Hopp til innhold

Anmeldelse: «Dragon Age: Origins»

Endelig et skikkelig eventyr!

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

NB.: Denne anmeldelsen er basert på PC-versjonen av Dragon Age: Origins. Se nederst for et par kommentarer ang. konsollversjonene.

Jeg, en dverg og kongssønn, har blitt bedradd av min egen bror. Han har dømt meg for drap og fått meg utvist fra dvergenes kongedømme under fjellet. I eksil må jeg vandre gjennom gamle haller og gruver, og kjempe mot mørkets krefter til jeg dør. Til jeg dør, eller til jeg møter de grå vokterne.

Slik begynte min reise inn i Dragon Age: Origins, og dette er faktisk bare en av seks mulige historier spillet starter med. Basert på ditt valg av rase (dverg, alv eller menneske) og klasse (kriger, magiker eller tyv), kan du velge opptil seks forkjellige bakgrunnshistorier til din karakter. Er du en fattig alv, vokst opp i slummen utenfor menneskenes storbyer, en dverg av kongsætt som blir utsatt for et politisk komplott eller et menneske med et kall fra høyere makter?

Tradisjonelt

Dragon Age: Origins følger tradisjonelle rollespillregler ved å la deg skape en karakter med bestemte rase- og klassemuligheter. Det har også tidligere kommet spill hvor din bakgrunnshistorie også påvirker din ferd gjennom eventyrverdenen, men ingen av disse har vært like gjennomført som dette.

Min hovedkarakter er som nevnt i starten av denne anmeldelsen en kongelig krigerdverg, som blir sendt i eksil. Og selv med 50 timer spilletid under beltet vender jeg stadig tilbake til den dramatiske starten av spillet som et av de øyeblikkene som gjorde mest inntrykk på meg.

Karakterene er vellagde med gode stemmeskuespillere, og i historiefortellingen er konflikten i fokus. På mange måter lik en god gammeldags tragedie, og det er lett å se at spillstudioet Bioware har satset på å utvikle fortellerteknikken fra sine tidligere spill.

For selv om spillet lener seg sterkt på en etablert rollespillsjanger, er det nettopp kjærligheten til en godt fortalt historie som skinner igjennom i Dragon Age: Origins. Gode og tydelige karakterer, et klar overordnet historieforløp og til tider fremragende stemmeskuespillere gjør spillet til en eventyropplevelse på linje med Ringenes Herre.

Knakende god historie

Og grunnen til at jeg spesifiserer hvordan historien blir formidlet, er fordi at historien i seg selv i korte trekk like gjerne kunne vært Ringenes Herre. En ung mann / kvinne med spesielle evner blir kastet ut i et eventyr som er mye større enn han / henne. Et ukjent mørke truer i det fjerne, men kommer nærmere etter hvert som historien går. Vår helt / heltinne må gjennomføre en farlig reise for å stoppe mørkets fremskritt, og møter venner og fiender på veien.

Det er opptil flere kjente stemmeskuespillerne med i produksjonen. Peter Renaday som Duncan, Steve Valentine i rollen som Alistair og ikke minst Tim Curry som Arl Rendon bør nevnes. Alle geskjefter med stor overbevisning sine karakterer, og løfter troverdigheten til plottet mange hakk.

(anmeldelsen fortsetter under traileren)

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Dragon Age: Origins er et rollespill, hvor du styrer din gruppe av karakterer (opp til fire, ledet av din hovedkarakter). Det er også tydelig hvilke inspirasjonskilder utviklerstudioet Bioware har sett på, nemlig Neverwinter Nights-serien (2002 og 2006) og Baldurs Gate-spillene (1998 og 2000). Det er kanskje ikke så rart siden Bioware og sentrale personer i utviklerstaben har nettopp vært med på å lage disse spillene.

Mange ser også på Dragon Age: Origins som en slags spirituell oppfølger til Baldurs Gate-spillene, men sett fra spillmekanikkens side er det lett å se at Neverwinter Nights-serien har spilt en sentral rolle.

Grafikken er også et vinnerpunkt i Dragon Age: Origins. Den er vakker, har detaljerte teksturer og pent animerte karakterer. Det kreves at du har en kraftig datamaskin for å få fullt utbytte av dette, men spillet fungerer også på eldre maskiner (da med en kraftig nedgradert grafikk selvfølgelig).

Overbevisende

Spillets grafiske stil er et gjennomarbeidet studium av mange kjente fantasiunivers, virkelige historiske kilder og dyktige kunstnere. Dette skaper sammen med de tidligere nevnte troverdige karakterene et fiksjonsunivers jeg sluker med hud og hår.

Lyden er også godt produsert og legger det lille ekstra på toppen av kransekaka, slik at verdenen rundt deg hele tiden overbeviser.

