En dag sier Giovannas far at jenta hans er stygg. Han sier det akkurat i det Elena Ferrantes nye roman «Dei vaksnes løgnaktige liv» begynner.
Dommen faller i det Giovanna legger ut på denne jeg-fortellingen som hun ikke vet hvor bærer. Ikke engang i den såkalt skrivende stund vet vår forteller om det er nok av en tråd til en fortelling, skriver hun – eller om det «berre er ei flokete smerte, utan forsoning». Dette, at fortelleren mer enn én gang må si seg usikker på hvordan det var og ikke var med alt, er et av mange interessante trekk ved Ferrantes stil, i denne boka, men også i andre av de romanene vi har lært oss å verdsette.
Når kan vi menneskene sitte der i voksenlivet og skulle huske og gjengi det som var i et tåkete og følelsesstyrt barne- eller ungdomsliv, vite noe som helst – i betydningen helt sant?
Så er det da heller ikke slik at Giovannas elskede far, den spede og vennlig forfinede gymnaslæreren Andrea, noen gang sa at datteren hans var stygg. Det jenta overhørte var farens utsagn om at skoleproblemene ikke hadde noe med hennes pubertet å gjøre, «ho begynner å likne Vittoria».
Vittoria, altså, tanta fra helvete. Den virkelig stygge, hun som har lagt sin bror for uutslukkelig hat etter at Andrea på storebrors vis jagde vekk elskeren hennes, en gift mann med tre barn. Og viktigere, tante Vittoria som Giovanna knapt har møtt, hun hører hjemme et annet sted, langt nede i Napolis klassedelte hierarki av bydeler – både geografisk og sosialt. Tante Vittoria, og hele Giovannas farsslekt, bor igjen der nede i slitne bygårder og trange leiligheter, de snakker grovkantet dialekt, har støyende og store hjerter og forakter Andrea, Giovannas far, han som har snudd dem ryggen. Slik han, den klassereisende med utdanningen sin har villet glemme dem, manerene deres, en vulgaritet han skjemmes over.
Kjent landskap
Høres det melodramatisk ut? Kanskje er denne romanen det også, her og der.
Samtidig er det slik Elena Ferrante igjen leder leserne sine inn i kjent landskap, ikke som gjentakelse, men for å bore videre. Napoli-kvartettens Lenu beveger seg fra den sosialt rå brutaliteten i bydelen, oppover til et liv som anerkjent forfatter og etablert middelklassemenneske, mens ungjenta Giovanna starter der oppe i det trygge og dannede og leter seg nedover bakkene. Kanskje til nettopp de delene av Napoli vi lesere nå kjenner som bydelen.
Den tanta hun finner der kan vi også kjenne igjen. Vi har møtt henne i Lenus forstyrrede nabo, dumpet av sin elskede poet. Og i Olga fra den fine romanen «Svikne dagar».
Velskrevet om veivalg
Tanta Vittoria i «Dei vaksnes løgnaktige liv» er ubalansert og sint forbi grensen til det irrasjonelle – manipulerende og i blant ond. Men også et dypt ulykkelig menneske som føler og snakker stort og sterkt, rett ut av posen. Hun setter niese Giovanna på sporet av et åndsliv og en seksualitet som skiller seg fullstendig fra den evige akademiske samtalen hjemme, høyere oppe i byen, i det lærerhjemmet hun kommer fra.
Slik, i disse krysningene, bygger Elena Ferrante de spenningene som bærer denne fine romanen på skuldrene med velskrevet letthet. Da middelklassens egen versjon av levd usannhet og utroskap renner over Giovanna og hennes verden, ligger alle muligheter åpne. Hvilken vei velger den unge jenta på vei til livet som voksen kvinne?
Saklig, men magnetisk
Teksten, også denne gangen, kan stå i fare for å tippe over i prat, eller dette ned i noe som ligner det sentimentale. Samtidig kan jeg ikke annet enn å mene at boka nesten hver gang greier seg fint, og den nynorske oversettelsen av Kristin Sørsdal er nok en gang strålende.
Igjen er jeg imponert over Ferrantes evne til en fortelling som er rett fram og lutfattig på adjektiver, saklig på kanten til å bli tørr, men like fullt magnetisk medrivende.
