Isdalskvinnen
Foto: Paul S. Amundsen / NRK

Gjorde nytt funn på 50 år gammelt åsted

I 1970 ble den mystiske Isdalskvinnen funnet død i en steinrøys utenfor Bergen sentrum. Nå er det gjort et nytt funn på åstedet.

NRK har de siste årene jaktet på identiteten til kvinnen som ble funnet død og sterkt forbrent i Isdalen for 48 år siden.

Gåten i Isdalen fascinerer mange millioner mennesker rundt om i hele verden, kanskje fordi kvinnen hadde en rekke identiteter og fordi det har oppstått så mange myter rundt henne. Var hun spion? Hvorfor var merkelapper og kjennetegn fjernet fra klærne hennes? Hvem var hun?

Gåten er fremdeles uløst, og mange spor er sjekket i arbeidet med å lete etter identiteten hennes. Men ingen har funnet noe som kan være et helt nytt spor i Isdalen. Før nå.

Sent i høst tok Arne Magnus Vabø kontakt med NRK. Han bruker mye av fritiden på å lete etter verdisaker i naturen.

Isdalskvinnen
Foto: Paul S. Amundsen / NRK

Arne har søkt systematisk i Isdalen med metalldetektor i to år. Han har gjennomsøkt hele området rundt gropa der liket ble funnet - meter for meter. Og nå har han endelig funnet noe: En gammel veske.

– Jeg har tatt den med hjem, men jeg har ikke åpnet den, sier han på telefon fra Bergen. – Det er skattejakten som er viktig for meg, ikke innholdet.

Arne har sendt oss bilder av det han gravde opp like ved åstedet. Funnet kan være veldig interessant.

I de gamle politidokumentene står det at svært mange vitner har sett Isdalskvinnen med veske. Vesken er beskrevet av en rekke vitner, og den skal ha vært mørk i fargen og i skinn. Ett av vitnene har også beskrevet den som mørk blå. Men til nå er ingen veske funnet.

Det store spørsmålet er om vesken Vabø har funnet ved åstedet kan inneholde noe som kan bringe den uløste saken videre.

50 år er lang tid, og det skal fort vise seg at det er vanskelig å finne spor som kan knytte vesken direkte til Isdalskvinnen.

Men kan funnet drive saken videre? Stedet hvor vesken ble funnet, er langt oppe i lia og utenfor allfarvei. Der er ikke et sted man vanligvis oppsøker uten å ha et ærend der.

Foto: Arne Magnus Vabø
Foto: Arne Magnus Vabø
Foto: Arne Magnus Vabø
Foto: Arne Magnus Vabø
Foto: Arne Magnus Vabø

I Isdalen

Bergen by viser seg fra sin beste side denne novemberdagen. Høstens farger kommer fram i all sin prakt når ett og annet solglimt titter fram bak skydekket.

Men i Isdalen er det trolsk stemning og litt mørkt til tross for godt vær. De bratte åssidene gjør at store deler av dalen er dekket av skygge. Mange trær har veltet, og mose kler de store steinene som ligger spredt. Det er både vakkert og litt ubehagelig.

Vi møter Arne som er i godt humør. Han har tatt med seg sekken sin med metalldetektoren og diverse utstyr.

– Vi metallsøkere er optimister, sier han. – Vi vet aldri hva vi finner.

Arne er veldig interessert i Isdalssaken og har satt seg grundig inn i den. Han har mange teorier på hva som kan ha skjedd, og søket er ikke tilfeldig.

– Jeg har søkt i Isdalen siden 2016, det var vel da NRK tok tak i saken på nytt at jeg begynte å lete. Jeg har tatt for meg trasé for trasé og har gått systematisk til verks.

Målet hans har vært å finne noe som kan være relevant for saken.

Nå kan det målet være nådd.

Attraksjon

Sammen med to kriminalteknikere fra politiet begynner vi å klatre oppover åssiden. Vi skal fram til det stedet hvor Isdalskvinnen ble funnet død. Også kriminalteknikerne er spente.

Isdalskvinnen
Foto: Paul S. Amundsen / NRK

– Arne har fortalt at det lå steiner over vesken. Det er interessant, sier seksjonsleder Nils Jarle Gjøvåg. – Det kan bety at den er tildekket, at noen har lagt steiner oppå vesken for å skjule den.

Terrenget er tungt å gå i. Det er bratt og stien er dårlig. Etter hvert må vi gå utenfor stien for å komme fram, og mose og blader gjør at det er lett å trå feil.

Til vår store forbauselse er vi ikke alene i dette uframkommelige og litt forlatte området. Det er flere turgåere og hundeeiere i området. De forteller oss at Isdalen har blitt en attraksjon. Alt fra turister til skoleklasser drar til Isdalen og leter opp stedet hvor Isdalskvinnen ble funnet.

Opp den bratte skråningen finner vi igjen gropa der Isdalskvinnen lå.

– Her er ting forandret. Her ser det ut som om det har vært folk på stedet i den senere tiden, sier åstedsleder Kjeld Helland-Hansen.

