Barneboken «Brune» fra 2013 var et blinkskudd. Fortellingen om guttungen Rune som om natten ble superhelten Brune og tok hevn over mobberne, var både original og sjarmerende.
Barnebok-debutant Håkon Øvreås viste humoristisk sans og gikk ikke av veien for å dykke ned i en mer filosofisk og spørrende utprøving av livets utfordringer. Illustrasjonene til Øyvind Torseter løftet teksten gjennom sitt poetiske og på samme tid eksplisitt konkrete uttrykk.
Hvert sitt kunstuttrykk
I årets bok, «Svartle», er det først og fremst Torseters tegninger som gjør fortellingen interessant.
Med enkle streker og sparsommelig, men effektfull fargelegging antyder han både ønskedrømmer, engstelse, uhygge og latter. At Atles mor sitter i rullestol, fremkommer bare av tegningene, ikke i selve teksten.
Slik viser Øvreås og Torseter frem et reelt samarbeid mellom forfatter og illustratør, de er to likeverdige produsenter som gjennom hvert sitt kunstuttrykk dikter frem fortellingen i leserens hode.
Bonus-materiale
Håkon Øvreås (t.v.) og Øyvind Torseter fikk Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok i 2014 for boken 'Brune'. Oppfølgeren 'Svartle' er blekere.
Foto: Hilde Bjørnskau / NRKAllerede på innisden av permen får leserne en utbrett-plakat med bilde av det uforlignelige hard-rock-bandet «De sinte agurkene». Faren til Atle har spilt i band, må vite, og drømmer om å samle den gamle gjengen til nye høyder. Her burde det ligge en god historie å fortelle. Men agurkene og musikken får en birolle i handlingen. Atle forelsker seg i en ny, mystisk jente som har flyttet til bygda. Sammen med vennene Rune og Åse blir han med på å spionere på det gamle bakeriet hun har flyttet inn i.
For å få Sandy, som den nye jenta heter, til å interessere seg for ham, vil Atle bli berømt. Han prøver å lære seg å spille gitar, men innser at veien opp og frem blir for lang. Derfor stjeler han ordførerens premiehøne, for å fremstå som den snille gutten som finner høna og bringer den hjem igjen. Da vil han vel komme i avisen og vekke Sandys oppmerksomhet, tenker Atle.
Utflytende
Fortellingen om Svartle er helt ok. Men mange tråder blir liggende uten å strammes. Kanskje antydes det at det finnes flere enn Atle som har store ønskedrømmer? Hvorfor kaller for eksempel moren til Sandy henne for Merete? Og hva med Åses sjalusi? Jeg mener ikke at vi på død og liv må ha svar på alle spørsmål som stilles i fortellingen. Også unge lesere har godt av å tenke selv.
Når det er sagt: Plotet er ikke så konsentrert som sist, snerten mangler, det er mindre av både humor og filosofisk undring enn det var i fortellingen om Brune. Konseptet med barna som blir superhelter om natten, der fargene som ga dem nye navn (Brune, Svartle og Blåse) hadde en konkret funksjon i handlingen, mister betydningen her. Boken er atskillig lenger enn forgjengeren. Jeg mener den hadde stått seg på en strammere redigering.
«Svartle» blir en artig hverdagsfortelling, med mange gjenkjennelige - og spennende - elementer for unge lesere. Visuelt er den nydelig.
Jeg vil likevel anbefale både opphavsmenn og redaktører å bruke mer tid på å konsentrere den tredje fortellingen som sikkert vil komme, den om «Blåse». «Svartle» bærer litt for mye preg av å være skapt i kjølvannet av en kanskje uventet suksess.