Var kjæresten hans Isdalskvinnen?

Han har med seg bilder av kvinnen han var sammen med i 1970.

– Jeg lurer på om hun kanskje het Meinich til etternavn, men det er jeg veldig usikker på. Sånne ting husker jeg ikke. Hun brukte alltid bare fornavnet sitt til meg

– Jeg kjente henne som Anna Lisa.

Tipset skiller seg fra alle de andre vi har fått. I ett år har vi jaktet på svar i den gåtefulle saken fra 1970. Vi prøver å finne ut hvem hun var, kvinnen som ble funnet død og forbrent i Isdalen i Bergen. Tipsene har strømmet inn, men dette er annerledes – mer konkret og troverdig.

Mannen har et navn på den utenlandske kvinnen han ble kjent med. Det er mye av det han sier om henne som stemmer forbløffende bra med det vi vet om kvinnen vi leter etter identiteten til. Og han har bilder:

– Jeg har jo disse bildene, da, som jeg har tatt med. Som viser denne kvinnen som jeg ble så fascinert av, og som jeg har tenkt kan være Isdalskvinnen.

Bildene

Jon Låte drar en liten gulnet konvolutt opp av jakkelomma. Han har kommet på besøk til oss i redaksjonen for å fortelle historien han har båret på, men ikke snakket om, til noen. Han myser mot et av lysbildene han holder opp:

– Her sitter hun med sitt vanlige hår. Det er tatt da vi hadde et lite selskap på en av hyblene på hotellet.

Vi som står rundt kan knapt vente med å få skannet inn og forstørret opp bildet. Har vi endelig et bilde av den myteomspunne Isdalskvinnen?

Han jobbet som reiseleder for engelske turister i 1970. De bodde på Solfonn Turisthotell i Odda, og det var der hun var, kvinnen. Hun jobbet i resepsjonen, våren 1970:

– Hun var elegant. Hun hadde stil, for å si det sånn. Men det som jeg syntes var så rart, var at hun skiftet utseende fra dag til dag. Hun hadde en parykk som hun gikk med innimellom. Jeg trodde det var to flotte, høyreiste kvinner som jobbet der til å begynne med, inntil jeg ble kjent med henne. Og forsto at hun egentlig hadde mørkt, langt hår.

Møtene på hotellet og i fjellet

Som 24 år gammel reiseleder var han ofte innom hotellet, og ble stadig bedre kjent med den litt mystiske, selvsikre kvinnen med to utseender. Hun ble lagt merke til av hans mannlige kolleger også. Men det var han som fikk best kontakt:

– Det var hun som tok initiativ overfor meg – noe jeg syntes var spennende. Hun ga meg veldig mye oppmerksomhet, og jeg ble jo veldig fascinert av at hun var interessert i meg. Jeg forsto jo at hun var eldre, ei erfaren kvinne – jeg regnet med at hun var i 35-årsalderen, men jeg spurte aldri hvor gammel hun var.

– Det ble et forhold, det ble det, sier han ettertenksomt, 47 år senere.

Solfonn Turisthotell ble bygd på 50-tallet, som den store satsinga på turisme i Odda. Det flotte og ærverdige høyfjellshotellet lå bare 600 meter over havet, men var et av de første hotellene med skiheis i Norge.

– Lokale hadde nesten ikke tilgang der, det skulle være stil, sier Jon Låte, som vokste opp i Odda.

Hotellet ble mye brukt av hjørnesteinsbedriftene, som Smelteverket og Nitriden aluminiumsfabrikk, til styremøter og store selskaper med utenlandske gjester. Klientellet for øvrig var først og fremst pengesterke tilreisende fra Bergen og Haugesund.

Det var under disse omstendighetene romansen blomstret sommeren 1970:

– Vi var forsiktige med å være åpenlyst kjærester. Men hun var jo nede i Odda og besøkte meg der, og vi var på fjelltur sammen på ei hytte, og litt sånne ting. Da jeg hadde bursdag fikk jeg telegram på døra hjemme hos mor og far. Det gjorde meg paff – jeg hadde aldri fått et telegram før, ler den pensjonerte interiørarkitekten.

Moren likte ikke telegrammet fra en voksen kvinne som jobbet i resepsjonen på hotellet, og var skeptisk til hele forbindelsen. Men forholdet til den tysktalende kvinnen som gikk i høyhælte sko og elegante svarte klær fortsatte:

– Hun fortalte meg en del ting, på sitt ikke helt flytende engelsk. Hun hadde egentlig rømt fra Østerrike, fra familien sin, sa hun. Hun fortalte at hun hadde hatt en mann og to barn, og jeg forsto det som at den mannen kanskje ikke hadde vært så enkel – så derfor så hadde hun rømt, og dratt til Irland. Og der hadde hun bodd et par års tid, på vestkysten, for å finne seg selv igjen, som hun sa. Og så hadde hun begynt å reise, og kommet til Norge.

