- Jeg trodde jeg skulle bli drept

Ti år gammel ble hun brutalt kidnappet på skoleveien av Wolfgang Priklopil som holdt henne fanget i mer enn åtte år. Nå forteller Natascha Kampusch sin dramatiske historie til Fredrik Skavlan.

Fredrik Skavlan og Natascha Kampusch

Fredrik Skavlan og Natascha Kampusch. Kampusch kommer til Skavlan for å fortelle om årene i fangenskap.

Foto: Carl Johan Söder / NRK/ SVT
Natascha Kampusch på Skavlan

Kampusch forteller sin historie på Skavlan denne uken.

Foto: Carl Johan Söder / NRK/ SVT

l mer enn åtte år ble Natashca Kampusch holdt fanget i en knapt seks kvadratmeter stor celle under garasjen til kidnapperen Wolfgang Priklopil. Nå har den østerrikske jenta gitt ut bok om hvordan det var å være i fangenskap i 3096 dager.

På «Skavlan» forteller hun at det har vært en vanskelig prosess å skrive boka, men hun husker fortsatt dagen da det fatale skjedde.

– Jeg husker at det var mandag og at jeg var på vei til skolen. Dagen før hadde jeg hatt en krangel med moren min og var litt lei meg. Jeg ville at en ganske vanlig dag skulle begynne, men jeg var altså ikke i så godt humør.

– Jeg la merke til mannen som sto ved den hvite kassebilen, og syntes han så ut som en litt merkelig person. Det virket som om han ventet på noen, og han så nervøs ut. Jeg hadde tenkt til å krysse gaten for å slippe å gå forbi ham, men så tenkte jeg at det er latterlig å være redd på høylys dag, og fortsatte rett frem. Da tok han meg og lempet meg inn i kassebilen sin.

– Hva trodde du ville komme til å skje da, ville Fredrik Skavlan vite.

– Jeg var gammel nok til å forstå alvoret i det og trodde at jeg skulle bli drept eller.. ja, bortført eller noe slikt svarer Kampusch nølende.

Natascha KAMPUSCH

Natascha Kampusch er aktuell med bok om opplevelsene sine gjennom åtte års fangenskap.

Foto: SAMUEL KUBANI / Afp

Gråt og ropte på hjelp


Priklopil hadde innredet en celle i kjelleren, og Natascha Kampusch forteller om sitt første møte med det lille rommet som skulle bli hennes hjem i mange år fremover.

– Rommet var ganske mørkt med trepanel, et toalett, en vask og et lampeoppheng. Det første døgnet gråt og skrek jeg på hjelp mens jeg slo i veggene. Men det var til ingen nytte, så til slutt ga jeg opp da jeg skjønte at ingen hørte meg.

Natascha Kampusch rom hos kidnapperen

I dette lille rommet ble hun holdt innesperret.

Foto: Østerriksk politi / Scanpix/AP

I løpet av de åtte årene hadde hun mye kontakt med kidnapperen som prøvde å få henne til å trives i starten av oppholdet.

– Han var der nede ofte og kom med mat, en tv og ting jeg trengte. Vi spilte brettspill og han prøvde å få meg til å ikke være for trist. Han prøvde å få meg til å glemme foreldrene mine og investerte mye tid i å være sympatisk.

– Forsøkte han å være en ny forelder for deg?

– Jeg vil heller si han opptrådte som en husdyreier, svarer Kampusch rolig. – Han ga meg næring, gredde håret mitt og ville oppdra og kontrollere meg, akkurat slik hundeeiere gjør.

– Merkelig å se solstråler igjen

Priklopil hadde et nært forhold til sin mor, og hun var på besøk i huset hver helg, men fant aldri ut at det satt en jente i fangenskap i kjelleren. Etter hvert fikk også Kampusch lov til å komme opp i huset, men det var en lang rekke regler og prosedyrer som måtte følges.

– Det var viktig at jeg var stille, så jeg hadde ikke lov til å si noe. Jeg fikk ikke nærme meg vinduene, og jeg fikk heller ikke lov til å ta på noen gjenstander ettersom han var redd for fingeravtrykk. Jeg måtte også ha på meg en plasthette mens jeg var der oppe.

Da Skavlan spør om hva hun følte første gangen hun var opp i Priklopils leilighet, kommer følelsene frem.

– Det var en merkelig følelse å se solstråler igjen. Jeg så også for første gang en mulighet til å komme meg vekk, så dette var det første glimtet av håp på lang tid. Jeg trodde jeg skulle finne andre personer i huset som jeg kunne få hjelp av, forteller en preget Kampusch.

Natascha Kampusch forlater et rettsmøte i Graz

Natascha Kampusch forlater et rettsmøte i Graz i 2008.

Foto: DIETER NAGL / AFP

Sov i samme seng

Men Priklopil tok ikke øynene fra henne, og fulgte hver skritt hun tok, så håpet om å kunne rømme svant hen.

Etter noen år fikk hun lov til å sove oppe hos kidnapperen, uten at det bedret tilværelsen i særlig grad.

Wolfgang Priklopil

Wolfgang Priklopil holdt Natashca Kampusch fanget fra hun var 10 til 18 år.

Foto: - / AFP

– Det var ikke noe spesielt behagelig måte å tilbringe natten på. Han bandt meg fast når vi skulle sove, og i tillegg snorket han høyt, så det var en lite komfortabel situasjon.

– Ikke seksuelt forstyrret

Priklopil fikk mange voldsomme karakteristikker av mediene da historien ble kjent. Han ble blant annet beskrevet som en person som var opphengt i sex, men dettte avkrefter Kampusch i intervjuet.

