Det er en junidag i Lofotens vakre øyrike.
Her, på denne øya, bor det bare én familie.
Kjøkkenet er fylt med lyden av latter fra familiens fire barn.
Brått blir deres trygge, lille verden endret for bestandig.
De skriker:
– Laila dør!
Drapet på Laila (3)
De fire ungene spør tjenestejenta om de kan ta middagsrestene fra i går. «Ja, dere må bare ta», svarer hun og går ut av kjøkkenet for å vaske i gangen.
Ivrige barnehender forsyner seg, men et av barna når ikke frem til gryta. Treåringen klatrer opp på stolen og planter føttene på setet.
Nå står hun på stolen.
Så bøyer hun seg fremover bordet med gaffelen i hånden.
I det samme blir kjøkkenbordet flekket av blodsprut, og Laila faller over bordet.
Det renner blod fra hodet hennes.
Moren, som holder på utendørs, hører en lyd, men oppfatter ikke hva som skjer. Kanskje går tankene til barnet hun bærer i magen?
Far i huset er på arbeid flere kilometer unna, på en annen øy, mens barnas bestemor, en tante og tjenestepiken er et annet sted i huset. De hører barneskrikene:
«Laila blør!» og så: «Laila dør!»
Idet tante ser Laila, rekker hun å tenke at de må prøve å skåne mor for synet. I all hast løftes treåringen fra kjøkkenbordet og ned på stuegulvet.
Hva i alle dager er det som har skjedd med Laila? Det faller dem ikke inn at hun kan være skutt.
Disse dramatiske scenene utspiller seg på Sandøya, lørdag 9. juni klokken 13.00 – i 1945.
Mor i huset trer inn i stua og ser at de forbinder Lailas hode. Hun ser også at døden fester grepet, og sier: «Laila skal ikke dø på et gulv.» De legger treåringen varsomt på et bord.
Nå haster det med å få hjelp.
Mens Laila tas hånd om, får familien varslet legen ved hjelp av den eneste telefonen i nærheten, som befinner seg på Gulbrandsøy like øst for Sandøya.
På samme tid setter bestemor seg i en båt og ror hele fire kilometer til stedet hvor far i huset er på arbeid.
De rekker tilbake innen Laila blir fraktet med motorbåt 8 kilometer over sjøen til Svolvær.
Det tar til sammen tre timer fra Laila kollapser over bordet til hun får legehjelp. Hun puster fortsatt, men er bevisstløs.
På dette tidspunktet forstår ingen hvorfor treåringen plutselig begynte å blø fra hodet.
Bestemoren tror det har gått riktig galt med en ørebetennelse. Legene forstår heller ikke hva som har skjedd, men mener hun må ha slått seg kraftig.
Så gir legene den vanskelige beskjeden til familien:
– Laila vil ikke overleve.
Natt til 10. juni trekker tre år gamle Laila Erikke Fredriksen sitt siste pust.
Det som hendte denne dagen, er som et puslespill som aldri ble lagt ferdig. Det mangler fortsatt biter som forteller hva som skjedde.
Laila bærer mitt etternavn, jeg er også av sandøyslekt. Jeg har selv lekt på øya, sovet i huset og spist frokost på kjøkkenet med mine søsken.
Mitt første møte med denne historien var ved graven hennes som barn hvor mine foreldre sa:
– Ingen forstod noen ting.
Det er nå 80 år siden hun døde. Skal man noen gang komme til bunns i denne saken, begynner det å haste om det skal være håp om å finne svar.
Jakten på sannheten
Etter at jeg selv ble far for noen år siden, har jeg tenkt mye på den lille jenta som døde brått og brutalt da alt bare skulle være glede. Vi har ikke for vane å grave i egne familiehistorier på NRK.no, men for halvannet år siden bestemte jeg meg for å nøste i den.
Det førte meg til Riksarkivet, til slektninger jeg aldri har møtt, og til dramaets sentrum.
Det er her Jorunn kommer inn i bildet.
Storesøsteren som satt ved siden av Laila.