Arne er optimist.

– Skal vi se om det er noe mer her, sier han ivrig. Kriminalteknikerne nikker og Arne tar fram metalldetektoren.

Pip og høye skurrelyder kommer ut fra detektoren mens Arne med vant grep viser hvordan han jobber.

Vi klarer ikke la være å tenke på det utrolige: Kan en veske virkelig ha ligget uoppdaget i jorda - rett ved åstedet i nesten femti år?

Isdalskvinnen
Foto: Paul S. Amundsen / NRK

Graver på nytt

– Nå er vi på plassen hvor jeg fant veska, sier Arne.

Stedet er et lite steinkast unna der Isdalskvinnen ble funnet død. Området er utenfor stien, og bare et steinkast unna, litt opp i bakken fra åstedet.

– Jeg har tatt GPS-posisjonene, og det er nøyaktig 39 meter fra gropa hvor hun lå og opp hit hvor vesken lå.

Han peker nedover mot der kvinnen ble funnet død.

– Jeg gikk fra oversiden, og jeg holdt på i halvannen til to timer. Plutselig fikk jeg skikkelig utslag. Da var det bare å sette i gang å grave.

Arne sier han får ordentlig adrenalinkick av det voldsomme utslaget på detektoren.

– Jeg tenkte at jeg har vært heldig og funnet noe.

Arne har ryddet etter seg, som han kaller det. Det vil si at han har lagt på plass løv, mose og greiner slik at det ikke synes at han har gravd opp veska.

Kriminalteknikerne vil grave opp og åpne igjen der Arne fant vesken. Målet er å finne ut om vesken var gravd ned eller dekket til. De kan også se om den har ligget der lenge eller ikke.

Kriminalteknikerne setter opp en gul markør og tar bilder mens de jobber.

Isdalskvinnen
Foto: Paul S. Amundsen / NRK

– Det er mye løv og mose som har blitt til jord etter hvert, sier Kjeld og graver sakte og møysommelig ned i jorda med en liten spade. – Se her. Det er forskjell på fargen på jordlagene. Jorda ser annerledes ut når den er uberørt.

Det viser seg at vesken har ligget rundt 15 cm under jorda, med tre eller fire steiner over seg.

Kriminalteknikerne er ferdige og legger all jord, løv og mose tilbake på plass. Kjeld klatrer opp i et tre for å sikre seg gode bilder.

Isdalskvinnen
Foto: Paul S. Amundsen / NRK

– Er vi heldige, er det et merke i vesken, sier Kjeld. – Det kan fortelle oss når vesken er laget, og dermed maksimal tid den kan ha ligget her.

– Det blir spennende, sier Arne. – Jeg har holdt fingrene av fatet. Jeg ville ikke ødelegge bevismaterialet.

Kriminalteknikerne er imponert over at han ikke har åpnet vesken og sett i den.

– Det var viktig for meg ikke å ødelegge bevismateriale, sier Arne. – Jeg kan åpne en øl, men ikke en veske, ler han.

Vesken overleveres

Arne har gjemt vesken i garasjen hjemme hos seg selv. I den enorme triple garasjen står det to biler som tydeligvis mekkes på, og en motorsykkel. Det er likevel god plass til flere arbeidsbord, og langs veggene er det hylle etter hylle med alt man kan tenke seg av verktøy og utstyr.

– Jeg har vesken her borte, sier Arne og smyger seg mellom bilene. Der står det en gammel komfyr. Han åpner stekeovnsdøra og henter ut det som ser ut som en bylt pakket inn i bobleplast. 50/50 står det på den.

– Det har jeg skrevet fordi jeg mener det er en 50/50 sjanse for at vesken kan ha tilhørt Isdalskvinnen, sier Arne og overrekker høytidelig pakken til politimennene.

Isdalskvinnen
Foto: Paul S. Amundsen / NRK

– Oi, den er tung. Den veier noen kilo, sier Kjeld.

– Nå tar vi den med oss. Vi skal holde deg underrettet, sier Nils Jarle.

Munnbind og hårnett

Isdalskvinnen
Foto: Paul S. Amundsen / NRK

Vel framme på politihuset er stemningen spent før vi går inn på laben.

– Det er nok mye vann i veska, sier Nils Jarle. – Det kan forklare tyngden.

Han forklarer at hvis veska er i så dårlig forfatning at den ikke kan åpnes, må den sendes til Kripos.

– Men uansett innhold: med litt flaks, så er det i alle fall en merkelapp på vesken, sier Kjeld.

Munnbind, frakker, røde hårnett og hansker tas på i riktig rekkefølge.

– Alt vi bruker desinfiseres slik at vi ikke tilfører vår egen DNA, eller DNA fra andre saker, forklarer politimennene.

Laben er godt opplyst. Den ser nesten ut som et fotostudio, men vi vet at kriminalteknikeres oppgaver ofte har en mer ubehagelig undertone.

