Trygve Skaug er musiker, låtskriver, artist – og poet. Over 100.000 følger diktkontoen hans på Instagram. Nå er han ute med diktsamlingen «Ikke slipp».
Han er best i det korte formatet.
Aforismene om livet og kjærligheten kan virke banale, men plutselig skyter de ut i en uventet retning eller byr oss et bilde som utvider de mer lettvinte påstandene. Da kan vi få overraskelser som dette:
Klart det er du
som skal være ankeret mitt
hvem vil ha et anker
som ikke aner hvordan
det ser ut på bunnen
Levende ord
Hans siste bok «Følg med nå», en diktbok for ungdom, lå i fjor flere uker på toppen av , som er Bokhandlerforeningens ukentlige bestselger-oversikt.
Skaug er mannen ved å gi ut diktene sine selv i flere år før etablerte forlag viste interesse. Nylig ble fjorårets «Følg med nå» nominert til Uprisen. At en diktbok er med i finaleheatet til en pris der ungdommene selv bestemmer, er en sjeldenhet.
Så treffer han noe i leserne. Det kan være den umiddelbare tonen, det upretensiøse grepet. Små, hverdagslige ord som uttrykker en erkjennelse av livets utfordringer. Det er fint.
Ofte løfter ordene seg opp av et mørke. Skaug anerkjenner at det fins, på samme tid som han insisterer på at lyset fins.
At lyset ikke hadde strålt så klart om ikke det var for mørket, er ingen ny innsikt. Ikke dermed sagt at vi ikke trenger å bli minnet om det.
Rett frem
Det enkle er ofte det beste, sies det. Men enkelt trenger ikke å bety lettvint. Betraktninger som disse er fort glemt:
Hadde jeg ikke deg
hadde jeg ikke sjans
eller:
Og jeg er presidenten
i Klubben av heldige fyrer
som våkner
med sånne som deg
Større spenn
Jeg savner et større spenn. Mer sanselighet. Tydeligere vilje til å utfordre følelser og språk, og la kreativiteten fortsette i den som leser.
Skaug viser seg som en poet som heller slår fast, enn en som spør. Paradoksalt nok opplever jeg at det iblant blir noe pretensiøst og dominerende selvbevisst i det tilsynelatende upretensiøse.
Ofte er det et jeg som snakker til et du, enten for å takke den andre fordi den andre er så god mot jeg-et, eller for å løfte den andre i tunge stunder.
Jeg-et tar stor plass, som trøster, som elsker eller den som vet svaret.
Utfordringen ved å samle disse tekstene i bokform, er at det er lett å se når forfatteren går på tomgang. Mange av betraktningene gjør seg bedre i et flyktig, digitalt medium enn mellom to permer.
Så kanskje skal vi ikke lese boken fra perm til perm, men heller ta et litt dykk inn nå og da. Og vips finner vi også gull mellom gråstein:
Du sier alt vil bli bra
bare vi får pusset opp kjøkkenet
eller vi får oppgradert tv-en
eller vi får ny bil
men kjære
hva om vi zoomer litt ut nå
det sirkuset her
det blir litt som å tenke
at det bare er kjolen
som er problemet
når man får null poeng
i melodi grand prix
nei
vi skulle hatt en bedre låt
skulle vi