Jorunn sammen med sine søsken, Lorentz (8) og Ruth (2), etter begravelsen til Laila.
Hun var sju år da hun mistet lillesøsteren. I dag er hun 87. Gjennom livet har Jorunn båret på savnet etter Laila.
Og på en uro av å ikke vite hva som faktisk skjedde.
Jeg drar fra Oslo til en gård på Sortland, hvor Jorunn har bodd siden hun flyttet fra Sandøya. Det er første gang vi prater sammen.
Vi snakker om familien vår og oppveksten hennes. Det minner om en hyggelig kaffeprat, og det er det jo også, men Jorunn vet hvorfor jeg har reist hit.
Vi må snakke om Laila.
– Jeg husker mamma ville dysse saken ned og sa: «Jeg får ikke Laila igjen.»
At foreldrene ville legge saken bak seg, tror Jorunn var for å skåne dem. Hun kan også huske at moren sa:
«Jeg berget ungene mine under krigen, og når krigen er slutt, mister jeg dem.»
Jorunn tenker ofte på moren og hennes vanskelige situasjon. Bare tre dager etter at hun begravde sin datter, fødte hun et nytt barn.
Da de ble eldre, var det fortsatt lite snakk om Laila. Savnet av søsteren, ubesvarte spørsmål og mareritt kom til å prege søskenflokken gjennom livet.
Det eneste bildet av Laila og Jorunn sammen er dåpsbildet fra 1942.
For ti år siden gikk Jorunn ut i lokalavisen med Lailas historie. Håpet var å komme nærmere sannheten.
Det gjorde hun ikke.
– Jeg har jo veldig lyst til å vite i voksen alder hvordan virkeligheten faktisk er, og ikke bare det jeg er blitt fortalt.
På stuebordet ved siden av oss ligger avisutklipp og gamle familiebilder, bilder av de menneskene som binder oss sammen.
Og i en gylden bilderamme – med en lys hårlokk liggende mellom glasset og fotografiet – har Jorunn et bilde av lillesøsteren.
Det er det siste bildet som er tatt av Laila.
Det kan se ut som et lite barn som sover, men Laila sover ikke.
Det finnes to bilder av Laila: Dåpsbildet ved starten av livet, og dette – tatt etter hennes død.
På stuebordet hjemme har Jorunn lagt frem Sandøya-bilder, min fars konfirmasjonsbilde og bildet av Laila.
Jorunn holder bildet av lillesøsteren, med hårlokk og sløyfe under glasset.
Det er det bildet politiet tok da de etterforsket saken, og ga til de pårørende som et siste minne. De aller nærmeste fikk også en avklippet hårlokk.
Et sterkt bevis på et liv som eksisterte – og et liv som gikk tapt.
– Jeg tenker fortsatt på Laila den dag i dag, på hvem hun hadde vært og hva hun hadde blitt, sier Jorunn.
– Husker du hva slags jente hun var?
– Hun var en blid jente, det vet jeg.
I et eldre intervju med tjenestepiken Margit, som laget middagen til barna, fant jeg flere detaljer om Laila:
Så hva skjedde med Laila?
Gjennom oppveksten har Jorunn overhørt en historie som ofte går igjen: En båt med norske soldater dro fra naboøya Skrova for å lete etter en tysk soldat.
Mer enn det vet hun ikke. Heller ikke om det hun har hørt, er basert på sannhet eller rykter.
Men jeg vet.
De svarene jeg håpet lå et sted, ble etter mye leting funnet i en gammel mappe i Statsarkivet i Trondheim.
Med til Jorunn har jeg en bunke med 80 år gamle papirer, skrevet av personer i politiet og militæret, som forteller hva som skjedde denne junidagen.
Her ligger en utrolig historie fra skyggene i lyset av freden.
Det jeg fant, er nesten ikke til å tro.
Den historien starter ikke en junidag på Sandøya – men tre uker tidligere med en tysk offiser i sorg…
Det skjebnesvangre valget
17. mai 1945 er freden etter andre verdenskrig blitt åtte dager gammel, og logistikkutfordringene står i kø for både seierherre og taper.
