Anmeldelse

Sterkt om selvmord

Midt i høstmørket trer en lysende litterær stemme frem i diktsamlingen «Jeg vil våkne til verden». Karoline Brændjord er en debutant du bør lytte til.

Karoline Brændjord har gitt ut boken "Jeg vil våken til verden".
Foto: Kolon Forlag/May Therese Vorland
Bok

«Jeg vil våkne til verden»

Karoline Brændjord

Lyrikk

2020

Kolon Forlag

Allerede tittelen vitner om et ønske om noe umulig. For hvordan våkne og utforske verden, når ens nærmeste menneske har valgt verden bort?

Å leve videre etter at en mor har tatt sitt eget liv er den gjennomgående tematikken i samlingen «Jeg vil våkne til verden».

Jeg vet ikke om diktene bygger på egne opplevelser eller ei, selv om indisiene er sterke for at dette må være gjennomlevd. Karoline Brændjord gjør en individuell erfaring om til noe mange kan kjenne igjen.

Hun skriver seg inn i sorgen, men er dypest sett på leting etter hvem jeg er i et liv som for alltid vil være preget av et du, av hun som tok en endelig og fatal beslutning.

Stødig fra første linje

«Arbeid får alt til å lyse. Sorg får alt til å lyse.

Jeg ble født og lyste opp mine foreldres ansikter.»

Slik åpner det aller første diktet, «Lykt». Hva enn barnet rører, blir det lys i kraft av at dette er et menneske som opplever verden og erkjenner livet for første gang. Men dette lyset var ikke nok.

Slik lyder diktet «Tro»:

«Jeg er barnet / til en selvmorderske / Strålen som skal kaste kunst / over tragedien / For tenk at galskapen kan etterlate seg / noe mildt og velgjørende

Jeg er nåden

Jeg sørger og fortviler / med ynde / med mykt hår duvende nedover skuldrene / Så ikke vanviddet / skal ta meg også / Så ingen skal se meg i gata / med flagrende hår på en vindstille dag»

Verden er natur

«Med flagrende hår på en vindstille dag» blir et konkret bilde på galskapen. Barnet som eier håret vil for alltid gi av sin blotte eksistens til fortellingen om selvmordet.

Hennes liv gir fylde til den andres død.

Hennes liv vil aldri kunne bli fritt for den andres død.

«Hun tok hvilen min med seg / og naturlovene», skriver Brændjord og fortsetter: «Guds barmhjertighet finnes ikke / Men nagler slått inn i vind.»

Det er mye vind i diktsamlingen. Fugler, dyr, et strå i skogen. Bildene fra naturen blir ofte etablert før en linje eller referanse trekkes til den som ikke er der lenger og den som er igjen. Eller bildene kan stå ukommentert. Ikke alt skrives ut i klartekst.

Her er rom for leserens egne tolkninger.

Vann sildrer også gjennom boksidene, vannet som både knyttes til glede og til sorg. Var vannet det siste moren opplevde? Kan datterens egen datter en gang duve på bølgene?

Paradokser er det mange av. Jeg kan ikke unngå å tenke på Jon Fosses nitide utforsking av «det lysende mørket».

Ikke motpoler med samtidighet

Tilfeldighetene ville at jeg har lest to bøker om å miste en mor i selvmord parallelt den siste tiden. I ungdomsromanen «Høgspenning livsfare» skriver Helene Guåker om 16 år gamle Lea, som opplever at moren blir psykisk syk og til slutt tar sitt eget liv. Der Guåker hovedsakelig beskriver tiden med sykdommen før morens død, skriver Brændjord om tiden etter – årene etter – hele verden, slik som den endrer seg etter.

Felles for begge forfatterne er at de insisterer på en slags samtidighet. Motpoler trenger ikke være motpoler. Mørket kan være lyst, gleden kan være grusom, verden er både vakker og vond.

Karoline Brændjord er født i 1990. Hun har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland og har blant annet studert sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Det er altså ingen pur ung diktdebutant vi har med å gjøre. Det merkes i diktene hennes. Dette er en stødig stemme.

Variasjon

Den formmessige variasjonen i samlingen gir energi og forventning. Noen av diktene er helt korte, nærmest som en aforistisk betraktning. Noen har titler, andre ikke. Felles for dem er følsomheten som er insisterende, men ikke påtrengende. Går det an å bruke adjektivet inderlig, i den mest eksistensielle varianten av ordet?

I samlingens siste dikt, «Verden skjenker meg mitt arbeid og min verden» manes bilde etter bilde frem. Opphopningen gjør at hvert nye bilde kan true med å underminere det forrige. Likevel finner jeg en livsbejaende kraft i diktet. Brændjord setter punktum med en kaskade av inntrykk og beskrivelser av den verdenen som fins, og der den som ikke lenger fins, for alltid likevel vil være innvevd i den.

Med «Jeg vil våkne til verden» har Karoline Brændjord levert en lysende debutbok. Hun er et navn å merke seg blant årets litterære debutanter.

Alle anmeldelser og anbefalinger finner du her.

Anbefalt videre lesing:

Kulturstrøm