMA i New York.
SELVPORTRETT i såpeform med Sissel Tolaas' egen kroppslukt.
Foto: Astrup Fearnley MuseetDuftende selvportrett
Det første som møter oss i inngangspartiet på utstillingen «RE________» på Astrup Fearnley Museet, allerede før vi kommer til billettluken, er en installasjon bestående av seks utslagsvasker i stål som danner en slags sirkel, der vannet renner fra alle kranene som i en fontene. På hver vask ligger et blekgult såpestykke der Sissel Tolaas sitt navn er inngravert.
Dette er rett og slett et selvportrett. Her har Tolaas gjenskapt duften av seg selv, og publikum kan bruke såpestykkene til å vaske hendene.
TIL BRUK: Såpestykkene kan brukes til å vaske seg med.
Foto: Andre Brenni / NRKNår jeg snuser på såpestykket tenker jeg først at det lukter vanlig såpe, rent og forsiktig parfymert, men så det som om det stiger frem en slags etterlukt; dunsten av fremmed kropp, av hud og hår. Det er noe ekstremt intimt og selvutleverende ved dette.
Lukt betyr mer for vår opplevelse av virkeligheten enn vi kanskje er klar over, som stanken av søppel, lukten av våte trær, eller duften av nytrukken kaffe. Enkelte har i den senere tid blitt smertelig bevisst på nettopp dette, da tap av luktesans har vist seg å være bivirkning av covid-19. «Med korona får luften vi puster inn omsider den oppmerksomheten den fortjener», sa Sissel Tolaas i et intervju med Art of Change 21 i fjor.
Lukten av penger
Går man videre fra museets inngangsparti og til resepsjonen og billettluken vil man se at billetten faktisk er et lite kunstverk i seg selv – en ampulle fylt med duften av penger. Jeg snuser så godt jeg kan og grubler på om det er gammeldagse penger hun mener jeg skal lukte. Jeg tror nesten det, noe metallisk og litt støvete som innsiden av en pengepung med mynter og sedler.
Selve ideen er uansett morsom.
Bak resepsjonen er det også skapt en stor og vakker installasjon av mange hundre slike ampuller. (For denne spesielle inngangsbilletten kan man også bruke Oslo badstuforenings sauna «Skarven», som ligger til kai rett utenfor museet.)
BILLETT: Inngangsbilletten er en ampulle fylt med lukten av penger.
Foto: Astrup Fearnley MuseetDet er også nok av andre dufter å fordype seg i: Publikum kan vandre langs et stort podium med enkle organisk formede klosser i bleke farger, som likner stener eller andre naturelementer. Her kan man løfte opp de ulike klossene og fordype seg i et rikt duftlandskap.
Som regel gjenkjenner jeg luktene uten å kunne identifisere dem; Hva er det egentlig for en duft? Er det muskat eller safran, vanilje, koriander eller sitrus?
DUFTENDE STEINER: NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke lukter på steiner inne i utstillingen «RE_______» på Astrup Fearnley Museet. FOTO: Andre Brenni/NRK.
Noen av klossene dufter av våt snø, støv, gress, eller asfalt, forsiktige litt vage lukter, mens andre elementer stinker slik at jeg må stagge en stigende kvalme; som dunsten av råtten tang, eller avfall.
Sanselig og vakkert
Men utstillingen appellerer ikke bare til luktesansen. I verket der hun har skapt store blokker med is som langsomt smelter gjennom utstillingsperioden, er berøring og hørsel også svært viktig.
Man kan kjenne på de vakre rektangulære isblokkene med hendene og lytte til vannet som drypper og renner i karet under. Det dryppende vannet blir et meditativt, men også ganske monotont lydspor i denne delen av utstillingen.
SMELTENDE ISBLOKKER: Isblokkene får oss til å tenke på det som langsomt, men ubønnhørlig tæres vekk og forsvinner: Minuttene som blir til timer, dager og år.
Foto: Christian ØenPUST I GLASS: Inne i disse håndblåste glassboblene er kunstnerens egen pust.
Foto: Christian ØenVIND: På mesaninen inne i museet utforsker Tolaas opplevelsen av vind. Med halvgjennomsiktge tekstiler synliggjør hun luftstrømmer skapt av innendørsvifter.
Foto: Christian ØenUtstillingen byr også på noe for øyet. Estetisk er det mye å glede seg over hos Tolaas. Det er et ribbet, men svært vakkert univers.
Hun har blant annet laget en installasjon bestående av håndblåst glass:
Forseglede glassbobler som inneholder kunstnerens egen pust. Jeg må innrømme at jeg var litt glad for at det ikke var noe jeg skulle lukte på.
Sissel Tolaas har også gått løs på museumskroppen, selve arkitekturen til Astrup Fearnley Museet.
Bla i bildene og les:
ARR: Tolaas har gjenskapt arr i gulvet og skapt nye sår i museumsveggen.
Foto: Astrup Fearnley MuseetLYS: Hun har fått åpnet taket slik at dagslyset slipper igjennom.
Foto: Astrup Fearnley Museet«VRENGT» endevegg: Tolaas har forvandlet yttervegg til innevegg og omvendt. Det betyr at hun har fått hentet inn planke for planke og gjenskapt ytterveggen speilvendt.
Foto: Christian ØenMannlig angstsvette
På utsiden av museet er det nå ikke lenger noen plankekledning, men en vanlig hvit utstillingsvegg. På denne hvite veggen kan man avslutte sitt besøk med stanken av mannlig angstsvette.
DUFTVEGG UTE: NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke utenfor Astrup Fearnley Museet og kunstneren Sissel Tolaas' luktvegg. FOTO: Andre Brenni/NRK.
Her kan man berøre markerte deler av veggen og lukte på fingrene etterpå. Akkurat det var det eneste jeg angret litt på at jeg gjorde. Jeg kjente meg ganske ubekvem da jeg etter besøket gikk på trikken stinkende av mannesvette.
Ikke desto mindre er dette en utstilling som er et absolutt must! Et sanselig duftlandskap som viser oss hvor viktig luktesansen egentlig er for oss.
Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.