33 år gamle Helmut Köchert, løytnant i Hitlers slagne hær, har på nasjonaldagen et spesielt ansvar: Hans patruljebåter skal ledsage et stort krigsskip fra Svolvær til Bogen 10 mil unna, med 500 tyske soldater om bord.
Soldatene skal snart sendes tilbake til et Tyskland i ruiner, men først skal de
Visste du at det er 350.000 tyskere i Norge når krigen er over? Å sende alle hjem vil ta tid. Derfor interneres mange av dem i egne leirer.
Foto: Fotofirma M.Lind / Museum NordTyskerne bevarer kommandolinjen og har selv ansvaret for avvæpning etter krigen. Enkelte steder får tyske offiserer lov til å beholde våpnene sine, og tillatelse til å bevege seg fritt.
Foto: Finnmark FylkesbibliotekI nord trenger man tysk hjelp for å vedlikeholde kanoner og båter. De får norsk skryt for godt samarbeid, men også kjeft for øl-plyndring, fugle-skyting og fiske med håndgranater.
Foto: Albert Kiel / Nordmørsmusea
Köcherts overordnede er en kaptein på krigsskipet. Det er han som skal stikke ut kursen. Velger han den trygge, men værutsatte leden sør for Sandøya eller snarveien i nord, gjennom den beryktede Molldøra?
Kapteinen er tysk, men skipet er norsk.
Han tar sjansen og velger den korteste veien.
Det går selvfølgelig skikkelig galt.
Allerede ved terskelen til Molldøra går de på. Grunnstøter. Skroget taper sammenstøtet med en stor stein under havoverflaten, og skipet begynner å ta inn vann.
Kapteinen beordrer kurs mot land, og krigsskipet «Tordenskjold» ender i fjæresteinene nord på Lille-Molla.
På andre siden stuper bratte fjell ned mot sundet i sør, som skiller Lille-Molla fra den mye mindre Sandøya. Lailas familie aner dermed ikke at det ligger et krigsskip i fjæresteinene, på den andre siden av naboøyas majestetiske fjell.
De nærmeste beboerne, derimot, blir vitne til et utrolig skue:
Her krasjet krigsskipet «Tordenskjold» (også kjent som «Nymphe») på land. Skipet overlevde krigen – men ikke freden.
Foto: Museum NordHer krasjet krigsskipet «Tordenskjold» (også kjent som «Nymphe») på land. Skipet overlevde krigen – men ikke freden.
Foto: Museum NordRundt skipet er det hektisk aktivitet. Soldatene har kommet fra grunnstøtingen i behold, men patruljebåtene og Helmut Köchert må gjennom dagen og kvelden gå i skytteltrafikk tilbake til Svolvær med soldatene.
Etterforskningen kommer også fort i gang. Anklagene om sabotasje hagler fra norsk hold. Ble skipet kjørt på grunn med vilje? Var besetningen dritings?
Etter noen dager forklarer Helmut Köchert seg i havariets rettsavhør:
– Jeg så soldater bli fraktet i land og om bord i båtene våre. Jeg la ikke merke til at noen falt i vannet. Det var heller ingen drukkenbolter eller tilfeller av fyll som jeg la merke til.
Etterforskningen tar flere uker, og tyskerne i Svolvær får så ørene flagrer. Midt i denne stormen tar offiser Helmut Köchert et dramatisk valg.
Valget vil få enorme konsekvenser for ham selv – og en tre år gammel norsk jente.
Helmut bestemmer seg for å stikke av.
Natt til 7. juni er løytnant Köchert i en av sine patruljebåter på vei fra Bogen til Svolvær. Så beordrer han besetningen om å stoppe.
Han setter seg i en gummibåt og ror av gårde i midnattslyset.
Med seg har han utstyr. Masse utstyr: kofferter, sekker med klær, toalettsaker, maskingevær, ammunisjon og uniformer. I tillegg har han med seg tre sekker med mat. Altfor mye for én person å bære med seg!
