Hvis selvhjelps­bøkene virker, hvorfor kommer det nye hvert år?

Kjære leser!

Jeg håper du fortsatt har lårbein og kneskåler intakt, nå som vi har snodig blandingsvær og is på veiene nær sagt overalt. Har du satt deg noen nyttårsforsetter, og hvordan går det med dem nå i slutten av januar?

I dag ser jeg nærmere på en sjanger som ofte møtes med forakt, men som også er veldig populær – selvhjelpsbøkene.

Du får også et dikt som hyller mañana-filosofien, og jeg deler noen erfaringer om å bruke bøker som venn i barndommen.

Velkommen inn!

Januar er høysesong for selvhjelpsbøker, og vi får tilbud om å bli tynnere, sunnere, mer handlekraftige, eller tvert imot – å finne roen.

Til en bursdag for lenge siden fikk jeg to eksemplarer av boka «Endelig ryddig!» noe som var helt på sin plass. Jeg leste den og så på de fine bildene av ryddige rom, men forble en rotekopp.

Jeg forbinder selvhjelpsbøker med glætte amerikanere som lover at vi kan bli rik bare ved å tenke på penger, friskusdamer med høy hestehale som vil ha oss til å løpe mens vi løfter vekter, eller gledesdrepende dietter hvor vi skal leve av quinoafrø og hjemmelagede surdeigsknekkebrød og vann.

Nei takk. Jeg elsker det gode liv, late søndager i senga og store porsjoner bolognese med rødvin til.

Dessuten, hvis selvhjelpsbøkene faktisk virker, hvorfor må det komme ut nye hvert år?

Det er åpenbart et marked for disse bøkene. Mange havner på topp 10-lista hos bokhandlere og bibliotek. Har jeg vendt ryggen til bøker som faktisk vil gjøre livet mitt bedre?

Jonas Hansen Meyer er frilanskritiker i NRK og den eneste litteraturfyren jeg vet om som bramfritt forkynner at han digger selvhjelpsbøker.

Jeg fikk nyss om at han jobbet med en liste for nrk.no med klassikerne innen selvhjelp. Tiden var inne for å ringe Jonas og bryne min forakt på hans begeistring.

– Vi kan møtes kl. 08 i morgen, så kommer vi tidlig i gang med dagen. Det passer jo bra for temaet, sier Jonas fornøyd.

Nei du, dét blir det ikke noe av for dette B-mennesket.

Når vi møtes på kvelden, drar Jonas opp et utvalg selvhjelpslitteratur fra sekken.

Bunken spenner fra den helt nye boka «Pulskuren», via den amerikanske klassikeren «The Seven Habits of Highly Effective People», til keiser Marcus Aurelius funderinger i «Til meg selv».

Jeg blir litt forvirret. Spriker ikke disse i litt ulike retninger?

Kritikeren begynner med å dele sjangeren inn i tre kategorier:

– Du har de helt tydelige selvhjelpsbøkene, den typen som kommer i desember og januar. Selv om de kan være litt kitsch og ofte lover veldig mye, mener jeg at man kan plukke opp konkrete tips fra dem.

Jonas trekker fram den nye boka «Pulskuren» som handler om hjerterytme og søvn og mat, som han er nysgjerrig på. Her ligger det tross alt ny forskning i bunn, som kan være godt for helsa.

– Så har du bøker som handler om å endre mind set, altså jobbe med forandre en generell holdning du har i livet.

Der kan vi plassere superbestselgere som «Think and Grow Rich», «The Secret» og den ganske ferske «Den edle kunsten å gi faen».

– Den tredje kategorien er det du kan kalle visdomslitteratur. De store religionene handler mye om indre forvandling. De kan hjelpe deg å oppnå hellighet, leve i tråd med Guds vilje, eller godta din skjebne.

Her passer da den romerske keiseren Marcus Aurelius inn, eller Konfucius' skrifter.

Ok, da har vi bedre oversikt, og jeg ser at alt kanskje ikke er like tåpelig.

Men hva med de superamerikanske selvhjelpsbøkene? Bare tittelen på denne bestselgeren får meg til å fnise i skjegget: «How to Win Friends and Influence People.»

I mitt hode er dette noe amerikanere driver med fordi de ikke lever i en velferdsstat, men må klare seg sjøl på harde møkka. Dette er amerikansk kultur som klæsjer med den norske kulturen på så mange vis.

Det overrasker meg derfor at Jonas faktisk har med seg nettopp denne boka på sin liste..

– Dale Carnegis ga ut denne selvhjelpsklassikeren i 1936, under den store depresjonen i USA. Du kan lese den for å lære deg hvordan få venner og kommunisere bedre, men du kan også lese den som et innblikk i amerikansk samfunn og historie.

Ok. Jeg kjenner til de harde 30-åra i USA fra film, foto og romaner. John Steinbecks roman «Vredens druer» er en av dem. At man kan lese selvhjelpsbøker for å få en slags sosiologisk innsikt i en kultur, eller som kulturkritikk, det har ikke falt meg inn.

Vi har snakket om noen klassiske verker, men hva med dagens overflod av livsstiltips?

Selv en selverklært selfhelp junkie som Jonas opplever at mange moderne selvhjelpsbøker gis ut for å tjene penger på folks usikkerhet.

Men han mener vi ikke skal kimse av selvhjelpsbøker av den grunn.

– Jeg mener at det grunnleggende sett går det an for mennesket å endre seg selv. Og til det kan du bruke selvhjelpsbøker, på en konstruktiv måte, til glede for deg selv og andre.

Dette må jeg si meg enig i. Jeg prøver stadig å forbedre på mine mange svakheter, og går alltid hardt ut første januar med en rekke nyttårsforsetter.