Så langt har jeg skrytt av historien, karakterene, grafikken og lyden. Hva er det som ikke fungerer i Dragon Age: Origins?

Dragon Age: Origins er ikke et helt åpent rollespill. Du kan bevege deg rundt i spillverdenen fritt, men brettene er avgrenset og til tider ganske lineære. Dette er absolutt ikke noe negativt, og mer et velkomment syn etter mange år og spill som baserer seg på en helt åpen spillverden.

Irriterende vegger

Likevel reagerer jeg på hvordan brettene blir avgrenset. Ved å plassere høye fjell på hver side av spillområdet forstår de fleste at de ikke kan klatre over hver eneste topp de ser, men er det en liten vanndam i veien blir det for dumt at min dverg nekter å vasse litt. Usynlige vegger finnes overalt og gir et beklagelig brudd i fiksjonsuniverset.

Det er ikke bare at karakterene nekter å bli våte på føttene, men selv i åpne landskap kan det dukke opp usynlige vegger på de merkeligste steder som gjør at spillkarakterene bare står rett opp og ned, og ser temmelig idiotiske ut.

Jeg har heller ikke valgt å kommentere hvordan kampsystemet i Dragon Age: Origins er, siden dette er såpass standardisert at du finner det i absolutt alle typer rollespill. Dragon Age: Origins sitt kampsystem følger denne standarden, og gjør det bra uten å være revolusjonerende. Det drivende elementet i spillet er nemlig ikke kampsystemet, men historiefortellinga. Brukergrensesnittet i helhet følger også denne standarden, og dette fungerer godt på en PC med mus og tastatur.

Xbox 360 og PS3

Når det gjelder konsollversjonene til Xbox 360 og Playstation 3 er det nettopp her spillet møter veggen. Det er vanskelig og tungvint å manøvrere seg igjennom innholdslister og oppdragsmenyer når du ikke har en mus eller tastatur til hjelp. Bruken av hurtigtaster er også veldig begrenset, og gjør ikke rettferdighet til spillet.

Grafisk sett er det også gjort kompromisser for å la konsollene kjøre grafikken uten å hakke, PC har et definitivt overtak her.

Dragon Age: Origins er et godt rollespill til de to kraftige konsollene vi har, men kommer til kort i forhold til PC-versjonen.

Overgår forventningene

Oppsummert kan jeg si at Dragon Age: Origins faktisk overgår mine forventninger, det er et rollespill som tar historiefortelling alvorlig og gjennomfører dette med bravur. Grafikken og lyden er førsteklasses, det samme er stemmeskuespillerne. Rollespillelementene er polert, men standardiserte. Et par irritasjonsmoment i hvordan utviklerne og brettdesignerne har valgt å lage en åpen verden, men dette blir pirking i forhold til den 60 timer lange opplevelsen det er å spille Dragon Age: Origins.

For store og for små, for eksperter og for nybegynnere, Dragon Age: Origins er et flott rollespill for de som elsker et godt eventyr.

Kulturstrøm

  • Øystein Sundes liv blir bok

    Øystein Sundes liv blir nå bok.

    «Øystein Sunde – Sånn er han bare» er tittelen på biografien om den 77 år gamle artisten, låtskriveren og ordkunstneren, som bor på Skarnes i Sør-Odal.

    Biografien er skrevet av forfatter og journalist Asbjørn Bakke.

    I tillegg til mange og lange samtaler med Sunde selv har Bakke intervjuet 60 artistkolleger, venner, familiemedlemmer og bransjefolk.

    Det er Manuskript Forlag AS som skal utgi biografien, og forlegger Øyvind Hagen sier hovedpersonen måtte overtales:

    – Øystein Sunde mener selv at det ikke er så mye å skrive om. Jeg måtte grave dypt i argumenter og bruke mange år på å overtale ham, sier Hagen.

    Boka kommer ut 3. september.

    Øystein Sunde
    Foto: Mats Sparby / NRK
  • Salif Keita jobber med nytt album

    «Afrikas gylne stemme», Salif Keita fra Mali, sa i 2018 at albumet «Un Autre Blanc» var han siste album. Men da han besøkte Drammen og Union Scene sist fredag, hadde han ombestemt seg.

    Til Musikkreisen på NRK sier han at «Det skulle være det siste albumet, men det blir det ikke. Det kommer mer!»

    Salif Keita har de siste 50 årene vært en av Afrikas aller største artister. Det banebrytende albumet «Soro» fra 1987 blir av mange regnet som brekkstangen for afrikansk musikk i resten av verden.

    Artisten har også vært en utrettelig forkjemper for rettighetene til folk med albinisme – som han selv. Hans forrige album «Un Autre Blanc» (Et annet hvitt) – viser direkte til dette.

    Salif Keita og Musikkreisens Arne Berg
    Foto: Carolina Vallejo / Carolina Vallejo