Helmut går på land på Lille-Molla.
Her får han hjelp av noen lokale til å frakte alt utstyret lenger inn på øya, enten frivillig eller ved tvang. Bare noen uker tidligere ledet han et redningsarbeid på dette stedet.
Nå er han her igjen – som
Tyskerne varsler norsk militærledelse om flukten. De legger ved opplysninger om en tidligere hendelse: Den 8. mai beordret Helmut sine medsoldater om å «fortsette kampen i Norge».
Nordmennene stempler Helmut som en «ivrig nazist»: en de tror er bevæpnet og farlig.
Oberleutnant Köchert, Helmut, på flukt siden kl 03:45 den 7. juni. På reise mot Svolvær, forlatt båt ved hjelp av gummibåt.
Oberleutnant Köchert, Helmut, på flukt siden kl 03:45 den 7. juni. På reise mot Svolvær, forlatt båt ved hjelp av gummibåt.
Vi vet ikke om Helmut var en overbevist nazist eller bakgrunnen for ordren om å fortsette å kjempe. Krigen var ikke formelt over før natt til 9. mai.
Det vi vet, er at Köcherts familie hjemme i Tyskland har planer om å flykte. Kan Helmut ha hatt en flukt i tankene helt siden han kom til Norge, eller tar planen form nå i kaoset etter krigen?
Kanskje kan hans personlige sorg hjelpe oss å forstå ham.
Før Helmut blir kalt inn til tjeneste i Norge mars 1945, opplever han å miste sin eneste datter hjemme i Hamburg. Hun ble bare to måneder gammel.
Er det da han og hans svenske kone snakker om fremtiden?
Helmut Köchert og kona Gun.
Helmut Köchert og kona Gun.
Ved krigens slutt tar kona med barna og flykter fra den nedbombede tyske byen. De lykkes med å komme seg på en båt til Sverige.
På samme tid i Norge er det mange tyskere som forsøker å ta seg over grensen. Få har så gode grunner som Helmut.
Ifølge en svensk familiebok er det nettopp det som er planen:
Helmut skal til sin svigerfamilie.
Helmut fikk tre barn under krigen. Her er han med sine sønner sommeren 1944.
Helmut fikk tre barn under krigen. Her er han med sine sønner sommeren 1944.
Idet Helmut stikker av i Norge i juni, er faren for å bli tatt ved svenskegrensen stor.
Alt utstyret kan tyde på at han skal flykte med noen andre, men det er også en annen grunn til å ha med seg så mye mat og klær:
Her, på Lille-Molla utenfor Svolvær, kan han ligge i skjul og vente.
Men.
Helmut blir oppdaget.
Her, i Haverdalen på Lille-Molla, blir Helmut oppdaget. Så gjemmer han seg i fjellene.
Foto: Benjamin FredriksenDet utenkelige skuddet
Det går bare to dager før en lokal fisker ser den tyske løytnanten.
Fiskeren reiser fra Lille-Molla til Skrova og rapporterer til hjemmestyrkene. De samler rundt 20 bevæpnede soldater om bord i en fiskebåt og drar for å finne Helmut.
De fleste soldatene er lokale menn i 30-årsalderen, menn som til vanlig er bakere og fiskere. Noen har lite våpenerfaring, andre har deltatt i motstandsbevegelsen under krigen.
Om bord er også en gruppe med
Fremme på Lille-Molla finner de norske soldatene alt utstyret, men den tyske løytnanten er sporløst forsvunnet.
På samme sted denne dagen er tilfeldigvis også Lailas far.
Faren jobber med
Hun kommer med en dramatisk beskjed til sønnen:
«Du må skynde deg hjem om du skal ha et håp om å se din Laila i live!»
Faren skynder seg hjem til familien og får fraktet Laila til Svolvær. Det er han som tar imot beskjeden fra legene om at treåringen ikke vil overleve.
Samme kveld drar han tilbake til Sandøya og sin traumatiserte familie.
Han har båret på en mistanke siden moren hentet ham på Lille-Molla, så han går en runde rundt huset.
Så roper han inn til kona:
«Barnet er skutt!»
Innvendig har ingen lagt merke til det, men ute, rett ved vinduskarmen, ser de det.
Et sort hull.
Politiet er på øya få dager etter hendelsen. En hvit pil peker mot et svart kulehull ved karmen.
Politiet/StatsarkivetVinduet som barna satt ved, peker sørvest mot Skrova. Lailas far retter mistanken mot soldatene som dro for å finne Helmut på Lille-Molla, og melder dette til politiet.
Politivakten kontakter Skrovas hjemmestyrker. Lederen benekter skyting i nærheten av Sandøya og går i stedet til verbalt angrep på den drepte jentas far:
«Hjemmefront-sjefen opplyste at dette bare var tøys og at barnet døde av svulst i hodet. Det Fredriksen opplyste, var bare tøys, mannen var skrullete»
Politivakten 9. juni 1945, kl. 2145
I Svolvær oppstår det nå full forvirring om hva som har skjedd.
Helmut blir anklaget for mordet på Laila og blir en svært ettersøkt mann. Flere soldater blir sendt for å finne ham – «levende eller død».
De leter ved krigsskipet på Lille-Molla. Flere uker etter havariet er det fortsatt
Det er sent på kvelden idet en liten og ødeliggende øy i Lofoten inntas av en drøss norske og tyske soldater.
Lailas far tar imot gjestene og viser dem kulehullet.
Her peker en mann mot kulehullet under politiets rekonstruksjon, som ble gjort få dager etter at Laila ble skutt.
Foto: Politiet / StatsarkivetHer peker en mann mot kulehullet under politiets rekonstruksjon, som ble gjort få dager etter at Laila ble skutt.
Foto: Politiet / StatsarkivetEn norsk offiser gjør så de første undersøkelsene i det som senere skal bli en drapsetterforskning.
Han er ikke i tvil: Helmut kan umulig stå bak.
Som faren forklarte til politiet: Husveggen med kulehullet peker ikke mot Lille-Molla, hvor Helmut gjemmer seg.
Kulehullet peker mot Skrova – to kilometer unna.
Kulehullet matcher heller ikke med prosjektiler fra tyske gevær. Til det er hullet for lite.
Men det passer en norsk rifle – det samme våpenet som norske hjemmestyrker bærer med seg.
Alt tyder på et helt vanvittig vådeskudd.
Ruten til båten med soldatene (blå linje) og avstanden til Sandøya med politiets anslag (rød linje).
Offiseren som undersøker kulehullet, skriver:
«Skuddet kom helt sikkert fra et skip eller båt ute på sjøen ca. 1500 meters hold… Huset ligger slik til at det ikke kan sees fra sjøen. Det er derfor på det rene slump at skuddet traff huset.»
Fra den avstanden er Sandøya bare ett av mange berg i det fjerne.
For å treffe Laila ved middagsbordet må kulen reise over sjøen fra en båt i fart, over Sandøyas mange berg og kratt, til motsatt side hvor huset står.
Fra sundet båten kjører gjennom, må kulen ta seg over over sjø og land for å nå huset på andre siden av Sandøya.
Foto: Benjamin FredriksenDødskulen trer så gjennom fire tommer med trevegg ved vinduskarmen. Husveggen er halvråtten, så den klarer ikke å stoppe den.
Kraften som er igjen i kula, sender den over kjøkkenbordet og treffer Laila i øvre del av hodet…
…i det øyeblikket hun reiser seg fra en stol.
Politiet er på Sandøya få dager etter hendelsen. De rekonstruerer skuddet.
Her forklarer de hvordan Laila stod da kulen traff henne.
«Fot. 5. Tatt inne i kjøkkenet. Slik satt forulykkede da hun ble truffet av den drepende kule-.»
«Fot. 6. Tatt fra kjøkkenet imot skuddretningen innsiktet etter kulens hull i vinduskarmen–.»