– Så hun virket som en kvinne alene på flukt, etter mitt skjønn. Jeg hadde inntrykk av at det var litt trist, livet hennes.

71-åringen har hatt god tid til å tenke på kvinnen han ble kjent med den gangen, og hvorfor hun havnet på hotellet oppe i fjellet over Odda.

– I 1970 var ikke Norge så hipt og kult at folk kom strømmende hit i mengder. Så her kunne du skjule deg i fjellheimen. Sånne tanker har jeg tenkt. Der på hotellet fant hun vel kanskje en ro som gjorde at hun følte seg trygg.

Forsvinningen og avisene

Høsten 1970 dro Jon Låte til Bergen for å begynne å studere. Han regnet da med at forholdet var slutt.

– Men så kom hun også til Bergen, og tok kontakt med meg. Siste gang jeg besøkte henne på hybelen hun hadde i Bergen var hun snufsete og forkjølt. Og hun virket litt avvisende på meg. Jeg opplevde det vel litt som at nok er nok, liksom, og jeg ble vel litt lei meg av det.

Så skjer det som satte Bergen på hodet mot slutten av 1970. Liket av en sterkt forbrent kvinne blir funnet i en steinur inne i Isdalen. Avisene er fulle av saker om likfunnet, og spekulasjoner rundt kvinnens identitet og hva som egentlig har skjedd på åstedet.

11. desember trykker avisene politiets etterlysning med tegninger som forestiller den døde kvinnen. Det får Jon til å reagere:

– Da jeg så tegningene ble jeg forskrekket, og det slo meg umiddelbart at det kunne være henne.

Jon Låte begynte å ringe. Han ringte til Solfonn, og snakket med direktøren på hotellet – sa at han hadde reagert på tegningen, og lurte på om det kunne være Anna Lisa fra resepsjonen:

– «Ja, det var noe rart med henne», svarte han og la til «hun har reist fra alle tingene sine».

Og han ringte en kollega i resepsjonen på hotellet, som også hadde reagert på tegningen:

– Kollegaen fortalte at hun hadde tatt kontakt med politiet. Men der hadde hun fått beskjed om at hun ikke trengte å bekymre seg, for kvinnen var sjekket ut av saken.

Jon Låte slo seg på en måte til ro med det. Han kontaktet ikke politiet selv.

– Det var litt vanskelig å forestille seg at det kunne være den samme kvinnen som ble funnet oppe i Isdalen – et forbrent lik…

– Men jeg har lurt, det har jeg – jeg har lurt hele tiden, uten at jeg har diskutert det med noen andre. Og den dagen jeg så et bilde fra begravelsen, så tenkte jeg at her burde jeg kanskje ha vært.

– Det som har gjort at jeg har hatt henne i tankene hele tiden er jo at hun forsvant, sa ingenting, ble borte – og tingene hennes lå igjen på hybelen etter henne, hun hadde bare reist fra alt.

– Det har jo vært spekulert så mye i hvem hun var, denne Isdalskvinnen. Det har vært synske folk som har uttalt seg har jeg forstått. En synsk kvinne skal ha kommet med navnet Anna, fikk jeg vite for ikke så lenge siden.

Jon studerer den nye tegningen vi har fått laget av Isdalskvinnen, mens han prøver å huske trekkene til kvinnen han hadde et forhold til for 47 år siden.

– Ja, hun hadde sånn ørnenese, det hadde hun. Hun var mørk og hadde langt hår ja. Hun så strengere ut i ansiktet, hun hadde et strengt blikk, syntes jeg. Det var veldig karakteristisk. Hun var ikke en person som du pirket på for å si det sånn. Hun visste nok hva hun ville.

Går det an å finne ut i dag, så mange år etter kjærlighetshistorien, om Anna Lisa var Isdalskvinnen?

Spor i dokumenter

Hvis noen kontaktet politiet angående resepsjonisten på Solfonn hotell den gangen i 1970, så burde det være et spor av det i de tusenvis av sider av etterforskningsdokumenter fra saken som redaksjonen vår sitter på.

