Kreft, penger og juks

Denne saken er felt i Pressens Faglig Utvalg for mangelfull adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger (punkt 4.14 i Vær varsom-plakaten) for patologene som blir omtalt. Les hele PFUs uttalelse her.

Det står en eldre kvinne på toppen av en snøhaug i byparken i Drammen. Hun ser mot den digre sentralblokka der byens sykehus har holdt til i 30 år.

Blikket hennes er rettet mot høyre side av den 14 etasjer høye sykehusbygningen. For der, klemt mellom krematoriet, kirkegården og den stygge betongmastodonten av et sykehus, finner du en underlig, langstrakt skapning.

Avdeling for patologi. Eller bare Patologen, som den kalles blant innvidde.

Her analyserer de vevsprøver og setter diagnosen som får fram den største frykten i oss.

Kreft.

Vi liker å tenke at folk som jobber med sånt, burde være til å stole på.

Varsleren

– Patologen er en egen verden, sier Lise Ørbech, og tar øynene vekk fra de lave bygningene.

– Med en egen kultur. Og en sjef som drev avdelingen som sin egen, private butikk.

Fra kåpelomma hennes stikker det opp ei vannflaske, som om hun har forberedt seg på at stemmen kommer til å svikte, at hun trenger noe å rense den med.

– Det er rart å være tilbake her i Drammen. Byen jeg bare måtte stikke fra.

Lise Ørbech var i mange år seksjonsleder ved Avdeling for patologi. For første gang skal hun fortelle hva som skjedde da hun bestemte seg for å varsle om det hun oppfattet som svært alvorlige forhold ved avdelingen.

– Årene på Patologen var ikke noen hyggelig tid, sier Ørbech.

– Jeg er ikke en person som oppsøker konflikter. Men på en ledersamling høsten 2015 gikk det opp for meg at dette klarer jeg ikke mer.

Jakten på de få

La oss snakke om K-ordet. Altså kreft.

Patologen i Drammen eies og drives av Vestre Viken Helseforetak som har ansvaret for 500.000 personer i Buskerud, Asker og Bærum.

– Hvis du ser på kreftdiagnostikk i Norge, så er det rundt 2700 mennesker i nedslagsfeltet til Vestre Viken som får kreft hvert år, sier Ørbech.

– Patologen her i Drammen får inn 34.000 prøver i året. Så det gjelder å finne de 2700. Andre prøver skal kontrolleres og sjekkes ut, men det er de 2700 vi er på jakt etter.

Her er vi ved kjernen i denne saken. Avdelingens viktigste oppgave er å diagnostisere kreft, og gi innspill på hva slags behandling som kan hjelpe.

– Det er et spørsmål om liv eller død, det arbeidet som gjøres der, sier Lise Ørbech.

Etter hun sa opp jobben sin, bestemte Ørbech seg altså for å varsle. Om hvordan vevsprøvene ved Patologen ble behandlet. Eller mer korrekt, hvordan de ikke ble behandlet.

Doble signaturer

I 1993 ble en 37 år gammel lovende patolog ansatt som avdelingsoverlege i Drammen. Han bygget opp patologiavdelingen nærmest fra grunnen av og styrte den i 25 år.

Avdelingen bestod etter kort tid av en hard kjerne av overleger som han selv hadde ansatt. Dette er spesialister, folk som sitter med øynene i mikroskopet store deler av dagen og som fastslår hvorvidt en vevsprøve er normal eller ikke.

Det er et lite mindretall av prøvene det er noe galt med. Flesteparten skal bare sjekkes ut som kreftfrie.

– En av patologene fortalte meg at han brukte 8–10 minutter på å sjekke de enkle prøvene, at det ikke var noe unormalt med dem, forteller Lise Ørbech.

– Men, de vanskelige prøvene da?
– Det er noen tilfeller der cellene er vanskelige å tolke, og da er det flere leger som ser på dem sammen. Når to leger signerer på at de har sjekket prøven vet man at den prøven har fått ekstra god behandling.