«Fot. 3. Tatt fra syd. Personene 1–2–3 viser hvilken retning kulen hadde–fra Svesundet_.»
Fot. 4. Tatt fra nord. Linjen a – b viser kulebanens retning.
«Fot 2. Fot tatt fra syd. Pilen hvis hullet etter kulen i karmene. Gjennom vinduet ses hvordan forulykkede satt da hun ble truffet.»
«Fot. 1. Huset hvor den forulykkede bodde. Mannen peker på stedet hvor kulen traff vinduskarmen.
Foto: Politiet / Statsarkivet
«Vær så snill og hjelp meg»
Saken etterforskes nå som et uaktsomt drap begått av norske soldater.
Få timer etter at Laila erklæres død, gir faren sin forklaring til politiet. Da har også lederen for Skrovas hjemmestyrker ringt politiet og erkjent at barnet ble skutt – men insisterer på at det ikke kan ha vært dem.
For å oppklare saken sender politiet kula, som ble hentet ut av hodet på Laila, en bit av husveggen hvor kula gikk gjennom, og tre av hjemmestyrkes rifler til Oslo for tekniske analyser.
Der får de treff.
Krimteknikerne oppdager identiske riper i dødskulen og en testkule avfyrt fra en av de tilsendte riflene.
Krimteknikere fremhever hvordan dødskulen har samme ripe (b) som en testkule avfyrt med soldatenes våpen.
Politiet vet nå at det dødelige skuddet kan knyttes til hjemmestyrkene. De gjennomfører en rekke avhør og får soldatenes versjon:
Forklaringen de gir politiet, er at to lokale menn fikk opplæring med tyske mauserrifler. De fikk skyte hvert sitt skudd kort tid etter avreise fra Skrova.
De to skuddene, sier de, ble avfyrt i motsatt retning av Sandøya.
Men den versjonen er det ikke alle som deler.
Fiskeren som først oppdaget Helmut på Lille-Molla, er også om bord i båten.
Han skildrer en annen, mer hensynsløs oppførsel:
«Fartøyet var ikke før kommet ut av leia ved Skrova før de begynte å skyte. Det ble skutt sånn omtrent i alle retninger. Også i retning Sandøya»
Fiskeren fra Lille-Molla
Øyenvitne
Den lokale fiskeren forteller videre at han så det ble skutt med samme våpen som tok livet av Laila. Denne forklaringen er den eneste som samsvarer med de tekniske bevisene.
Politiet har drapsofferet, kule, våpen og øyenvitne – de vet nesten alt.
Men ingen vil utpeke hvem av dem som skjøt det fatale skuddet.
Dermed står saken fast.
Denne fiskebåten på 50 fot ble brukt av soldatene.
Foto: PrivatDenne fiskebåten på 50 fot ble brukt av soldatene.
Foto: PrivatSå skal alle forklare seg igjen i retten i Lofoten høsten 1945.
Her lærer jeg noe viktig om Laila og Jorunns far.
I opptakten til
Til politiet forteller faren at fiskeren så en soldat rette en
«Han spurte mannen om hva han skjøt på, men til dette svarte vedkommende at han kun skjøt for moro skyld.»
Det er åpenbart at dette mysteriet i min familie, som har eksistert siden Jorunn var barn, ikke var et mysterium for alle.
Lailas far satt med svar som hans etterkommere senere vil savne dypt. Barna får høre om kulen, men ikke hvor den kom fra.
Lailas far, Edvard Fredriksen. Her med kona Leikny og barna Jorunn og Lorentz før krigen.
I arbeidet med saken har jeg lært at dette ikke er unikt. Barn av andre personer knyttet til hendelsen, forteller det samme:
– De snakket aldri om krigen.
Drapet på Laila valgte mange å bære på alene.
Ved starten av 1946 pågår fortsatt etterforskningen. Statsadvokaten i Nordland skriver at det ikke føles riktig å henlegge saken – men det er nettopp det som skjer.
Lailas far ber iherdig politiet om å anholde lederen for hjemmestyrkene for å «tvinge frem den skyldige».