Vesken åpnes

Isdalskvinnen I
Foto: Paul S. Amundsen / NRK

Pakken med bobleplast blir lagt på bordet og vesken pakkes møysommelig ut.

Kjeld klatrer opp på en gardintrapp og tar bilder ovenfra.

Inni plasten ligger det som ser ut som en mørk brun bylt, og kriminalteknikerne begynner forsiktig å se på vesken.

– Den har i hvert fall ligget lenge i jorden, det er helt åpenbart, sier Nils Jarle.

– Den er ganske morken. Se her er det røtter som har vokst inn i vesken.

Og ganske riktig. Små og store røtter har funnet veien inn i restene av stoffet. En meitemark krøller seg ut i det skarpe lyset fra lampene. Kjeld drar den ut med fingrene.

– En maskot, ler han.

De to kriminalteknikerne håndterer vesken forsiktig og med vante hender. De er ivrige.

– Hengslene har rustet av. Det er enda en indikasjon på at vesken har ligget lenge, sier Nils Jarle.

– Det er veldig porøst, dette her.

Isdalskvinnen
Foto: Paul S. Amundsen / NRK

De snur og vender forsiktig på vesken, og vi kan se at den er brettet dobbelt. Vesken brettes ut, og nå er alle overrasket:

– Det ser ut som en liten sekk, utbryter Kjeld.

Nils Jarle nikker anerkjennende mens Kjeld finner en meitemark til og børster bort jord med en spesialkost.

– Kantene er i lær, mens det ser ut til at selve sekken er av stoff. Og det er en utenpåliggende lomme her.

Glidelåsen til lommen faller av, og stoffet er nesten brutt ned av naturen.

Hva er det i sekken?

De to politimennene er litt overrasket over at sekken ikke er laget av skinn.

– Vi så for oss skinn, men det er bare remmene og kantene som er i skinn, resten er laget av tekstil, sier Nils Jarle. – Sekken hadde vært mye mer bevart hvis den var av skinn.

Det kan se ut som om den øverste delen av sekken er tom. Men nederst kan det være noe.

– Bunnen har nok blitt presset sammen, dermed er den nederste delen av sekken bedre bevart, sier Nils Jarle.

De jobber seg sakte, men sikkert ned til bunnen av sekken. Den ser tom ut. Men så dukker det opp noe.

– Hva er det?

Et lys beige område kommer til syne.

Isdalskvinnen
Foto: Paul S. Amundsen / NRK

Alle i rommet holder pusten. Kan det være passene til Isdalskvinnen? Eller viktige papirer? Kan vi nå endelig få svaret på Isdalskvinnens identitet?

Nils Jarle er den første som skjønner hva vi har sett:

– Det er nok bare platen som har holdt sælene til sekken på plass.

Nok en gåte

Lufta går litt ut av ballongen når alle i rommet skjønner at sekken er tom. Ikke finnes det noen merkelapp heller, så vidt noen kan se. Men funnet er likevel høyst interessant og relevant.

– Jeg fikk assosiasjoner til en sekk som jeg selv hadde da jeg begynte på skolen tidlig på 70-tallet, sier Nils Jarle.

– Sekken er trolig fra riktig tidsepoke, sier han.

– Og den kan ha inneholdt papirer som kan ha smuldret bort.

Senere samme kveld sender kriminalteknikerne oss et bilde av vesken, slik de mener den kan ha sett ut. På bildet er sekken rød, men de mener at sekken må ha vært mørk blå.

Skolesekk
Foto: Beckmann

– Men kan sekken ha tilhørt Isdalskvinnen?

– Alderen på sekken, at den har ligget her lenge, er relevant, sier Kjeld. – Også nærhet til funnstedet gjør at vi ikke kan utelukke noe. Men vi har foreløpig heller ikke funnet noe som kan koble vesken direkte til isdalssaken.

De pakker sekken forsiktig inn i plast for å ta vare på den og for å se om det er noe mer de kan gjøre.

– Hvor sannsynlig er det at en sekk skal ligge nedgravd akkurat der? sier Nils Jarle før han fortsetter: – Det som knytter sekken til saken, er nærheten til åstedet.

Foreløpig kan man altså ikke vite med sikkerhet om sekken har tilknytning til Isdalskvinnen eller ikke. Begge deler er mulig. Alderen på sekken, at den ble funnet like ved stedet der liket lå, og at ingen av veskene Isdalskvinnen ble observert med er funnet er de sterkeste indisiene på at den kan ha noe med saken å gjøre.

Arne er litt skuffet når han får høre hva som har skjedd.

– Det er litt trist, jeg hadde nok større forhåpninger. Men det er jo jakten som er viktigst for meg.

Et par dager etter har han allerede vært oppe i Isdalen med metalldetektor igjen.

– Det er vel noe som henger igjen fra barndommen, sier han. – Hvem liker vel ikke en god, gammeldags skattejakt? Jeg gir meg ikke. Kanskje finner jeg noe annet som kan hjelpe i saken.

Les også: SKAM-William og vennene fant dokumenter i Isdal-saken