Dette er et nøkkelord. Altså dobbeltsignering. Det at to leger signerer sammen på en prøve er i utgangspunktet en god ting. En garanti for grundighet.

Men i Drammen var det noe som ikke stemte.

Følg føflekken

Hvis du er bekymret for en føflekk som ser litt ugrei ut går du som regel til fastlegen din, som kanskje fjerner uhumskhetene.

Men føflekken blir ikke hos fastlegen. Han sender den videre. Til Patologen.

Både fastlegen og Avdeling for patologi får stykkprisbetalt.

En føflekkprøve gir fastlegen din 109 kroner. Og når han sender den videre til sykehuset, får patologisk avdeling en stykkpris på 60 kroner.

Jo flere prøver man undersøker, desto mer penger får man.

Og det er én etat som tar imot regningene og som tar seg av utbetalingene til både fastlegen og sykehuset. Det er Helfo, tidligere kalt Helseøkonomiforvaltningen.

Men Helfo betaler også for noe mer når det gjelder føflekken din. Dersom det mot formodning skulle vise seg at den krever ekstra tid og oppmerksomhet, vil Patologen få betalt for såkalt merarbeid. Det vil si arbeid som tar mer enn 30 minutter.

Da kan Patologen sende en tilleggsregning til Helfo.

Det var disse regningene for merarbeid som bekymret Lise Ørbech, og fikk henne til å varsle om hva som skjedde i Drammen.

Arvegods

Det at norske sykehus blir målt på innsats, og får betalt deretter, har lagt til rette for misbruk. Historien de siste 20 årene er full av eksempler på ulike sykehus som har jukset med kodene, altså regningene de har sendt til Staten.

På den måten har de fått mer penger enn de har krav på. Sykehuset Innlandet på Lillehammer. Arendal sykehus. Sykehuset Telemark. Alle har jukset.

I 2011 slo bomben ned i Drammen. Ortopedisk avdeling ble tatt med buksene nede. Pasienter ble oppført som inneliggende på avdelingen, men var i virkeligheten blitt sendt hjem. Resultat: Fem millioner urettmessig inn på sykehusets konto.

Den da nytilsatte direktøren, Nils Fredrik Wisløff, fraskrev seg ansvaret. I alle fall for seg personlig.

– Det var noe jeg arvet. Det hadde blitt utført før min tid, sier Wisløff.

Men han lovet at det skulle bli langt bedre heretter:

– Vi skal ikke kode feil, det skal være korrekt koding.

Unik kobling

Korrekt koding. Det var altså løftet fra direktøren.

Brennpunkt har tilgang til en lang rekke interne dokumenter fra Vestre Viken Helseforetak som eier og driver Patologen i Drammen.

Disse dokumentene avslører det indre livet på Avdeling for patologi. Mye handler om koding og om penger fra Helfo.

La oss gå noen år tilbake i tid, til mars 2014. Her er et referat fra legemøtet på Avdeling for patologi i Drammen:

«Vi må øke de polikliniske inntektene. Avdelingssjefen anmoder om at det alltid er 2 personer som besvarer de polikliniske prøvene. 1 medansvarlig gir 50 kroner ekstra per prøve.»

– Så snart to leger hadde sett på og kvittert i datasystemet at de har sett på en konkret prøve, så utløste det ekstra penger, forklarer Lise Ørbech.

Avdeling for patologi i Drammen hadde nemlig noe i datasystemet sitt som ikke fantes på andre sykehus. En helt spesiell kobling. Med en helt spesiell automatikk.

Hver gang en lege på Patologen medsignerte på en prøve, ble det automatisk sendt en tilleggsregning til Helfo for merarbeid.

Det eneste man trengte, var to signaturer. Vips, så fikk avdelingen ekstra penger.

Harde diskusjoner

Lise Ørbech har forlatt utkikkspunktet sitt på toppen av snøhaugen og har snudd ryggen til sykehuskomplekset i Drammen.

Det er gått nesten to år siden hun varslet Helfo.

Fortsatt lever hun i håpet om at noe skal skje, at det hun har meldt fra om skal få konsekvenser.

Kjernen i varselet var altså den omstridte dobbeltsigneringen som overlegene stod for. Flere av referatene Brennpunkt har tilgang til, viser til dels harde diskusjoner om dette temaet.

«Stor uenighet i legegruppen. Noen reserverer seg mot medsignering», heter det i ett av referatene fra legemøtet på avdelingen.

– En av patologene fortalte meg at de hadde hatt et møte der alle patologene ble enige om at dette skulle de slutte med. De ønsket ikke lenger å signere dobbelt, forteller Ørbech.

– Uken etter kommer avdelingssjefen på legemøtet og forteller at dette har de ingenting med å vedta. Dette er det han som bestemmer. Her skal det dobbeltsigneres.

Men hvorfor var det konflikter om de doble signaturene i Drammen? Ordningen skulle jo være noe positivt, noe som garanterte for at prøvene ble ekstra nøye gransket.

Knappenålshode

Ingvild Lobmaier kommer gående nedover korridoren på Oslo universitetssykehus (OUS). Hun stopper foren et glasskap, åpner døren og tar ut et brett.

– Dette er vevsprøver, sier hun og setter seg foran mikroskopet.

Ingvild løfter opp en rektangulær glassplate.

– Se her, så lite det er. Som et knappenålshode. Dette er det vi har til rådighet når vi undersøker denne biopsien her.

Ingvild er patolog og overlege. Hun og kollegaene på OUS er de fremste i landet i på sitt fagområde. Når andre patologiavdelinger står fast, sender de prøvene hit for å få hjelp. Men ofte må selv Ingvild ha bistand.

– Vi ser veldig ofte på hverandres prøver. Det er nærmest rutine, og vi gjør det alltid på førstegangs diagnose av kreft, sier hun.

Ingvild reiser seg og går ut av kontoret.

Ekstra sikkerhet

Noen meter lenger ned i gangen sitter Marius Lund Iversen, også han patolog og overlege. Ingvild banker lett på dørkarmen.

– Hei, Marius. Jeg trenger en medsignering på denne prøven, sier Ingvild.

Igjen er vi tilbake ved dette ordet: Medsignering.

Når Ingvild ber Marius Lund Iversen om å sjekke denne kreftprøven, gir det en ekstra sikkerhet. Den rutinerte kollegaen undersøker vevsprøven i mikroskopet, konfererer og signerer på skjermen sammen med Ingvild.

Tilbake på sitt eget kontor henter Ingvild opp et elektronisk skjema på dataskjermen. Hun peker på et felt. Det er rubrikken for ekstraarbeid for prøver som tar mer enn 30 minutter, som gir ekstra penger fra Helfo.

Her kan legene skrive inn antallet halvtimer de bruker utover de oppsatte 30 minuttene.

– Når jeg har skåret til veldig store preparater som tar lang tid, da pleier jeg å sette opp en ekstra halvtime. Ellers har jeg ikke brukt koden for merarbeid, forteller Ingvild Lobmaier.

Statistikken gir Ingvild rett. Verken hun eller kollegaene på OUS er spesielt ivrige til å bruke denne koden for merarbeid utover 30 minutter. Faktisk bruker de den bare på ti prosent av alle prøvene de undersøker.

Andre steder derimot, er det noen som tar grådig for seg.

Ingen matpause?

Vi skal tilbake til Patologen i Drammen, som på dette feltet skiller seg kraftig fra Oslo universitetssykehus.

For mens Oslo har tatt seg ekstrabetalt for 1 av 10 prøver, har Patologene i Drammen krevd ekstrabetaling i mer enn 9 av 10 tilfeller.

Grafen under viser hva patologene på norske sykehus krever fra Helfo for merarbeid. Ingen andre patologiavdelinger i landet får så mange utbetalinger fra Helfo for ekstraarbeid som Drammen.

– Hvis man skulle ha gjennomført merarbeid på over 90 prosent av prøvene på Patalogen i Drammen, så hadde ikke patologene hatt tid til opplæring. De hadde ikke hatt tid til å reise på kurs, knapt kunne tatt ut ferie eller hatt spisepauser, sier Lise Ørbech.

Så da blir spørsmålet: Jobber patologene i Drammen i døgndrift året rundt? Eller er det noe annet som skjer med kreftprøvene?

Et ekstremt tilfelle

Tove Lund er avdelingsdirektør i Helfo og har ansvaret for sykehusene. Det var hun som fikk varselet fra Lise Ørbech på sitt bord i mai 2016.

– Da opprettet vi en kontrollsak, sier hun.

– Vi hadde mistanke om at de hadde krevd urettmessig åtte millioner kroner i en femårsperiode, fra 2011 til 2016. Altså for arbeid som ikke var utført.

– Hva så dere da dere sammenlignet Drammen med andre sykehus, tilsvarende avdelinger?
– Vi så at Drammen lå svært høyt i bruk av denne taksten. Akkurat denne saken er ganske ekstrem.

Høsten 2017 valgte Helfo for første gang i historien å anmelde et helseforetak. Politiet fulgte opp med å åpne etterforskning av patologen. Da styret i helseforetaket blir informert om saken på sitt desembermøte, var det liten tvil om alvoret.

Operasjon handlekraft

Administrerende direktør Nils Fredrik Wisløff i Vestre Viken Helseforetak er ikke spesielt munter når han blir minnet om løftet sitt om den berømte nullvisjonen. Ingen feilkoding.

– Jeg skulle gjerne vært denne saken foruten, sier han.

– Men dette er et annet område, som vi ikke har hatt samme fokus på. Vi har vel ikke hatt tilstrekkelig styring og kontroll. Men det kommer vi nok til å ha heretter.

Nok en kodesak passet særdeles dårlig. Og det bare et halvt år før direktøren skulle gå av med pensjon. Det var på tide å vise handlekraft.

– Nå går vi igjennom det på nytt. Og vi har engasjert PwC, et revisjonsfirma. Så får vi se hva de kommer ut med, sier Wisløff.

Tre måneder senere, i februar 2018, får direktør Wisløff rapporten fra granskerne i PwC som undersøkte påstandene om bedrageri.

Hjemme i leiligheten venter Lise Ørbech spent på hva varselet hennes hadde ført til. Er det nå hun endelig skal få se resultatet, etter nesten to år?

– Ja, guri. Nå er jeg så spent at jeg ... at jeg er helt ...

Hun holder fram et par skjelvende hender:

– Så spent er jeg.

Frekkhetens nådegave

På styremøtet i Drammen gir styreleder Torbjørn Almlid ordet til sjefsgranskeren. Stig Rune Johnsen er advokat og partner i PwC. Han kremter, klikker med fjernstyreren og får opp et bilde med årstall og summer på lerretet.

Flere i salen sperrer øynene opp. For: Det viser seg at granskerne ikke bare har nøyd seg med å se på perioden Helfo har angitt i politianmeldelsen. Altså fra 2011 til 2016. De har faktisk undersøkt juks helt tilbake til 2002.

– Hvis vi ser på hele perioden, fra 2002 til 2016, dreier det seg om 17,6 millioner som er utbetalt i urettmessig refusjon, sier Johnsen med gravrøst.

Hjemme i leiligheten holder Lise Ørbech seg for munnen når hun får høre om summen.

– Nesten 18 millioner! Da jeg tipset Helfo, trodde jeg det dreide seg om noen hundre tusener, kanskje så mye som en million. Dette gir jo ikke mening. Er du gæren. Frekkhetenes nådegave. For det der har vært blankt snyting. Dette har avdelingssjef visst at han ikke hadde krav på, sier hun.

Syndebukken

Tilbake på styremøtet i Drammen lener styreleder Torbjørn Almlid seg framover bordet og ser skarpt på styremedlemmene.

– Det siste Vestre Viken trenger, er en ny kodesak, sier han med ettertrykk.

– Men det har vi altså. Her er det en av våre ansatte som har satt dette i system og ført ganske mange bak lyset.

Beskjeden er åpenbar. Det er én mann som har skylden for miseren. Og det er avdelingssjefen.

– Et intrikat system, lagd av én mann. En bevisst handling, sier Almlid.

Direktør Wisløff entrer talerstolen. Og interessant nok: Han er ikke så veldig opptatt av å snakke om hva som hadde skjedd med de ansvarlige på patologen.

– Når det gjelder de personalmessige sidene, så er vurderingen min at det trenger ikke ha noe hovedfokus nå, sier Wisløff.

Styret i helseforetaket henger seg på direktøren. De applauderer at de øvrige legene på Patologen faktisk har gjort en veldig god jobb.

– Det jeg er aller mest opptatt av, er at kvaliteten på diagnostikken har vært optimal, sier Harald Bergan, selv lege og ansattrepresentant i styret.

Optimal kvalitet?

Var det så enkelt? Eller var det fortsatt noe ved undersøkelsene på patologen som ikke tålte dagens lys?

For eksempel dette med dobbeltsignering.

Et spørsmål om samvittighet

La oss skru klokka litt tilbake igjen. En av overlegene på patologen i Drammen har levert inn sin oppsigelse. Overlegen ønsker ikke å være en del av kulturen på avdeling for patologi lenger, og uttaler følgende:

«Ved å jobbe ved Avdeling for patologi i Drammen, bytter man ut samvittigheten med å få høyere lønn.»

Hva betyr egentlig det? En kobling mellom lønn og samvittighet.

Varsler Lise Ørbech har én forklaring.

– Jeg hadde en samtale med to patologer. Det var en uformell samtale, og da falt det ut av den ene legen at han var ubekvem med å måtte signere for at han hadde sett på vevsprøver som han faktisk ikke hadde sett på. Og da nikket den andre legen og var enig i det.

Nå er vi ved sakens kjerne. Hadde legene virkelig undersøkt alle vevsprøvene de signerte for? Eller ble det dobbeltsignert bare for å få ut ekstra penger fra Helfo?

– Det som er problemet på patologen i Drammen, var at det ble rutinemessig signert som at to hadde sett på prøven, mens faktisk hadde bare én sett på den, sier Ørbech.

Hun rister langsomt på hodet.

– Og det er jo veldig alvorlig når det gjelder kreftdiagnostikk. For hvis den første legen har gjort en feil, og den andre bare signerte uten å undersøke, så risikerer man å kanskje å si at folk ikke har kreft når de hadde det.

Alltid på jobb?

Flere dokumenter Brennpunkt har tilgang til, viser omfanget av den omstridte medsigneringen. Det finnes faktisk statistikk brutt ned på den enkelte leges signeringer av ulike prøver.

La oss se på én enkelt leges medsigneringer, for eksempel i 2012. Vedkommende overlege hadde dette året hovedansvaret for å se på 4672 vevsprøver og sjekke dem for kreft.

I tillegg underskrev den samme legen på han hadde sett på 11.630 prøver sammen med andre kollegaer. Totalt skal altså denne legen ha sett på over 16.000 prøver på ett år.

Ingen av legene på Patologen i Drammen ønsker å stille opp i dette programmet. De har i stedet bedt daværende tillitsvalgt, Tom Henri Hansen forklare det store antallet medsigneringer.

– For utenforstående kan dette høres høyt ut, men det jobbes ekstremt mye blant disse legene, sier Hansen.

– Vi snakker om at de har jobbet i hver ferie og i alle helger. I tillegg har de hatt svært lange dager. Jeg har ikke noe tro på at det har foregått juks.

Hovedtillitsvalgt mener altså det er mulig for én enkelt lege å sjekke 16.000 prøver på ett år. Den norske patologforening mener på sin side at en spesialist bør ligge på rett under 2000 slike prøver i året.

Overlegen i Drammen hadde altså mer enn dobbelt så mange. Og på toppen av dette 11.000 medundersøkelser.

Det store stupet

Det finnes flere interessante tall i Helfos statistikker. For eksempel noen fra mai 2016. Fram til da hadde patologen i Drammen ligget på topp i å sende regninger for ekstraarbeid. Men så kom tipset fra Ørbech.

Og da skjedde det noe.

Plutselig stupte antallet regninger fra Drammen. Stupet kom akkurat samtidig med at Helfo begynte å undersøke forholdene der.

Vevsprøvene hos Patologen i Drammen var ikke lenger like arbeidskrevende som før. Avdelingen lå nå plutselig under landsgjennomsnittet i bruk av koden for ekstraarbeid.

Tove Lund i Helfo ønsker ikke å kommentere selve stupet, men understreker det som er selve grunnlaget for hele systemet. Nemlig tillit. At Helfo er avhengig av å kunne stole på leger og avdelinger som sender regninger for arbeid som er utført.

– Det er helt avgjørende, sier hun.

– Noen hevder at Helfo burde ha oppdaget dette før?
– Det kan jeg forstå. Men dette er et tillitsbasert system, og profesjonelle helseaktører har selv ansvaret for å sende riktige krav.

Lønte jukset seg?

Helfo gikk altså til det ekstraordinære skrittet å politianmelde et helseforetak. For første gang noensinne. I midten av oktober i fjor begynte politiet å avhøre de ansatte på patologen. Avdelingssjefen ble siktet i saken.

Samtidig kunne direktøren for helseforetaket fortelle noe annet og kanskje like oppsiktsvekkende.

Det var nemlig ikke slik at pengene fra Helfo gikk inn i den store potten i Helseforetaket. Nei, pengene som patologen hadde jukset til seg, gikk rett tilbake til de som stod for jukset.

– Vi har organisert det slik at de pengene går rett inn på avdelingens budsjett, sier Nils Fredrik Wisløff.

Og på Patologen i Drammen jobbet det 15 leger, mange med svært gode lønnsbetingelser.

Var det en sammenheng mellom for høy utbetaling fra Helfo og deres egen høye lønn. Kanskje svaret ligger i det noen av dem har fortalt til politiet i Sør Øst?

Avhørsprotokollene inneholder mye interessant.

Pengesammenhenger

Her et sitat fra en av overlegene som har jobbet på avdelingen:

«Avdelingssjefen var kjent for å gi økonomiske betingelser til sine medarbeidere. Blant annet ved å få bedre lønn og dra på kurs til utlandet.»

Fra et annet politiavhør:

«Vitnet sier at hun gikk opp et par hundre tusen kroner i lønn.»

En tredje patolog sier det slik:

«Avdelingsleder uttalte at dersom klinikkledelsen ble gjort oppmerksom på de faktiske detaljene rundt medsignering og takster, så ville det medføre at våre lønnstillegg ville falle bort.»

Og til slutt en fjerdemann i politiavhør:

«Vitnet tror ikke at lønnsnivået hadde vært det samme uten medsigneringsordningen.»

En overlege skriver dette i et brev til politiet:

«Jeg kjente altså til en praksis som feilaktig gav inntrykk av at vi hadde strengere kvalitetskontroll enn andre avdelinger og som brøt regelverket for finansiering. Selv oppnådde jeg økonomisk fordel av dette.»

– Bør få sparken

Høsten 2017 skulle altså bli en svært intens og arbeidskrevende periode for sjefene i Vestre Viken Helseforetak. Men de engasjerte også eksterne advokater for å vurdere forholdene, ikke minst den mye omtalte avdelingssjefens rolle.

20. oktober sendte advokat Åse Britt Olafsen et internt notat til ledelsen med følgende beskjed:

«Det er min vurdering at det samlet sett foreligger grunnlag for avskjed av avdelingssjefen.»

Hva skjedde med brevet fra advokaten? Fikk avdelingssjefen sparken? Eller valgte man andre løsninger?

28. februar i år. Politiet i Sør-Øst har bestemt seg. Vestre Viken får en bot på én million kroner for å ha sendt regninger til Helfo som det ikke var grunnlag for. Politiet beskriver det som grovt bedrageri og kaller det hele grovt uaktsomt.

Samtidig blir siktelsen mot avdelingssjefen frafalt, som intet straffbart forhold bevist. Dette fordi politiet, etter det Brennpunkt forstår, ikke klarer å dokumentere at det var han som hadde beordret den spesielle koblingen i datasystemet – den som altså ga ekstra penger fra Helfo.

Til tross for mange forsøk har NRK Brennpunkt ikke lykkes med å få et intervju med avdelingssjefen. I stedet har vi fått denne uttalelsen via advokaten hans, Andrea Wisløff:

«Politiet har, etter en grundig etterforskning, henlagt saken fordi politiet ikke har funnet holdepunkter for at avdelingslederen har gjort noe som helst straffbart.

Avdelingslederen har i sitt virke lagt til grunn at prøver med mistanke om kreft skal analyseres av to eller flere patologer. Dette er en faglig vurdering basert på et ønske om best mulig pasientsikkerhet.

Ordningen på Drammen sykehus har derfor vært god og riktig.

Avdelingslederen kjenner ikke til noen tilfeller av juks på avdelingen.»

Legg merke til det siste. Ingen tilfeller av juks.

Styreproff

Styreleder i Vestre Viken Helseforetak, Torbjørn Almlid, er en gammel helsebyråkrat. Han har blant annet vært direktør på Sykehuset Innlandet.

Nå lever han som profesjonell konsulent og styreleder. Og det var Almlid som uten å nøle plasserte ansvaret for jukset i Drammen på én person, nemlig avdelingssjefen.

Han nøler heller ikke nå, når han blir konfrontert med at legene på denne avdelingen har signert på kreftprøver uten å undersøke dem først.

– Ja, det er vi kjent med, sier han overraskende bestemt.

– Jaha?
– Det er det som er hele saken. At det er blitt signert for arbeid som ikke er utført.

– Hvor bra er det å signere på prøver man ikke har undersøkt?
– Ikke bra. Ikke bra i det hele tatt.

Millionavtalen

Men hva skjedde med avdelingssjefen? Brennpunkt har tilgang til en avtale som ble skrevet i november i fjor. Med avdelingssjefen. Som altså burde ha fått avskjed, ifølge foretakets egen advokat.

Almlid er ikke like kontant når han blir forelagt dokumentet som viser at den omstridte avdelingssjefen har fått ei sluttpakke begrenset oppad til nesten 1,4 millioner kroner.

– Jeg har ikke sittet tett inni det. Dette er det administrasjonen i Vestre Viken som har håndtert.

– Men du som styreleder har vært orientert om det og har gitt ditt tilsagn?
– Jeg har vært orientert om at det har vært en prosess og at vedkommende har fratrådt stillingen.

– Men du visste om sluttpakka?
– Jeg visste at det var en minnelig avtale, ja.

– Hvordan synes du det tar seg ut at avdelingssjefen, som ifølge styret og administrasjonen er ansvarlig for kodejukset, ble belønnet med en sluttpakke? Vi snakker tross alt om offentlige midler?
– Det er alltid en vurdering når du skal få gjennomført sånne ting. Selv om det sikkert for allmennheten høres rart ut at en skal få en sluttpakke med masse penger.

– Men, jeg legger til grunn at det er gjort fornuftige gode vurderinger i en totalitet for å oppnå et ønsket resultat. Nemlig at vedkommende skulle fratre stillingen sin.

Belønningen

18. april i år vedtok styret i Vestre Viken Helseforetak at det nekter å betale boten fra politiet. Det fortrekker heller en rettssak.

Helseforetaket er misfornøyd med at saken mot avdelingssjefen er henlagt og ønsker at retten skal vurdere hans rolle i kodejukset. Samtidig har det altså gitt ham ei solid sluttpakke.

Hjemme i leiligheten sin i Oslo stirrer Lise Ørbech tomt ut av vinduet. I to år har hun ventet på en konklusjon etter at hun varslet. Nå har hun fått svaret. En sluttpakke i millionklassen til ham hun varslet om.

– Jeg må si at jeg er ganske rystet over hvordan Vestre Viken har håndtert avdelingssjefen. At han rett og slett blir belønnet for å underslå fellesskapets midler.

Hun rister på hodet.

– At han går ut med en gullkantet sluttpakke … Det er så ufint at jeg mangler ord.