Han blir ikke hørt.
Faren, som i lang tid har slitt med angst, nekter å gi opp da datteren blir drept. I et siste, desperat forsøk på å få rettferdighet for Laila, skriver han et langt og personlig brev til rikspolitisjefen i Oslo.
Her trygler han om hjelp.
«Har guttene virkelig lov til å leke seg med et sådan våpen så et uskyldig lite barn skal bli offer får en sånn ugjerning med døden til følge. Det er grusomt, vær snill og hjelp meg.»
Brevet fører til ny gjenåpning.
Alle forklaringer og bevis får en ny vurdering.
Men uten nye bevis eller forklaringer som utpeker hvem som skjøt med drapsvåpenet, blir saken igjen henlagt.
Den 10. juni 1947, på Lailas dødsdag, blir det endelige punktumet for saken satt.
Hvor ble det av Helmut?
Etter henleggelsen vil historien leve sitt eget liv, der sannhet og rykter blandes sammen.
Lailas familie flytter til Sortland året etter hennes død. Der vil det oppstå et rykte om at jenta ble drept av sin egen far i en slakteulykke.
På Skrova oppstår det rykter om hvem som skjøt vådeskuddet. I ettertid blir det hevdet at man fant ut hvem det var.
I dag knytter flere vådeskuddet og historien om soldatene til en feiring av frigjøringen.
– Folk kunne si «ja, vi har hørt om det der, det var jo tragisk», men vi visste ikke noe mer, forteller museumsleder William Hakvaag ved Krigsmuseet i Svolvær.
– Saken var pinlig og stygg, så dette dramaet ute på Sandøya ble dysset veldig ned.
Museumsleder William Hakvaag foran bildet av krigsskipet som gikk på grunn ved Lille-Molla.
Museumsleder William Hakvaag foran bildet av krigsskipet som gikk på grunn ved Lille-Molla.
Historien om den tyske løytnanten Helmut Köchert kommer heller ikke med i alle viderefortellinger.
Faktisk blir han et rykte som ikke alle tror på etter bare noen få år.
Men det skal endre seg.
Fem år etter Lailas død er det ikke små barn på Sandøya lenger. De som bor her nå, er Lailas bestemor, tante og en onkel. I stua har de hengt opp det siste bildet som er tatt av Laila.
En novemberdag i 1950 er onkelen på sauesanking på Lille-Molla, her hvor hans bror, soldatene og Helmut befant seg noen år tidligere.
På akkurat denne dagen skal onkelen bevege seg inn i et område han normalt sett ikke ferdes: bort fra stien og inn i bratte kratt.
Det er da han oppdager det: levninger etter et menneske.
Det er en tysk soldat.
Blant levningene finner politiet et dødsmerke: smykket av metall som soldater bærer rundt halsen.
På denne står det «Helmut Köchert».
Det blir ingen etterforskning eller obduksjon av den falne tyskeren, så ingen vet helt hva han døde av.
«Tyskeren hadde laget seg et oppholdssted oppe i steinuren. Her har han holdt til inntil døden innhentet ham» – Lofotposten, 7. november 1950.
Bjørndalen på Lille-Molla, nabodalen til stedet han først ble oppdaget, skal være stedet Helmut ble funnet.
Foto: Benjamin Fredriksen / NRKBjørndalen på Lille-Molla, nabodalen til stedet han først ble oppdaget, skal være stedet Helmut ble funnet.
Foto: Benjamin Fredriksen / NRKSvigerfamilien i Sverige får høre at han forsøkte å flykte over fjellene, men ble funnet skutt.
Det går rykter om at en pistol blir funnet ved siden av ham. Soldatene som var her for fem år siden, fant en eske med pistolammunisjon – men ikke et håndvåpen.
Helmut blir fraktet til Svolvær og begravet etter et par uker. Sommeren året etter blir han også
I 1954 åpnes en krigsgrav for falne tyskere i Botn i Saltdal kommune, rett ved krigsfangeleiren der tyskerne tok livet av mange jugoslaviske fanger.
