Sporene politiet aldri fant ut av

Hvis du ser nøye på bildet, ser du at mye av teksten – blant annet navnet på brukeren – er fjernet fra etiketten rundt halsen på tuben. Salven tilhørte den mystiske Isdalskvinnen.

Sammen med en drosjesjåfør som aldri ble funnet, en koffert som forsvant og dukket opp igjen, og flere andre spor er tuben en av politiets tapte muligheter i saken.

I 46 år har Isdalskvinnen vært en gåte for politiet. Da hun ble funnet død og sterkt brannskadet i Isdalen i Bergen i 1970 ble den største etterforskningen i bergenspolitiets historie satt i verk. Men uten endelig resultat.

Noen hadde gjort store anstrengelser for at Isdalskvinnens identitet ikke skulle bli avslørt. Det gjorde etterforskningen svært vanskelig. Dette er noen av de viktigste sporene som kunne brakt saken videre:

DROSJESJÅFØREN:

Det siste mennesket som så Isdalskvinnen i live kan ha vært drosjesjåføren som kjører henne fra Hotell Hordaheimen til jernbanestasjonen om formiddagen 23. november 1970.

Om han kjører henne videre mot Isdalen blir aldri klarlagt – for politiet finner aldri fram til riktig sjåfør.

Dermed er det ingen som vet hvordan kvinnen reiser de flere kilometerne inn til det øde og avsidesliggende åstedet. Flere av de mange turgåerne på veiene inn til Isdalen hevder å ha sett noen som stemmer med signalementet hennes, men det finnes ingen sikre observasjoner.

Det er resepsjonsvakten på Hordaheimen, Erik Høyheim, som bestiller drosjen, om formiddagen samme dag som Isdalskvinnen forsvinner. Til politiet forklarer han at han ser at drosjen ankommer.

– Jeg følger henne ut, og passer på at ingen andre tar bilen, sier Høyheim til NRK i dag.

Tre dager etter at politiet finner Isdalskvinnen død, finner de bagasjen hennes på togstasjonen i Bergen. Drosjesjåføren kan dermed ha vært den siste som så henne i live. Han vil være et meget viktig vitne i saken.

Men merkelig nok klarer politiet aldri å finne sjåføren som har plukket opp kvinnen på Hotell Hordaheimen. Flere sjåfører som kjørte turer til Hotell Hordaheimen i det aktuelle tidsrommet blir avhørt, men ingen av dem kan huske den spesielle kvinnen – til tross for at avhøret blir gjort bare noen dager etter at drosjeturen fant sted.

Etter disse undersøkelsene virker det som om politiet gir opp, og konkluderer med at drosjesjåføren ikke lar seg spore opp.

I 1991 lar en av de tidligere drosjesjåførene seg intervjue anonymt i Bergens Tidende. Han sier at han kjørte Isdalskvinnen fra hotellet til jernbanestasjonen. Han forteller samtidig at hun var sammen med en mann, som blir med på drosjeturen.

De oppsiktsvekkende opplysningene fører til at politiet ser på saken på nytt, men også denne gangen uten resultat.

TUBEN MED SALVE:

I en av koffertene til Isdalskvinnen finner politiet en tube med eksemsalve av typen "Betnovat". På tuben er det limt på en etikett fra Svaneapoteket i Bergen, men som vanlig i denne saken er navnet på brukeren skrapt bort. Også navnet på legen som har skrevet ut resepten er fjernet.

Har Isdalskvinnen brukt sitt ekte navn hos legen, siden det er så viktig å fjerne det? Og har i så fall legen som skrev ut resepten notert seg navnet?

Tuben kan gi svært verdifulle spor til politiet, dersom de klarer å finne denne legen.

Apotekeren på Svaneapoteket blir avhørt, og mener å gjenkjenne formuleringen «Tynt lag 2–3 ganger daglig», som av en eller annen grunn ikke har blitt fjernet fra etiketten. Han peker på to navngitte farmasøyter – en kvinne og en mann – som han mener bruker denne frasen når de skriver ut resepter.

Begge blir avhørt, men kan ikke huske noe som er til nytte i saken.

Også her ser det ut som om politiet lar saken ligge etter å ha møtt veggen tidlig. I etterforskningsmaterialet er det for eksempel ingen spor av at etiketten på tuben blir undersøkt spesielt på laboratorium.

