På flukt for en framtid

Ettermiddagssolen steker på havna i byen Kardamili på ferieøya Chios en julidag. Men her finnes en skyggeside.

På en smal trapp like ved havna er en familie på seks i fokus. Mor, far, tre jenter og en gutt. De er ikke herfra. Heller ikke Lene Marie Fossen (29). Hun er en norsk fotograf på ferie i Hellas.

Fossen presenterer seg og spør foreldrene om hun får lov til å ta bilder av Saya (10), Abd Allah (7), Duha (6) og Ola (5). De er blant tolv millioner mennesker på flukt fra krigen i Syria.

Reddet fra døden

Det var altså her familien havnet etter en strabasiøs båtreise fra Cesme i Tyrkia. På Chios' nordkyst. Klokken 14.00 i dag. Mens barna leker med Fossens kamera, forteller foreldrene at båten som tok familien hit, fikk motorstans og kantret.

Så langt i år har rundt 2500 flyktninger omkommet i forsøket på å krysse Middelhavet til Europa.

Familien fra Syria var heldigere og slapp med skrekken. Den greske kystvakten reddet familien i siste liten. Nå sitter de her og venter. Venter på skjebnen.

(Se bildegalleri av flyktningbarn på Chios)

– Kan du kjøre oss til Norge

Det lyser i øynene når familiefar Mohammed finner ut at Fossen er norsk. Med bedende øyne spør han om Fossen kan kjøre familien til Norge i leiebilen hun reiser rundt med.

Mohammed jobbet i en klesbutikk i byen Aleppo, som er nærmest utslettet etter den over fire år lange borgerkrigen i Syria. Han sier at han vil legge seg om kvelden og sove hele natten. Uten å måtte ligge våken og høre bomberegn utenfor.

– Det er hans største drøm. Han ønsker det så sterkt at det stikker i brystet mitt. Jeg kjenner smerten og jeg kjenner det intense ønsket hans rive meg i hjertet, sier Fossen til NRK.

Slike nærmøter fører til at fotografen møter flyktninger på Chios hver dag og fokuserer på deres skjebne gjennom kameralinsen.

Flyktninger merkes og registreres

– Du har et godt hjerte, sier familiefaren og holder hånda lenge på hjertet.

Fossen sitter lenge og snakker med den syriske familien på trappen. Senere blir familien fraktet på et lasteplan opp til en veikant. Sammen med flere hundre flyktninger blir de merket og registrert av en gresk politimann. Snart skal de få papirene sine. Inngangsbilletten til et bedre liv.

Så kommer det flere busser og kjører flyktningene til Mersidini – flyktningleiren ved klosteret utenfor Chios by. Her blir flyktningene holdt på et avgrenset område til de er reiseklare. Uten tilgang til rent vann og strøm.

Når papirene er i orden, kan flyktningene ta båten til Aten og begi seg ut på «Balkan-ruta». Det er den korteste ruta gjennom fastlandet til et mer velstående europeisk land for dem som flykter via Hellas. Hittil i år har over 100.000 flyktninger tatt denne ruta.

Uvisst hvor de er nå

Ved flyktningleiren får Fossen øye på familien igjen. Storesøster Saja leker med de lange flettene sine og smiler lurt.

Fotografen finner aldri ut hvorfor Saja smiler lurt, men hun portretterer 10-åringen, hennes søsken og mange flyktningbarn i leiren denne dagen. Hun gir det hvite perlearmbåndet sitt til moren til de fire små før hun forlater leiren.

– Jeg vet det bringer lykke. Hun gir meg et fargerikt perlekjede og et lite armbånd. Perlet av små barnehender. Bånd knyttes. Jeg kommer aldri til å glemme denne familien, sier Fossen.

Dagen etter er den syriske familien på havna og venter på båtbilletter til Aten. Fossen gir telefonnummeret sitt til familien. Det er imidlertid ukjent om familien klarte å komme seg til Tyskland – slik de ønsket.

• Les også: – Det syrerne trenger mest er trygghet

Flyktninger på dypt vann

Ferieparadiset Chios er en av fem greske øyer som daglig mottar en strøm av desperate flyktninger på dypt vann fra nærliggende Tyrkia.

Over 160.000 flyktninger har ankommet Hellas så langt i år. Mange ble reddet i land fra overfylte farkoster, utslitte og dehydrerte, men fremdeles med håp om en ny start i et trygt og velstående land.

Men kriserammede Hellas, har nok med sine egne problemer og klarer ikke ta seg av alle flyktningene som dukker opp på det greske farvannet og fastlandet.

Sinte stemmer

Gjennom objektivet synes mange flyktninger på havna denne sommerdagen. Spedbarn gråter, og fyller den varme lufta med en intens spenning.

Fossen blir værende her en stund og zoomer inn mot havet. Noen av barna bader i vannet, mens flere foreldre bruker sjøvannet til å vaske klær. Lyden av bølgebrus dempes av fløyten i redningsvestene som barna blåser i.

Så fyller sinte stemmer luften. Gresk politi ber flyktningene stille seg på en rekke. Etter numrene de har blitt merket med tusj på høyre hånd. Nå skal de kanskje få papirene sine.

En ung kvinne med små barn

En ung kvinnestemme skjærer gjennom lufta, som nå fylles med en intens dirring. Hun skriker. Et skrik som går gjennom marg og bein. Så begynner hun å gråte. Kledd i sort bærer hun to små barn under hver sin arm.