Helmut er en av flere tyskere som blir gravd opp og flyttet hit.
På grav B-308, under et lag med gras og mose, finner jeg Helmuts siste hvilested.
Hans ønske om å flykte til familien fikk enorme følger for våre familier.
Tilbake til Sandøya
Før vi møter Jorunn og forteller henne sannheten, er jeg tilbake på Sandøya og i huset hvor denne historien startet.
Jeg skulle ønske Jorunn var med meg, men hun er for svak til å bli med til barndomshjemmet. I stedet er jeg her med to av hennes barn.
Lailas tantebarn er like opptatt av å vite, fordi deres foreldre satt med dette kjøkkenbordet for 80 år siden og ble for alltid preget av det.
Kjøkkenet i dag. Vinduet er byttet ut, men spisebordet er trolig det samme. I bakgrunnen kan man skimte Høgskrova (250 moh.) to kilometer unna.
Foto: Benjamin Fredriksen / NRKKjøkkenet i dag. Vinduet er byttet ut, men spisebordet er trolig det samme. I bakgrunnen kan man skimte Høgskrova (250 moh.) to kilometer unna.
Foto: Benjamin Fredriksen / NRKVi er langt unna i tid, men det føles nært å gå gjennom hendelsesforløpet på stedet alt skjedde.
– Jeg har vært kvalm mange ganger. Det er gripende. Og så sitter vi her, og her lå Laila på gulvet, sier Jorunns datter Lena.
Hun og broren Tom er overrasket over den grundige etterforskningen til politiet og synes det er sårt å se hvordan de norske soldatene beskyttet hverandre.
– Hvordan tror dere Jorunn vil reagere på informasjonen?
– Jeg tror hun tar det med fatning.
Det er lenge siden folk var her sist. Flagget kom opp og forfalne vindus-hengsler ble fikset.
Tom og Lena Nilssen sitter på kjøkkenet, hvor deres mor satt med Laila for 80 år siden.
Vindu og kledningen er byttet ut – men det er fortsatt mye igjen av det gamle huset,.
Foto: Benjamin Fredriksen / NRK
Vi besøker Laila en siste gang ved gravlunden i Kabelvåg utenfor Svolvær, før vi vender nesen til Sortland og Jorunn. Etter alle disse årene får hun endelig vite hva som er sant og ikke.
Jorunn følger konsentrert med i stolen når hun får høre den virkelige historien.
Om Helmut. Etterforskningen. Og de rettslige avhørene.
– Dette hadde jeg ikke forventet. Det er mye her jeg ikke visste, sier hun.
Jorunn Nilssen ser på rekonstruksjonsbildene sammen med sønnen Tom.
Jorunn Nilssen ser på rekonstruksjonsbildene sammen med sønnen Tom.
Detaljene fra politiets etterforskning gjør historien om søsterens død enda mer ubegripelig.
– Det er rart at sånt går an. Det var akkurat som om det var meningen at det skulle skje.
Så får hun se to sider med farens håndskrift.
Farens desperate brev til politiet.
Det kommer som en stor overraskelse på Jorunn.
– Han pappa, han har kjempet?
I hele sitt liv har hun trodd at foreldrene la saken bak seg, at de ikke ønsket mer snakk om hva som skjedde med Laila.
Men bak tausheten kjempet hennes far en lang kamp for lillesøsteren.
– Dette er sterkt å lese. Det må jeg bare si. Veldig sterkt. Men det er veldig godt å få vite hva som faktisk skjedde, sier Jorunn.
80 år etter lever minnet om Laila videre.
Takk til alle som bidratt til denne historien. En spesiell takk til Jorunn og familien, Katja Vasileva v/Statsarkivet, Erling Skjold, Fredrik Fagertun og gode hjelpere i Svolvær og Skrova.
Hei!
Takk for at du ble med meg gjennom denne historien. Jeg er tilknyttet Sandøya gjennom min far, som var søskenbarnet til Laila.
Ta kontakt hvis du har noen spørsmål eller innspill knyttet til saken.
