Elena Ferrante har stadig ikke gitt fra seg noen ny roman etter at Napoli-kvartetten var fullført. Like fullt dukker det opp en ny, velvoksen bok på pulten: «Frantumaglia. Tankar, brev og intervju».
«Frantumaglia» ble gitt ut første gang for omtrent 15 år siden, etter at Elena Ferrantes tidligste romaner var ute på originalspråket. Siden er boken oppdatert i nye utgaver, etter hvert som materialet og forfatterskapet har vokst. De nyeste tekstene i denne utgaven stammer fra 2016. Det handler om skriving, film, politikk, feminisme, syn på litteratur og Elena Ferrante – det hun er villig til å gi fra seg.
Om å stryke
Omslagets bilde av en blyant og et stykke papir der viskelæret har vært i frisk aktivitet ser jeg som en henvisning til et av mange viktige poeng som forfatteren Ferrante banker hjem i flere av disse tekstene, enten det er intervju eller brev – det skrevne skal være sant: «Det er behovet for sanning, og ikkje noko som liknar sanning, som definerer arbeidet side for side. Om berre eit par avsnitt får ein falsk tone (…) må eg gå tilbake for å skjøne kvar eg begynte å feile. Om eg ikkje klarer det, kastar eg alt». (s. 369). Ferrante har strøket hele bøker, sier hun et annet sted.
Det utviskede kan kanskje også, hvis leseren trekker det litt langt, brukes som inngang til bokens tittel og det fintklingende ordet «Frantumaglia». Dette er også tittelen på den lengste teksten i boka, et omfattende svar på spørsmål stilt av to redaktører i magasinet Indice – om Ferrantes protagonister og deres bakgrunn i middelhavskultur og arkaiske kvinnemodeller, og smerten som følger av at de ikke klarer å frigjøre seg helt fra disse.
Det er karakteristisk hvordan forfatteren først høflig, og til dels, avviser premissene, før hun velger å reflektere rundt et smerteord hun har med seg fra barndommen, fra morens begrepsapparat, nettopp «Frantumaglia». For moren var det noe som gjorde henne deprimert, svimmel, ga dårlig smak i munnen, et ubehag. Hverken barnet Elena eller den voksne vet eller visste hva dette faktisk var, men det gir mening. For hovedpersonen Olga i «Svikne dager» kan den være «ein kvervelliknande oppløsing av levende og død materie (…) Men det er også det rette ordet for det eg veit at eg har sett som barn (…) i den oppdikta tida som av voksne blir kalla barndom – like før språket trengte inn i meg (…)» (s. 113-114). Smerte, skriver Ferrante, er å se inn i frantumaglia – og jeg tenker på Lila, den briljante venninna, og hennes skremmende episoder med fall fra sin egen tilstedeværelse og bevissthet. Kanskje var det Lilas frantumaglia – hva vet jeg.
Å holde seg tilbake
Sjelden har kulturjournalistikken vært mer forvirret enn da det gikk opp for verden at Elena Ferrante avsto fra personlig oppmerksomhet, holdt sin identitet hemmelig, nektet å stå frem og ta del i sin egen berømmelse.
Som selvpiskende og flau kritiker av medialt tullball hadde jeg stor sans for at noen turde velge det hele bort. Få ville tro at jeg mente hva jeg sa, men denne boken gir de flotteste begrunnelser for forfatterens valg. Blant dem: hvis boken ikke har kraft i seg til å leve sitt eget liv, så får det heller være. Og: den gode nyheten er alltid denne: det har kommet ut en bok som er verdt å lese. Slik er det også med «Frantumaglia».
Passer for deg som:
- har lest Ferrante med undring og begeistring
