Hopp til innhold

Pete (77): – Stagediver? Ser du jeg kommer ned fra scenen, er det fordi jeg kollapser ...

Det skotske rockebandet Nazareth fra Skottland har holdt koken siden 1968. Enkelte medlemmer har nådd middagshøyden og vel så det, men de er fortsatt sultne.

Nazareth

Norgesvennene Nazareth har holdt på siden 1968! Greit, rett skal være Nazareth: Det har vært noen utskiftninger i bandet siden da. Men Pete Agnew (i midten) har vært med siden starten.

Foto: Dagmar Heinrich-Hoppen

– Kilt? Nei, nei, nei. Det er som å vente at nordmenn skal kle seg opp som troll, hehe. Det er for turistene! Vi har alltid sagt i Edinburgh, hvis du ser noen vandre rundt i kilt i Edinburgh, så er det vanligvis en amerikansk turist, hæhæ.

Skotske Pete Agnew er en levende rockelegende. Uten kilt.

Men still going strong.

De lange lokkene er for lengst borte. Skjegget og mustasjen likeså.

Og de sceniske rocke-bevegelsene har unektelig et noe mer geriatrisk preg over seg – à la «Trim for eldre» – enn hvordan de var under glansdagene på 1970-tallet.

Det er greit. Pete Agnew, det eneste gjenværende medlemmet i Nazareth, fyller tross alt 78 år i september.

Musikere pensjonerer seg aldri – de bare dør

Men skotten har slettes ikke tenkt å hvile på laurbærene eller nyte sitt otium, slik han vel har fortjent etter lang og tro tjeneste i musikklivet.

Ikke virker det som om Pete ønsker å ligge døsende og samle krefter i en stol i solgløttet som en annen bestefar heller – med kryssordet i fanget, en kopp dampende ginseng-te på bordet og med en malende katt ved tøffelføttene.

Niks. Pete er fortsatt på rocker'n.

Nazareth

Det er ikke avtalefestet pensjon og kryssord som står i hodet på musikerne i Nazareth. Det er rock.

Foto: Nazareth

– Noen ganger føles det som om det har vart lenge. Andre ganger føles det som enkelte av tingene bare skjedde i går. Og så forstår man at det skjedde for 50 år siden! Men det har vært gøy. Jeg ville ikke ha forandret noe. Jeg ville ha gjort det igjen, ler Pete.

– Tenker du aldri på å pensjonere deg?

Pete trekker pusten før han svarer med en dyp og malmfull røst, som en vind fra det skotske høylandet.

– Rock and rollers don't retire. They just die.

«Love hurts» – til topps i verden

Pete trakterer fremdeles bassen i rockebandet Nazareth. Noe han har gjort siden han startet gruppen i 1968 i Dunfermline, Skottland.

Les også Nazareth

Sammen med kompisene Dan McCafferty på vokal, gitarist Manny Charlton og trommeslager Darrell Sweet, bestemte de seg for å snekre sammen låter inspirert av band som Beatles og The Rolling Stones.

Bandnavnet tok de fra byen Nazareth i Pennsylvania, USA. En by hvis navn nevnes i den første tekstlinjen til The Band's sang The Weight» (I pulled into Nazareth, was feelin' about half past dead ...).

Om du ikke har hørt powerballaden «Love Hurts», har du sannsynligvis bodd under en stein. På månen.

Sangen er skrevet av Felice og Boudleaux Bryant, og ble først spilt inn av The Everly Brothers i 1960.

Også Roy Orbison, Emmylou Harris og Cher har gjort innspillinger av sangen, men det var Nazareths versjon fra midten av 1970-tallet som sendte dem på toppen av hitlistene rundt om i verden.

Les også Nå skal ABBA feires: – Jag vill inte

Abba

«Love Hurts» var så populær i Norge at den lå inne på VG-lista, som den gang bare var en topp 10-liste, i hele 61 uker, inkludert 14 uker på førsteplassen.

Det gjør singelen til den største noensinne i Norge.

Isbjørn på Kongsberg, norske fans og «den indre gnist»

«Love Hurts» forklarer mye av suksessen til Nazareth i Norge. Nå er bandet atter på veien. Torsdag spilte de på Kongsberg og fredag stod Drammen på plakaten.

Ennå gjenstår 42 konserter nedover Europakartet før Nazareth tar en velfortjent pust i bakken, i begynnelsen av september – bare dager før bassisten fyller år.

Pete setter pris på Norge, men ikke været slik det har vært nå.

– Jeg trodde det var vår her. Jeg liker snø, men bare å se på den fra vinduet. Det hadde ikke overrasket meg om det var isbjørner på Kongsberg, flirer han før han benytter anledningen til å berømme fansen.

– Norske fans har alltid vært gode mot oss. De har alltid kommet i hopetall – og det gjør de nå også.

Nazareth anno 2024. Fra venste: Jimmy Murrison (gitar), Pete Agnew (bass), Carl Sentence (vokal) og Lee Agnew (trommer).

Nazareth anno 2024. Fra venstre: Jimmy Murrison (gitar), Pete Agnew (bass), Carl Sentence (vokal) og Lee Agnew (trommer).

Foto: Lewis Milne

Applaus fra fans, det er mat for musikerne på scenen.

Det er derfor Pete ikke engang sneier borti tanken på å henge firestrengeren på veggen og bli permanent pensjonist.

– Musikere legger ikke opp. Man gjør dette så lenge man føler seg god og er sunn nok. Så lenge man har en gnist som gjør at man vil spille. Heldigvis har jeg det. Jeg liker å spille.

– Stagediver du?

– Stagediver? Ser du jeg kommer ned fra scenen, er det fordi jeg kollapser ...

Svarer Pete Agnew og ler nok en gang før bandbussen triller videre.