Og ganske riktig. I en politirapport datert 3. desember 1970 går det fram at politiet avhørte vitner og fulgte sporene til en resepsjonist ved Solfonn Turisthotell, kalt Anne Lise M, født i 1940.

Etternavnet er ikke Meinich, som Jon Låte trodde, men det er ingen tvil om at det er kvinnen han kjente den gangen. I rapporten går det fram at kvinnen ble født i Wiener Neustadt i Østerrike, en by sør for Wien, og at bostedsadressen er en bydel i Salzburg.

Politirapporten bekrefter Jon Låtes historie. Men politiet sjekket Anne Lise M ut av saken. For ett vitne hevdet å ha sett henne i live i Oslo etter at Isdalskvinnen ble funnet død.

Så var det ikke hun som ble funnet død i Isdalen likevel?

Vitner kan huske feil. Både når det gjelder tidspunkt, og når det gjelder faktisk observasjon – hvem og hva de har sett. Observasjonen av Anne Lise M i Oslo var gjort av kun ett vitne.

Vi bestemte oss for å lete mer etter Jon Låtes Anne Lise – eller Anna Lisa.

Vi sporet opp andre som jobbet på Solfonn Turisthotell på samme tid. Vi sjekket personene som ble nevnt som vitner i politirapporten. Mange av dem er døde for lengst. Vi forsøkte å lete opp fakta rundt firmaet hun angivelig skulle ha fått jobb hos, ifølge politirapporten. Og vi lette etter Anne Lise M på sosiale medier og nettet for øvrig – uten hell. Vi fant noen med samme navn, men med feil alder.

Var navnet riktig, slik det var skrevet i politirapporten? Vi prøvde med ulike skrivemåter. For både fornavnet og etternavnet. Var det et navn i det hele tatt – eller en falsk identitet?

Var adressen riktig, hadde hun bodd i Salzburg? Vi vurderte å ta kontakt med østerrikske myndigheter. Men vi kom ikke så langt.

For brått fant vi henne, i en database i Østerrike.

Svaret

Jon Låte kommer tilbake til oss i redaksjonen for å få svar på det han har lurt på i så mange år. Og han er spent.

– Jeg har jo lett etter henne og lurt på svaret, om det er et svar. Jeg har jo søkt på nettet, jeg har søkt på Facebook, på Meinich, og Anna Lisa og sånn, men… Jeg har til og med vært i Wien, der hun hadde fortalt meg at familien hadde en konfeksjonsforretning ved siden av et museum i sentrum. Og da tok jeg en tur og lette der. Men jeg fant ikke noe.

– Så jeg lurer fortsatt – hvor ble det av henne? Hva skjedde – hvorfor forsvant hun fra meg, sporløst?

Jon får se et kart over en kirkegård i en bydel i Salzburg. Der hviler Anneliese M., med samme fødselsdato som kvinnen han kjente i 1970. Det er ingen tvil om at det er hans bekjente fra den gang. Og at hun døde i 2004, 64 år gammel.

– Men da er hun ikke Isdalskvinnen da?

– Nei, det er hun ikke.

– Det var veldig greit å få vite det. At det var sånn det var. At det ikke var hun som var forbrent oppe i Isdalen. Nå har jeg visshet. Nå kan jeg gå herfra og ikke tenke mer på at hun bare forsvant. Om jeg kommer til den gravplassen i Salzburg en gang kunne jeg jo tenke meg å legge ned ei lita rose på den gravstøtta.

Hans Anna Lisa het egentlig Anneliese. Og hun kom hjem til Salzburg til slutt. Jon Låte har fått svar.

For oss er et svært interessant tips sjekket ut av saken.

Vi mangler fortsatt svar. Hvem var Isdalskvinnen? Jakten fortsetter.

Les flere historier fra Gåten i Isdalen-prosjektet:

• Gåten i Isdalen – den mystiske kvinnen som ble funnet død uten et eneste merke på klærne
• Et teppe av hemmelighold – alle spørsmålene som førte til at mange mener hun var spion
• Selvsikker og alvorlig – vitner som møtte henne forteller om Isdalskvinnen
• Overvåkingspolitiets hemmelige mappe avslører: Hun ble etterforsket som mulig spion
• Hvem var den mystiske mannen vitner så henne med?
• Tok hun sitt eget liv?
• Sporene politiet aldri fant ut av
• NRKs undersøkerlser:
• Nytt DNA-spor i saken etter funn av vev og tenner
• Håndskriften peker mot fransk språkopplæring
• DNA-guru: Isdalskvinnen var europeisk
• Kjemiske analyser peker mot Frankrike og Tyskland