Betnovat er en svært vanlig hudsalve i 1970. Svaneapoteket oppgir at de selger minst 20 slike tuber hver dag. «Det er umulig, så vel for farmasøyter som for ekspederingspersonalet å huske tilbake til enkeltkunder for et slikt vanlig medikament», sier apotekeren.

KOFFERTMYSTERIET:

I oktober 1970 kommer Isdalskvinnen til Bergen, og tar inn på Hotell Neptun. En av værelsespikene der forteller at hun har med seg to kofferter – en mørk og en lys.

Etter en snau uke reiser hun fra Bergen til Trondheim, og litt senere fra Trondheim til Stavanger.

Og en drøy uke før hun forsvinner, reiser hun tilbake til Bergen fra Stavanger. En rekke vitner på hotellet i Stavanger rapporterer at hun nå bare har med seg én koffert.

Isdalskvinnen bor på Hotell St. Svithun i Stavanger sentrum da hun er i byen. Både resepsjonsvakten, pikkoloen og flere værelsespiker forteller nøyaktig det samme til politiet: Hun har med seg en lys, beige koffert og en bag.

Den da 16 år gamle pikkoloen Ove Ramstrøm forteller i 1970 til politiet at det er han som hjelper Isdalskvinnen opp på rommet med kofferten, og at hun i tillegg har en bag som hun bærer selv.

Nøyaktig det samme rapporterer drosjesjåføren som noen dager senere kjører henne fra hotellet og ned til hydrofoilbåten "Vingtor", som Isdalskvinnen bruker da hun drar til Bergen. Han forteller at han bærer kofferten om bord i båten, mens kvinnen bærer bagen sin selv.

Tilbake i Bergen har Isdalskvinnen igjen to kofferter. Når hun sjekker inn på sitt siste oppholdssted – Hotell Hordaheimen – ser bestyrerinnen at hun både har en lys brun og en mørk koffert med seg. Det er etter alt å dømme de samme to koffertene som politiet finner noen dager senere på jernbanestasjonen.

Isdalskvinnen må derfor ha satt igjen en av koffertene i Bergen to uker tidligere – før hun reiste til Stavanger og Trondheim. Det må ha vært planen hele tiden å vende tilbake til Bergen.

NRK finner ikke noe materiale i etterforskningsdokumentene som tyder på at politiet var opptatt av dette spørsmålet.

HVORFOR LOT HUN IKKE KOFFERTENE FORSVINNE?

Et av mange spørsmål som gjør saken til en gåte er hvorfor Isdalskvinnen setter koffertene i en oppbevaringsboks på jernbanen, hvis planen er å begå selvmord og slette alle spor etter seg selv. Hun må ha forstått at uavhentet bagasje vil bli oppdaget etter kort tid.

Selv om alle produksjonsmerker er fjernet fra klær og gjenstander, finner politiet likevel en rekke spor i koffertene som driver saken videre.

• De finner bæreposen som leder dem til Rørtvedts skoforretning i Stavanger – og gjør politiet i stand til å rulle opp alle de falske identitetene hun har brukt.
• De finner også skriveblokken med kodene som skal vise seg å være reiseruten hennes gjennom Europa det siste året.
• Og de finner solbrillene med fingeravtrykket som knytter koffertene direkte til liket i Isdalen.

På toppen av dette finner politiet et kartblad fra et svensk turkart. Øverst på kartet har Isdalskvinnen skrevet navnet på fem stasjoner på Bergensbanen. Det er ingen opplysninger i saken som tyder på at hun har vært på disse stasjonene tidligere.

(Saken fortsetter under bildet)

Det reiser spørsmålet om grunnen til at koffertene ble satt akkurat på jernbanestasjonen var at Bergensbanen var tenkt som neste etappe i den spesielle reisevirksomheten hennes.

Akkurat som politiet følte i 1970 blir det flere spørsmål jo mer man graver i Isdalssaken. Sannsynligvis ligger den eneste muligheten til å finne svar i å finne ut av hovedspørsmålet:

Hvem var hun?

• I samarbeid med Vest politidistrikt, Kripos og Folkehelseinstituttet, vil NRK den nærmeste tiden undersøke det biologiske materialet fra Isdalskvinnen som nettopp er funnet. Kanskje kan materialet gi en DNA-profil på kvinnen. Følg resultatet av undersøkelsene her.