Men hvis jeg skulle bare lytte til engelen på skulderen min, ville jeg ikke da blitt en helt annen person? Jeg kunne blitt helt ufyselig flink og viljesterk og vellykket. Da hadde jeg ikke kjent meg selv igjen, og antagelig hadde ingen av vennene mine orket meg lenger.

Jonas anerkjenner at ønsket om stadig personlig vekst kan bli litt intenst:

– Det er et paradoks her i livet, som du må balansere mellom, at du både må akseptere deg selv og forbedre deg selv. Det er fryktelig vanskelig. Men det er viktig å ikke skyve vekk den ene og bare drive selvaksept eller bare selvforbedring.

Enig i det. Jeg fortsetter med bolognese og rødvin, men legger inn daglige ryggøvelser og 10 000 skritt på fitbiten. Det får holde.

Les også Åtte klassiske selvhjelpsbøker

I kommentarfeltet kan du fortelle meg hva du mener om selvhjelpsbøker. Jeg har bedt Jonas være med å svare, siden han er eksperten i denne sammenhengen.

Ukas dikt

Nå ble jeg jo litt revet med av Jonas sin begeistring og kunnskap om selvhjelpsbøker, så det er på tide å jekke oss ned litt igjen, og det gjør vi med ukas dikt.

Jeg kommer fra en sånn familie hvor far tar fram gitaren i godt lag og så blir det allsang rundt bordet. Himmel for noen, helvete for andre.

UANSETT. En av sangene som kan dukke opp i en slik anledning, er Stanley Jacobsens låt «I morgon, i morgen». Det er en erkenorsk versjon av spanjolenes mañana-filosofi.

Stanley Jacobsen er en norsk visesanger, født på Sveio i Sunnhordland, senere bosatt på Ås. Han er nok aller mest kjent for sin nydelige Skigardsvise, hvis moral ofte er misforstått. «I morgon, i morgon» er også en hit, både på radio og for oss allsangfolk.

Jeg identifiserer meg ett hundre prosent med hovedpersonen i Jacobsens låt.

Han har enorme ambisjoner for hva han skal rekke over, blant annet banke han Knut(!), men det må bli i morgon. I dag må han ligge på rygg og se lerka svinge seg i det blå.

Det lyriske jeget i Jacobsens vise skammer seg ikke det dugg for at han utsetter alle oppgavene til i morgen. Han nyter naturen og nuet, og det synes jeg er herlig livsbejaende. Banke Knut kan han like godt gjøre i morgen, sant? Ikke no' stress.

Bøker til trøst for ensomme barn

Denne uka er det temauke for NRK Super. I år handler det om ensomhet hos barn, et tema som røsker i hjerterøttene.

Det er så mange måter å være ensom på for barn. Kanskje får de ikke venner, kanskje har ikke foreldrene tid til dem, eller de bærer på en hemmelighet de ikke tør å dele.

Jeg er selv UD-barn. Min fars jobb i diplomatiet førte oss blant annet til en liten landsby utenfor Genève da jeg var tre og et halvt år gammel. Det tok tid å beherske fransk og skjønne seg på sveitsisk kultur.

Selv etter at jeg fikk nye venner, var jeg litt rar. I barnesfæren er referansene veldig spesifikke, for eksempel til felles barne-TV og barnesanger, og slike skjellsettende opplevelser kan du aldri helt catche up på.

Da var det godt å ha bøkene mine å flykte inn i, med fiktive venner og verdener.

Da jeg fikk en lillebror ble jeg langt mindre ensom. Men én av favorittsyslene mine å gjøre da han ble stor nok, var å lese høyt for ham de tristeste historiene om ensomhet jeg kjente til.

Målet var å få lillebror til å gråte. Om det kom av en liten sadistisk impuls, eller om jeg bare ville at han skulle kjenne litteraturens kraft, står ubesvart.

En av suksessbøkene i så måte var klassikeren «Frendelaus», som handler om hittebarnet Remi. Heldigvis ender det helst godt i barnebøker. Remi fant igjen familien sin og vi fikk trøst til slutt. Det ble først tristetårer og så gledestårer.

Moralen i dette er: Ensomhet er lettere å takle når du ha en god bok som venn.

Min kollega Anne Cathrine Straume har laget en nydelig liste med barnebøker med og for ensomme barn – som alle ender godt.

Der finner du klassikere som nevnte «Frendelaus» og «Den stygge andungen», sammen med nyere bøker, blant annet om en gorillamamma.

Og vil du dele en fortelling om barn og ensomhet og bøker, er jeg lutter øre.

Les også 11 bøker om ensomhet for barn

En titt fremover

I forrige Bokbrevet skrev jeg om hvordan evnen til å lese dypt kan mistes, og siden da har flere fortalt meg at de har satt seg mål om å lese og fått det til. Intet gleder mitt hjerte mer.

Jeg holder fast ved leseprosjektet mitt, og har nå slukt de fem bindene i megasuksessen «Heartstopper». Det er tegneserieromaner om to engelske gutter som forelsker seg i hverandre, og er myntet på målgruppa 13-16, men 53-jeg er helt forført.

Siste bok i serien kommer på norsk i mars, og jeg har lyst å få til en prat med forfatter Alice Oseman. Om du har et barn som er fan av serien, send meg gjerne et spørsmål jeg burde stille Alice!

På mandag skal jeg besøke Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger. De driver den mest omfattende forskningen på hvordan lesing fungerer og hva lesing gjør med oss. Dere skal få oppdatert info om deres siste funn.

I mellomtiden: Ta vare på deg selv, bruk brodder på isen, og finn gjerne tid til en god bok.

Siss

Kommentér

Hva synes du om selvhjelpsbøker? Har du trua på dem? Har du hatt nytte av slike bøker? Eller er det et forsøk på å tjene penger på menneskers usikkerhet?