Flukten til virkeligheten

I slutten av november er det 50 år siden forbrente rester av en kvinne ble funnet i Isdalen ved Svartediket i Bergen. Mysteriet om Isdalskvinnen er fortsatt ikke oppklart. Men teoriene er mange og spennende nok til at de kan fylle podkaster, TV-serier – og nå også en teaterforestilling.

Lokale historier

Den Nationale Scene i Bergen har en stolt og lang tradisjon i å sette opp forestillinger basert på lokale fortellinger.

Det sterkeste eksemplet fra de siste årene er «Vår ære / Vår makt» (2016) av Cecilie Løveid og Tore Vagn Lid, basert på Nordahl Griegs stykke om griske redere og arbeidsomme sjømenn i Bergen under første verdenskrig. Et nyere eksempel er «De Zee Ploeg» (2019) om et skip med emigranter som havarerer utenfor Bergen på 1800-tallet. Eller den uforglemmelige svartmetall-musikalen «Svartediket» fra 2013.

Absurd gavepakke

Historien om Isdalskvinnen er en gavepakke av absurde elementer for en teaterforestilling. En hemmelig koffert full av parykker og klær der alle merkelappene er fjernet. Et ark fullt av koder, falske pass og falske identiteter, stadige reiser og forflytninger mellom hotell. Og spørsmålet ingen kan svare på: Hvem var hun?

Om ikke annet appellerer det til nysgjerrigheten i oss. Kanskje også til trangen etter virkelighetsflukt: Det grufullt begåtte mordet er tross alt 50 år gammelt, og mer en kuriositet enn noe som skaper empati med offeret. Det er nesten som fiksjon.

Regissør og dramatiker Aslak Moe har skrevet et stykke som sies å ligge tett opptil hans egen fascinasjon for denne saken. Hovedkarakteren Aksel (Herman Ljung) er en småbarnspappa med hang til virkelighetsflukt. En kveld kommer han over NRKs serie «Gåten i Isdalen». Mens kona gjespende går og legger seg, blir han hekta på serien og snart besatt av gåten.

NRK som bakteppe

Forestillingen følger NRKs serie. Starten er full av raske sceneskift. Knut Erik Engemoen og Reny Gaassand Folgerø, som er de to andre skuespillerne på scenen, har det travelt med rolleskift og forflytninger. Her parodieres mer eller mindre vellykket folk som Gunnar Staalesen til Ole Torp, NRK-programledere, forskere og krimteknikere. Styrken ligger i alt fra virkeligheten som forestillingen klarer å ta på kornet.

Folgerø og Engemoen jobber på, og samspillet er godt. Noen av karakterene er bare innom kort og ligner hverandre litt for mye i starten, men snart er de inne i en lek der dialekter, hatter og skjerf skiftes med like stor hastighet som parykkene til Isdalskvinnen på en travel dag.

Få egentlige konflikter

Forestillingen har to utfordringer: Den ene er at etterforskningen etter hvert står i stampe og lite nytt kommer på bordet. Dette speiles i intensiteten i spill og progresjon.

Den andre utfordringen er hovedkarakteren, Aksel. Han er bare en figur, en som dykker inn i en sak. Aksel bygges ikke godt nok ut til at vi får et inntrykk av hvem han er – vi vet ikke hva han driver med, hva barna hans heter, hvor gamle de er, hva slags pappa han er – vi vet bare at han har en kone, og at hun tar seg av matpakker og alt annet stell mens han bedriver etterforskning om natten eller sovner foran skjermen. Han snakker fort og ivrig, blir begeistret ved ethvert gjennombrudd i saken, men historien om Isdalskvinnen relateres aldri til hans eget liv.

Det er ikke nok konflikter knyttet til hans virkelighetsflukt-aktige involvering i denne gamle krimsaken. Det gjør avslutningen forutsigbar, selv om den inneholder et interessant møte.

En god scene

Scenografi og virkemiddelbruk løfter imidlertid forestillingen. Aktiv bruk av bakveggen gir liv til fortellingen. Gamle dokumenter, kart, fantomtegninger og bilder fra åstedet projiseres, og de bidrar til at spenningen holdes oppe. Dette parallelt med NRK-journalistenes kontorlandskap og andre lokasjoner som er viktige for saken.

En modell av landskapet ved Isdalen heves og senkes over scenen, den er fint lyssatt og er i seg selv et effektfullt element i forestillingen. Den gir en opplevelse av at det faktisk har skjedd og kunne gjerne vært brukt mer. Mari Hesjedals scenografi bidrar til realitetsorientering og involvering.

Hva i oss kan få oss til å gå helt opp i en mange tiår gammel kriminalsak? Er det angstbearbeiding? Ønsket om pause fra virkeligheten? Det gode i at det tross alt ikke er oss det gjelder?

Forestillingen sier lite om dette. Like fullt stiller den spørsmålene. Mot slutten gir den også en form for svar, kanskje mer et råd, et tips til livsmestring. Forkullede kvinnerester og gamle parykker har lite å si for mannen i gata når det kommer til å håndtere sin egen hverdag.

Innpakningen er best

«Røyk over Isdalen» er underholdende og morsomt løst – langt på vei. Men intensiteten er som gassen i en heliumballong på 17. mai: den siver umerkelig ut, og plutselig er det bare noen slappe greier igjen.

Som i den virkelige gåten, er innpakningen trolig langt mer forlokkende enn det som kan vise seg å være på innsiden.

Anbefalt videre: