Hopp til innhold
Tittel Bokbrevet. Illustrasjon av en dame som ligner på Siss Vik. Til høyre er det en stabel med tre bøker der det ligger en katt på.

Jeg beit på hype-agnet, men ble sur

Den opphaussete romanen «Anna O» fremstår mer parodisk enn spennende.

Siss Vik ser litt skeptisk ut og holder fram thrilleren Anna O

SKUFFA: jeg ble mer sur enn skremt av den påståtte thrillersensajonen

Foto: Jon Øystein Flink / NRK

Kjære leser

Ukas bokbrev starter litt grettent, for jeg liker ikke å bli fortalt at noe er årets sensasjon før boka er kommet ut. Særlig når den ikke holder mål.

Så skal vi en tur innom CIA og jeg har oppdaget en mytologisk skattkiste hos våre naboer uti Norskehavet.

Bilde av Siss Vik og hennes signatur.

Stadig oftere blir bøker lansert som globale suksesser allerede før de har nådd leserne. I år er det thrilleren «Anna O», som beskrives slik på nettbutikken Amazon, i en feit overskrift:

«The biggest novel for 2024 from an astonishing new voice in crime thriller fiction».

Utropt til den største romanen for 2024 altså, og det før vårjevndøgn.

Omslaget av romanen Anna O, et sovende kvinneøye med en dråpe på, og portrett av forfatter Matthew Blake

Matthew Blake har jobbet som taleskriver for det britiske parlamentet før han debuterte med denne thrilleren.

Foto: Cappelen Damm /Peter Bartlett /NRK

Buzzen startet allerede i fjor sommer, ifølge det norske forlaget. 16 korte kapitler skrevet av en ukjent debutant ble sendt rundt til forlag, dinglende som en feit meitemark foran bestselger­sultne forleggere.

Den metoden funket. Det utløste budkrig, boka ble solgt til over 30 ulike land på to uker, og prisen for rettighetene i Storbritannia og USA lå i millionklassen.

Keen på litt annen type spenning enn å skli på isbelagte fortau, beit også jeg på agnet, og lastet ned lydboka før den norske oversettelsen var i butikken.

Det begynner spennende: Den unge rikmanns­datteren Anna Ogilvy ligger i en dyp søvn hun ikke har våknet fra på fire år. Det siste hun gjorde var å knivstikke sine to beste venner 20 ganger.

Kan Anna O virkelig ha drept i søvne, eller er det en utspekulert måte å unngå straff?

Fortellingen er hovedsakelig lagt i munnen på psykolog Benedict Prince (etternavnet skal sørge for at du får med deg tornerose-referansen). Han er spesialist i kriminalitet begått i søvne(!) og får i oppdrag å vekke den sovende Anna O, så hun kan bli stilt for retten.

I tillegg til psykologens stemme kommer også Anna Ogilvys mor til orde, samt psykologens kone, som tilfeldigvis er politi, og vi får tilgang til Anna O sin dagbok. Alle snakker i presens, som en fotballkommentator som beskriver kampen live.

Dette fortellergrepet gir meg utslett. Kanskje jeg kan forklare hvorfor gjennom et eksempel fra 1700-tallets England.

Et maleri av Samuel Richardson som skriver med fjærpenn og omslaget av hans roman "Pamela", med et maleri av en kvinne som skriver med fjærpenn på omslaget

BESTSELGER: 1700-tallets engelskmenn elsket brevromaner

Foto: Mason Chamberlin / Wikimedia/Prabhat/NRK

Samuel Richardsons «Pamela, or Virtue Rewarded» fra 1740 regnes av litteraturhistorikere som en av de første engelske romanene.

Tittelfiguren Pamela er en fattig og dydig 15 år gammel tjenestejente på et gods. Gjennom Pamelas brev til foreldrene og dagboksopptegnelser får vi vite at godseieren, Mr. B, kommer med stadig mer pågående seksuelle tilnærmelser mot henne.

Pamela bevarer sin dyd gjennom en rekke strabaser, som hun forteller om fortløpende gjennom brevene. Boka ble en bestselger blant engelske lesere.

Brev og dagbøker kan absolutt være et spennende fortellergrep, for kan vi egentlig stole på at den som skriver forteller sannheten?

Formen har også sine begrensninger. Når absolutt alt som skjer må fortelles som et dagboksnotat, blir det fort kunstig. Ikke minst når personen skriver i presens, blir det lett slik: «Iiiik, nå blir jeg voldtatt her».

Ja, hva med å forsvare deg da, i stedet for å skrive dagbok midt under overgrepet?

Henry Fielding var en samtidig og like viktig forfatter som Samuel Richardson. Han syntes «Pamela» var såpass fjollete at han umiddelbart satte seg ned og skrev en parodi som han kalte «Shamela»,

Omslaget til romanen Shamela, maleri av ung kvinne som skriver brev, og en tegning av Henry Fielding, med pudderparykk

Ganske gøy å gi ut parodiroman med tulletittel!

Foto: SNL

I Fieldings roman møter vi en annen side av Pamela. Her viser det seg at hun egentlig heter Shamela og er en utspekulert, ludrete dame som poserer som den dydige Pamela, på jakt etter penger og anseelse.

Slik peker Fielding på at vi lesere skal være forsiktig med å stole på fortellere som framstiller seg selv som dydige heltinner.

Det er akkurat som om forfattere av moderne psykologiske thrillere har tatt opp igjen tråden etter «Pamela», for de elsker å fortelle handlingen som dagboksnotater.

Det er åpenbart ment å høyne spenningen – dette skjer AKKURAT NÅ – men det føles så kunstig!

Det er en pause i politiavhøret. Opptaket er stoppet, og jeg føres tilbake til varetekten. Celledøren lukker seg bak meg. Hendene mine skjelver fremdeles.

Ben i romanen «Anna O»

Hvem er det hovedpersonen forteller dette til? Hvor er han når han forteller det?

Etter hvert i slike thrillere sås det tvil om fortelleren er sannferdig: Har vi å gjøre med en Pamela eller Shamela her? En helt eller en morder?

En prikk for å markere ny del av artikkelen.

Thrillersjangeren kan være utrolig tilfredsstillende, for den jager deg gjennom kapitlene, med nervene i spenn. Tenk Stieg Larsson og John Grisham. Jeg digger en god thriller.

Men en del nyere psykologiske thrillere har skuffet meg dypt. Normalt ville jeg vært forsiktig med å skrive negativt om en debutant, men når forlagene går så sterkt ut med Matthew Blakes bok, må man slå sterkt tilbake.

Jeg opplevde samme skuffelse da jeg leste to andre hypede bestselgere i samme stil: «Gone Girl» av Gillian Flynn («Flink pike» på norsk) og «Den tause pasienten» av Alex Michaelides.

Kanskje ringer Fieldings «Shamela» for sterkt til at jeg klarer å ta dem på alvor.

.

Ben Affleck som Nick i filmatiseringen av Gone Girl, foran en "missing"-plakat av kona, spilt av Rosamund Pick

GONE GIRL: Ben Affleck og Rosamund Pike spilte ekteparet Nick og Amy Dunne i filmatiseringen fra 2012.

Foto: 20th Century Fox

Var «Anna O» verdt alle dollarsene forlagene punget ut for manuset? Var lydboka verdt 13 timer av mitt liv?

Jeg sier som Simon Cowell: It' a no from me.

Er du enig, eller synes du jeg er gretten? Jeg hører gjerne fra deg i kommentarfeltet.

Skillelinje med snøfnugg

Nordmann anmeldt av CIA

Ikke mange norske forfattere kan smykke seg med at boka deres har blitt anmeldt av CIA, men det kan Lars Fr. H. Svendsen.

Forfatteren og filosofen har funnet en nisje med å skrive lettfattelig om store temaer. Særlig kjent er han for sin serie på så langt syv bøker om blant annet «Ondskapens filosofi», «Kjedsomhetens filosofi», «Arbeidets filosofi», mfl.

Det er boka «Løgnens filosofi» det amerikanske etterretningsorganet har lest og anmeldt.

Løgnens filosofi på norsk og engelsk
Foto: Kagge / Reaktion Books

Kommer du inn på CIAs hovedkontor, vil du tro de setter sannhet høyt. På marmorveggen står det inngravert følgende bibelsitat: «And Ye Shall Know the Truth and the Truth Shall Make You Free.»

Paradoksalt nok er etterretningsorganets søken etter sannferdig informasjon avhengig av mye løgn. Anmelderen går systematisk gjennom på hvilke måter den norske boka om løgnens filosofi er relevant for CIAs ansatte.

Svendsen skriver blant annet at et ekte vennskap må være basert på sannhet og tillit. I etterretningstjenesten stiftes ofte vennskap i den hensikt å rekruttere nye agenter. Ikke akkurat heldig for videre tillit.

Regjeringer ser seg ofte nødt til å lyve for folket sitt for å beskytte agenter i felt.

Og mer eksistensielt: Hvordan påvirker det et menneske å måtte lyve for seg selv gjennom å leve mange år med falsk identitet?

Noe av grunnen til at jeg elsker spionromaner, er dette spillet mellom sannhet og løgn. Etter denne anmeldelsen ble det enda klarere for meg hvor krevende livet som hemmelig agent er.

Mørk siluett av en havfrue på en oransje sirkel.

Hvorfor har jeg ikke hørt om selfolket før?

Jeg sluker nesten alt av britiske krimserier, og når handlingen er lagt til et dramatisk skotsk kystlandskap, er jeg solgt.

Britiske Nicola Walker ble en favoritt hos publikum etter den fabelaktige krimserien «Kalde spor». Nå er hun tilbake som politietterforsker i serien «Annika», som vises på NRK TV i disse dager.

Denne Annika skal liksom være norsk, og synger byssan lull til datteren sin og snakker om krydderkake med lite overbevisende aksent.

Det som gjør serien litt ekstra gøy for oss bokormer, er at hver episode har et tydelig litterært tema.

Nicola Walker som politietterforsker Annika i Edinburg med boka Waverly i hånda

Nicola Walker med en utgave av Walter Scotts historiske roman «Waverly».

Foto: Graeme Hunter Pictures

Annika snakker rett i kamera til oss og forteller om en bok eller forfatter som er relevant for handlingen. Jeg lærer noe nytt og blir inspirert til å hente fram bøkene hun snakker om.

Når et mord fører henne til Edinburgh, lærer vi om den store skotske forfatteren Walter Scott, som regnes som grunnleggeren av den historiske romanen.

Ridderromanen «Ivanhoe» av Walter Scott har jeg bare lest som barnebok, og «Rob Roy» har jeg bare sett som film, så mulig det blir noen skotske 1800-talls romaner på meg etter hvert.

Tre omslag av romaner skrevet av Walter Scott, med illustrasjoner av riddere og motstandshelten Rob Roy i kilt

HISTORISK: Walter Scott regnes faktisk som grunnleggeren av den historiske romanen. og flere av bøkene hans er filmatisert.

Foto: Penguin/ Wordsworth Classics

Men, det jeg ble umiddelbart hekta på, kom i første episode: Skotsk ballade. Annika forteller om et sagn om en selkie, som kjent i folkesangen «The Selkie of Sule Skerry».

En kvinne sitter og ammer et barn. Brått dukker faren opp ved fotenden av senga hennes. Han er en selkie, en sel som kan ta menneskeskikkelse.

I am a man upon the land
I am a Silkie in the sea
And when I'm far and far from here
My home it is in Sule Skerry.

Folkesang

Selkien er her for å hente sin sønn, og gir henne gull i bytte for barnet, som han tar med til havs. Han spår at kvinnen vil gifte seg med en fangstmann som vil skyte og drepe ham og sønnen deres. Ganske trist.

Jeg har hørt om havfruer og sjømonstre, men aldri om selfolk! Har du?

Episoden sendte meg inn i et kaninhull av research. Jeg sjekket versjoner av sangen på Spotify, googlet skotske ord, studerte kart og bestilte boka «Øyene i vest» på biblioteket.

Det viser seg at det er en egen mytologi fra Skottland og øyene omkring, som Orknøyene og Shetland. Den strekker seg også til Færøyene og Island, steder nordmenn har seilt til i alle år.

Likevel virker denne mytologien lite kjent i Norge, selv om vi deler hav med dem. I en lengre versjon av folketonen er kvinnen faktisk en Norwegian maid. Her må det være inspirasjon å hente for norske forfattere?

En 3,5 meter høy statue av en naken kvinne i ferd med å kle av seg sin selham mot bakgrunn av hav og klipper

SELKVINNE: Færøyene har et annet sagn om selfolket, og en egen statue av en kvinnelig selkie, på vei ut av selskinnet sitt.

Foto: Wikimedia

Min favorittversjon av sangen er denne. Litt langt forspill, men liker du folketoner, vil du elske den.

En fjærpenn og et tegnet hjerte. Bak er det en blå prikk.

Ellers:

Lytternes romanpris er i gang på radio! Du kan velge å sluke alle forfatterintervjuene på NRK Radio, eller du kan høre dem på P2 på fredager.

Det blir både anmodninger om å la barn leke med kniv og beretninger om MDMAs frigjørende effekt.

Her er oversikt over episodene:

Les også Bli kjend med finalistane i Lytternes romanpris

Hanne Ørstavik, Signe Holm, Oliver Lovrenski, Maria Navarro Skaranger, Tore Renberg og Dordi Strøm

Snakkes!

Siss

Kommentér

Hva synes du om psykologiske thrillere? Er du enig med meg eller er jeg for streng? Finnes det noe verdt å lese der ute?

Litteraturnyheter

  • Dordi Strøm vant P2-lytternes romanpris

    Radiolytterne stemte fram Dordi Strøms roman «Odel» som vinner av Lytternes romanpris for 2023.

    Seks romantitler var nominert. Dordi Strøm konkurrerte imot Tore Renberg og Oliver Lovrenski i finalen.

  • Ingeborg Volan blir ny direktør i Gyldendal Litteratur

    Volan kommer fra stillingen som administrerende direktør for De norske Bokklubbene. Hun har tidligere redaktør- og ledererfaring fra blant annet Dagens Næringsliv, NRK og Adresseavisen, skriver Gyldendal i en pressemelding.

  • To norske forfattere kjemper om nordisk råds litteraturpris

    13 romaner, diktsamlinger og historier er med i kampen om nordisk råds litteraturpris. To norske forfattare kjemper om den gjeve prisen.

    Niels Fredrik Dahl er et av de to norske håpene. Han er nominert for romanen «Fars rygg». Maria Navarro Skaranger er også nominert til den gjeve prisen med boka «Jeg plystrer i den mørke vinden».

    Prisene fra Nordisk råd er regnet for å vare blant de mest prestisjefylte i Norden. Forrige gang Norge vant var i 2015, med Jon Fosse og «Trilogien».