Elvis Presley gikk ut av studioet som en helt annen artist enn da han gikk inn, denne julidagen for fem år siden. Han så for seg romantiske ballader, men ble rock n roll personifisert i stedet. Foto: AP/Scanpix.
Biografi Elvis Presley
Kongen i bilder
- Han gikk inn døren til studioet som én mann og gikk ut som en ny mann, iallfall som artist. Og derigjennom forvandlet han hele musikkhistorien: Han skapte rocken, sier Øyvind Pharo.
Musikkeksperten som kan det meste om Americana-musikk, mener det verken før eller siden har skjedd noe sammenlignbart. Dermed bør 5. juli 1954 regnes som en musikkhistorisk merkedag.
Koteletter
Så hva var det egentlig som skjedde denne dagen? Når man mange år senere står utenfor det beskjedne, lille studioet som i dag har «Sun Studios» i neonfarger på fronten, er det rart å tenke seg den enorme symbolverdien det fikk - på grunn av en dag, et sammentreff.
Det ligger fremdeles i 706 Union Avenue i Memphis, det som da Elvis Presley entret døren, het Memphis Recording Service og hadde mottoet «vi tar opp hva som helst - hvor som helst - når som helst».
Og det var akkurat det Elvis ba dem gjøre sommeren 1953: Spille inn en plate der han sang for moren sin. Tre dollar og 98 cent kostet det.
Han drømte nok også om å bli oppdaget, uten å slite seg gjennom slitsomme klubbspillinger, og kom tilbake i januar 1954 for å spille inn et par nye låter.
18-åringen med kinnskjegget - de mørke, fine kotelettene som ble varemerket hans - ble da også husket av sekretæren, Marion Keisker, da studioets leder i slutten av juni trengte en sanger til å synge inn en Nashville-ballade.
Hvit som svart
Og studioets leder så vel som sjef for dets nystartede plateselskap, Sun Records, var nå legendariske Sam Phillips.
I ettertid har han sagt han lette etter en hvit som kunne synge som en svart. Ikke rock - men romantiske ballader.
Musikkhistorie ble skrevet 5. juli 1954 av disse fire mennene: Fra venstre Elvis Presley, bassisten Bill Black, gitaristen Scotty Moore og Sun-sjefen Sam Phillips. Foto: Times Daily, AP/Scanpix.
Elvis prøvde å overbevise ham med hele repertoaret sitt, som besto av croonerballader.
- Balladene var i den italienske stilen, Dean Martin og hans like, og hellet mot Las Vegas. Og ironisk nok var det jo der Elvis til slutt endte, sier Øyvind Pharo.
Men Sam Phillips var ikke fornøyd. Det endte med at han koblet Elvis med gitaristen Scotty Moore, som lette etter en sanger til bandet han og bassisten Bill Black hadde.
De hadde akkurat spilt inn en singel hos Sun. Selv om de egentlig ikke syntes Elvis var noe særlig, hadde de satt av en dag i studio, nemlig den 5. juli.
Denne dagen gikk det heller ikke noe særlig bra for Elvis. Men i en pause får han med seg de andre to og tuller rundt med et gammelt bluesnummer: «That's All Right», spilt inn åtte år før av Arthur «Bigboy» Crudup som «That's All Right Mama».
- Da spisser Phillips ørene, ber dem fortsette - og setter på opptakeren, sier Pharo, som bruker Peter Guralnick-boken «Last Train to Memphis» som kilde.
Toget ruller
Resten er musikkhistorie. To dager senere spilles «That's All Right»-singelen på «Red Hot and Blue»-radioshowet på WHBQ.
Derfra ruller toget i stadig økende fart. Og Elvis er togsjefen. Året etter blir det store rockeåret, da kommer Little Richard med «Tutti Frutti», Bill Haleys «Rock Around The Clock» og «Maybellene» med Chuck Berry.
Pharo mener Elvis blir stående som selve personifiseringen av det ungdommelige. Han hadde utseendet og atferden til de rotløse i tiden og minner om samtidige filmhelter som Marlon Brando og James Dean.
Andre musikere - som Chuck Berry og Carl Perkins - hadde en større helhet enn Elvis: De var dyktige instrumentalister, låtskrivere og sangere. Elvis skrev ikke låter selv, men var «bare» sanger.
Likevel er det ham verden husker fremst og først.
Forløste ham
Rockehistorien begynner riktignok, i følge vår mann Pharo, på slutten av trettitallet med boogie-woogie.
Memphis var en smeltedigel med gospel, country, western swing, bluegrass, blues. Dette bygger seg opp til en ny syntese - ungdomsmusikken, samtidig med at tenåringsbegrepet oppstår.
Og der, akkurat der, var Elvis... med sin utgave av «That's All Right».
- Hvorfor denne sangen?
- Elvis sa senere at han var glad i ikke-urbane bluesartister som Crudup og også Big Bill Broonzy.
- Hvor stor rolle kunne selve studioet spille?
- Sam Phillips hadde en følelse av at Elvis hadde mer å by på. Han ba ham prøve litt mer, tørre litt mer. Dermed forløste han Elvis som artist. Å spille inn en plate kan være magisk, hvis du får det til. Det kan man trygt si Sam Phillips gjorde.