– Hvordan kan en så liten og spinkel kropp romme så mye sorg og sinne? undrer Fossen og går bort til den unge kvinnen.

Under det sorte sjalet synes to fortvilte øyne. Lange sorte øyevipper badet i tårer.

Hun heter Hally og kommer fra Palestina. Hun har reist fra hjemlandet med sine to små døtre: Banina (2) og Haya (1). Hun hadde ikke noe valg, forteller hun. Hally måtte reise. Også fra mannen sin. For barna. For deres fremtid.

– Get away!

Flyktningene har nå fått sine papirer, men ikke Hally. Hun har kommet hit via Damaskus i Syria og Izmir i Tyrkia. Hun må sove her i natt. Med sine to små. Kanskje i morgen. Kanskje i morgen vil hun få papirene sine.

– Den greske politimannen skriker: «Get away» og jager flyktningene bort fra leiren. Han vifter med armene i retning havna der Aten-båten skal komme, sier Fossen.

Dagens kull er registrert. Flyktningene sitter med båtbillettene i hånda. Med trøtte øyne og tomme blikk. Men om bare noen få timer kommer det nye flyktninger hit. Nye som skal merkes med blå tall. Merkes, registreres.

• Les også: Holder grensene åpne - ber også andre ta imot

Skal til Nederland

Den palestinske familien har ikke så mye penger, og blir igjen i leiren. De skal til Thessanoliki via Aten og videre til Nederland, der kvinnen har en slektning.

– Hally har sine kontakter i Thessanoliki, men vil ikke si noe om menneskesmuglerne og avtaler hun har gjort, forteller Fossen.

Dagen etter er ikke den palestinske familien i leiren. Mest sannsynlig har de kommet seg på båten til Aten noen timer tidligere. Hvor de er nå, vites ikke.

• Les også: Han nådde aldri Europa

En vanlig dag på Chios

En annen sommerdag ved havneområdet på Chios. Lyden av barnegråt høres overalt. Gradestokken viser 35 grader. I dag er det mange båtflyktninger her.

De forsøker å unnslippe ettermiddagsheten, men skyggelundene er få og allerede tatt. Svettelukten borer seg inn i nesen. Menn, unge og gamle ligger i klynger og sover.

En redningsbåt kommer nærmere og nærmere havna. Den greske kystvakten har vært ute i enda et oppdrag. Oransje redningsvester lyser mot Fossen.

– Barna blåser i fløytene med det lille de har igjen av krefter. Det er tynne spede pip i den tette juliluften. Så stiller de seg opp på rekke og rad foran en hvit brakke. Midt i solsteiken står de der og venter på sitt nummer på høyre hånd, forteller Fossen.

Sarah (12): – Vi skrek og var redde

Noen kjøres bort fra havna, mens andre fraktes hit. Noen får papirer og kan reise videre til Aten, mens andre må sove her i natt. En av dem snakker flytende engelsk. Hun heter Sarah og er 12 år. Hun er kledd i en grønn skinnjakke med rosa hjerte.

Sammen med lærermor, legefar og fire søsken, Omram (14), Maya (5), Ahmad (4), lille Mohammad og begge bestemødrene forlot Sarah den syriske hovedstaden for to uker siden.

Reiseruten gikk fra Damaskus til Aleppo, deretter over til Izmir i Tyrkia. Der var de i en uke – før de kom til Chios med båten tidligere i dag. En grufull ferd.

– Motoren stoppet flere ganger. Vi skrek og var redde før kystvakten reddet oss, forteller 12-åringen til Fossen.

• Les også: Flere hundre båtflyktninger fryktes druknet

– Behandles som kriminelle

Det var bare to uker siden Sarah hadde forlatt alt hun eide. Alle vennene sine. Livet i Syria. Hun hadde grått og grått til hun ikke lenger hadde flere tårer å gi, men de måtte forlate Syria. De ikke hadde noe annet valg etter at skolene stengte. De kunne ha blitt drept om de ble igjen. Det hadde bestefaren blitt for ett år siden.

Klokken er 16.00, og Fossen forteller at «følget av fruentimmer passerer rekken av flyktninger». Fotografen sier at hun reagerte på politiets behandling av flyktninger.

– De var fortvilte og oppgitte, og ble kommandert og behandlet som kriminelle, da de bare ønsket seg normale liv. Da de ble ropt opp med numrene og fikk papirene sine, fikk de ofte beskjed om å pelle seg vekk, hevder Fossen.

• Les også: Politiet brukte køller mot flyktninger

Uvisst hvor familiene er

Den ressurssterke familien fra Syria ønsket seg til Dresden eller Berlin i Tyskland. Nesten alle flyktningene på Chios ville dra til Tyskland, som alene venter å motta 800.000 asylsøkere i løpet av året.

Etter at den syriske familien får papirene sine, trasker de nedover. Noen hundre meter bortenfor lokker det forfriskende havet. For familien er dette en helt annen verden, men de skal likevel bade før reisen til Aten.

Det er uvisst hvordan det gikk med Saja (10), Duha (6), Ola (5), Abd Allah (7), Banina (2), Haya (1), Sarah (12), Omram (14), Maya (5), Ahmad (4), lille Mohammad og familiene deres.

Det vites ikke om de klarte å komme seg til en tryggere og bedre hverdag i et annet europeisk land. I mellomtiden har den politiske debatten i Europa vært preget av uvilje mot å ta imot flyktningene.

• Les også: Slik kan du hjelpe flyktningene