DNA-guru: Isdalskvinnen var europeisk

I snart 47 år har Isdalskvinnen vært en av Norges største kriminalgåter.

Den unge kvinnen ble funnet død og sterkt brannskadet i den øde Isdalen rett utenfor Bergen sentrum i 1970. Alle identifikasjonspapirer og merker var fjernet, og kvinnen hadde operert med minst åtte falske identiteter.

Ingen hadde meldt noen som lignet på kvinnen savnet. Etter noen måneders etterforskning ble saken henlagt, og den offisielle forklaringen var at hun hadde begått selvmord.

Viktig funn

I fjor høst fant NRK biologiske prøver fra Isdalskvinnen, som har vært lagret ved Gades Institutt på Haukeland sykehus siden hun ble obdusert i 1970.

Da saken ble etterforsket for nesten 50 år siden fantes ikke DNA-teknologien. I tillegg til fingeravtrykkene var det tennene til Isdalskvinnen som ble politiets viktigste spor. Men tannarbeidene sprikte i alle retninger.

Fram til i dag har teoriene basert på tannarbeidene vært at Isdalskvinnen kunne komme fra hele tre forskjellige verdensdeler – Asia, Europa og Sør-Amerika. I tillegg har andre spor i saken pekt mot Sør-Afrika.

• Les alt om Gåten i Isdalen her

Fant et resultat

Sent på høsten i fjor klarte Folkehelseinstituttet i Oslo å isolere DNA fra de gamle vevsprøvene etter Isdalskvinnen. Dette DNA-materialet ble sendt til Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i Innsbruck, der Walther Parson og hans team har jobbet med det siden januar i år.

Og nå har de nådd fram til et resultat.

– Analysene har gått veldig bra, og vi har kommet fram til et entydig og tolkbart resultat, sier Parson til NRK.

– DNA-prøven fra Isdalskvinnen passer ikke til folk fra Asia, Midtøsten, Afrika, Sør-Amerika. Den utelukker med rimelig sikkerhet folk fra disse områdene. Denne prøven stammer høyst sannsynlig fra en person med europeisk bakgrunn – og foreldre fra Europa, sier han.

Resultatet avkrefter en rekke av teoriene rundt Isdalskvinnen, og det er nå mulig å konsentrere seg om å finne opphavet hennes i vår egen verdensdel.

Resultatet samsvarer også med resultatene fra skriftgranskerne hos Kripos – som viste at Isdalskvinnen kan ha fått skriftopplæringen sin i et fransktalende land. Men slik opplæring gis over hele verden i tidligere franske kolonier. Derfor er det viktig at Isdalskvinnen nå er plassert med europeisk opphav.

Se video om de nye undersøkelsene her:

Analyseresultatet kan også passe på nordamerikanere av europeisk avstamning. Det er imidlertid svært usannsynlig at Isdalskvinnen hadde denne bakgrunnen, blant annet fordi hun snakket svært dårlig engelsk.

Walther Parson regnes som en av verdens fremste eksperter på DNA, og har tidligere vært med på å identifisere den russiske tsarfamilien som ble henrettet i 1918 under den russiske revolusjonen. Det satte punktum for en rekke teorier om at tsarens datter Anastasia overlevde henrettelsen. Du kan lese mer om dette lenger nede i saken.

Avanserte metoder

Analysene fra forskerne i Østerrike baserer seg på to ulike typer av DNA fra Isdalskvinnen – såkalt mitokondrielt DNA og kjerne-DNA. Begge peker mot Europa.

Normalt analyseres kjerne-DNA i identifiseringssaker for et fast sett med såkalte markører. Resultatet brukes så for å sammenligne med DNA fra slekt eller gjenstander man vet er knyttet til en savnet. Dermed er man vanligvis helt avhengig av referansepersoner eller -materiale.

Det må rett og slett finnes en savnet eller noen man tror den døde kan være.

Laboratoriet i Innsbruck i Østerrike har i tillegg til kjerne-DNA utvidet sitt repertoar, og gjør svært avanserte utvidede DNA-analyser. De blir ofte brukt av politimyndigheter i andre land.

– Vi har aldri reklamert for oss selv. Men fagmiljøet så at vi løste svært vanskelige saker. Så da kom det forespørsler i historiske saker – blant annet om å identifisere den russiske tsarfamilien, sier Walther Parson.

Verdensledende

En av de avanserte analysene som laboratoriet hans gjør, er undersøkelser av arvematerialet i mitokondriene, og hvordan dette følger morslinjen bakover. Undersøkelsene gjør at de kan plassere et individ geografisk basert på genmaterialet.

– Ved hjelp av mitokondrie-DNA kan mennesker «lokaliseres» i en større sammenheng. Hvis vi ser på DNA-materialet kan vi finne ut hvor personens aner kommer fra. For vi kan rekonstruere det ved hjelp av befolkningsdata fra større populasjoner, sier Parson til NRK.

Parson og kollegene hans på labben er verdensledende innen slike undersøkelser. Den mest kjente saken han har løst er identifiseringen av den russiske tsarfamilien som ble henrettet i 1918.

Bestialsk henrettelse

Russland hadde blitt styrt av storfyrster som kalte seg tsarer i 370 år – fram til den russiske revolusjonen i 1917. Da ble den siste tsaren, Nikolaj 2., arrestert av kommunistene, som tok makten. Familien hans – kona Alexandra og barna, Anastasia, Olga, Tatjana, Maria og Alexej ble også pågrepet.

I 1918 ble tsarfamilien flyttet lenger inn i Russland, til byen Jekaterinburg, slik at de ikke skulle bli reddet av de antikommunistiske styrkene som utkjempet en borgerkrig mot kommunistene.

Den 18. juli 1918 ble hele tsarfamilien henrettet på bestialsk vis i kjelleren i huset der de var innesperret.

Den store myten

Men i tiårene etter oppsto en av det 20. århundres største myter – at 17 år gamle Anastasia overlevde henrettelsen, og greide å rømme fra de kommunistiske bødlene.

En lang rekke kvinner har gjennom årene hevdet at de var Anastasia – flere av dem med stor tyngde. Det ble skrevet bøker og laget filmer om Anastasias dramatiske historie og påståtte liv etter revolusjonen.

I 1991 – etter Sovjetunionens fall – ble graven til tsarfamilien i skogen utenfor Jekaterinburg, åpnet. Men graven viste seg å bare inneholde levningene etter ni mennesker – ikke 11 som det skulle ha vært.

DNA-undersøkelser viste at de ni var tsaren, hans kone, de tre barna Olga, Tatjana og Maria samt de fire tjenerne deres.

Anastasia og Alexej manglet.

Brente likrestene

Sporet som skulle løse saken sto i en dagbok skrevet av en av dem som deltok i henrettelsen i 1918. Der hadde bøddelen skrevet at to lik ble fjernet fra graven og brent, for å skjule hvem levningene tilhørte hvis noen skulle oppdage massegraven.

Og i 2007 fant en russisk arkeolog den siste graven – med rester av de to siste personene. Den lå bare 70–80 meter fra den store graven.

Hvis det kunne bevises at en av dem var Anastasia ville det sette en stopper for alle som utga seg for å være tsarens datter.

Oppdraget ble gitt til Walther Parsons team sammen med et amerikansk institutt.

– Det var en svært vanskelig oppgave. Man hadde forsøkt å tåkelegge at tsarfamilien ble skutt i 1918. Derfor prøvde man å skjule identiteten ved å brenne likrestene, og i tillegg bruke syre på dem, forteller Parson.

Syre kan ødelegge DNA i beinrester. Men både Parsons team og det amerikanske instituttet greide å få et resultat – samtidig som de greide å reprodusere resultatene fra DNA-prøven som hadde vært gjort på resten av tsarfamilien 15 år tidligere.

– Og påstandene om at tsarens datter Anastasia overlevde?

– Anastasia døde. Det kan vi slå fast med sikkerhet, sier han.

Isdalsgåten fortsetter

Parsons funn i Isdalssaken gjør at søket etter svar på hvem kvinnen var, nå kan konsentreres til Europa. I neste uke kommer resultatet fra analysen av emaljen på Isdalskvinnens tenner. I beste fall kan de peke på bestemte områder i Europa der hun vokste opp.

Kripos og Universitetet i Bergen har tatt i bruk en helt ny teknikk i identifikasjonsarbeidet, der man måler forekomsten av strontium- og oksygenisotoper i emaljen, og sjekker resultatet opp mot den naturlige forekomsten av disse i ulike land.

Vi vil publisere resultatene av disse undersøkelsene på nrk.no så snart de foreligger.