– Han hadde nok en annen form for psykisk forstyrrelse som ikke gikk på det seksuelle. Men visse ting er for personlige å dele med alle, så dette temaet har jeg latt være å kommentere i boken og i intervjuer, svarer Kampusch.

– Hva ville han med deg, da, ville Skavlan vite.

– Jeg tror han ville skape seg en slags mening med livet, og dette var en måte å gi ham et liv med mer innhold og retning. Han ville skape seg en fantasiverden der han var mektig og styrende. Og i den verdenen passet jeg inn, svarer Kampusch som tror hun hadde som formål å fylle Priklopils "kvinneideal".

– Han ville ha en person som passet på seg og var til stede i huset. Jeg forestiller meg at idealet hans var en slags femtitallskvinne, sånne man ser i amerikanske filmer, som var tilstede for å behage ham, forteller Kampusch om kidnapperen som tok livet av seg da Kampusch klarte å rømme.

Ble voldelig

Kampusch-kidnappers hus

Kjelleren i dette huset var hennes ufrivillige hjem i 3096 dager.

Foto: HANS PUNZ / AP

I løpet av de 3096 dagene hos Priklopil, forandret Natasha seg fra en liten jente til en ung kvinne. Og dette var vanskelig for Priklopil.

– Han kunne jo ikke spørre noen om hva jeg trengte, så han spilte tøff og brydde seg liksom ikke så mye om forandringene. Men etter hvert merket jeg at han lot et slags generelt kvinnehat gå ut over meg også, og at jeg ble en del av et fiendebilde.

Og nå var det at Wolfgang Priklopil også ble sint og voldelig.

– Han fikk raseriutbrudd og det var vanskelig for ham å beholde kontrollen. Flere ganger kunne det blitt direkte farlig for meg, og derfor ytte jeg ikke så mye motstand som jeg kunne ha gjort.

Rømte etter 3096 dager

Priklopil hadde flere metoder for å holde Kampusch under kontroll. Blant annet sultet han henne for at hun ikke skulle ha energi til å rømme, og dette var særlig tilfelle de få gangene han tok henne med ut.

Men på dag 3096 i fangenskap klarte Natasha Kampusch å befri seg selv.

– Psykisk sett var jeg i en tilstand der jeg ikke brydde meg noe særlig om han tok livet av meg eller seg selv, slik han ofte hadde truet med. Det som var litt merkelig med denne dagen var at han holdt seg mye lenger unna meg enn han pleide.

Vanligvis var døren ut til hagen stengt, og det sto ofte møbler og tunge ting foran den døren, men ikke akkurat da. Det ga meg muligheten til å komme meg unna uten at han straks merket det.

AUSTRIA/

Det har vært flere rettsaker i kjølvannet av Kampusch-saken. blant annet har politiet fått sterk kritikk for sin etterforskning av kidnappingen.

Foto: LISI NIESNER / Reuters

Syns synd på kidnapperens mor

I fortvilelsen etter å ha mistet Natascha, tok Wolfgang Priklopil sitt eget liv på en voldsom måte. Kampusch har delte følelser knyttet til hendelsen.

– Jeg fikk vite dagen etter jeg kom meg løs at han hadde tatt livet av seg ved å kaste seg foran et tog. På den ene siden var nyheten et sjokk, på den andre siden var den en lettelse.

Natasha Kampusch leter etter ordene.

– Men dette gjorde jo at han aldri ville få straff for forbrytelsene han hadde gjorde mot meg, sier hun.

– Har du hatt kontakt med Priklopils mor?

– Nei. På den ene siden tenker jeg at det kunne ha oppklart en del ting, men på den annen side ser jeg at ettersom tiden går, blir det jeg ville spørre henne om mindre og mindre viktig. Men jeg synes synd på henne, hun har jo mistet sin eneste sønn.

Foreldrene ga aldri opp

Cellen til Natascha Kampusch

Skisse av cellen Wolfgang Priklopil hadde Natascha Kampusch i.

Foto: Gorm Heen / NRK

Kampusch har fått kidnapperens hus som en slags erstatning.

– Det var viktig for meg å ha kontroll over det, slik at jeg kunne bestemme avslutningen av forhold mitt til dette huset, og slik at fremmede mennesker ikke skulle bruke det til å gjøre seg interessante for pressen, eller at noen skulle beundre det Priklopil gjorde og beholde huset slik det var.

– Nå synes jeg på mange måter huset er en beslastning, for jeg prøver å komme meg videre i livet og er glad for at jeg har fått mulighet til et nytt og fint liv. Livet mitt i dag er veldig interessant, jeg treffer mange spennende mennesker i mange spennende land, sier Natasha Kampusch rørt, og forteller at planen er å få mer skolegang, for etter hvert å bli gullsmed.

Natascha Kampusch

Kampusch i det første Tv-intervjuet etter rømmingen.

Foto: Scanpix/AFP

Til slutt i intervjuet med Fredrik Skavlan forteller Kampusch om sitt møte med moren etter drøye åtte år.

– På en måte var ingenting forandret, for mellom oss hadde jo tiden stått stille, og moren min hadde aldri gitt opp håpet om at jeg levde. Hun var blitt rådet til å få i stand et slags gravminne der hun kunne sørge og be, men det ville hun ikke. Faren min lette også etter meg, men hadde nok mindre håp om at jeg skulle være i live.

– For meg var det jo også litt rart at mine jevnaldrende hadde blitt voksne på en annen måte enn meg, men alle var jo glad over at jeg faktisk levde, smiler Natasha Kampusch.

Fangehullet der Natascha Kampusch satt fanget.

Fangehullet der Natascha Kampusch satt fanget.

Foto: Nyhetsgrafikk.no