Kunst du kan ta på deg

Det er virkelig en ganske spesiell opplevelse å gå inn i den store utstillingssalen på Lillehammer Kunstmuseum.

Under en himling av hundrevis av fiolette gummihender kan man studere spektakulære antrekk langs veggene utstilt inne i gjennomsiktige bobler av plast. Fra taket henger store, svarte stofftrakter som munner ut i lange fuglehalser med krumme røde nebb. Mengder av ukardet saueull tyter ut av sirkulære åpninger på veggen, som ut av tuten på kjøttkverner.

Et syv meter høyt tekstilkledd stilas fører opp under taket i det veldige utstillingsrommet.

På toppen kan man ligge på en myk madrass og kikke opp i en gyllen orange-rød geometrisk trakt, som opp mot en abstrahert sol.

Det henger bunter av maskinstrikkede salamipølser fra stillaset, og elegante utstillingsdukker med vide skjørt og hatter med frynser som skjuler ansiktet, balanserer på høye, stiliserte gyngehester foran stabler av ferskenfargede badekar utformet i gips.

Og dette er faktisk bare noen ganske få av elementene som fyller hovedsalen i utstillingen «(Please!) Clean up, Honey» som presenterer verk av den feirede, danske motedesigneren Henrik Vibskov.

Et velordnet kaos

– Det skal være kaotisk! sier kurator Cecilie Skeide, og jeg tenker at dette er utvilsomt det mest velordnede, stringente kaos jeg har sett i hele mitt liv.

Men hvem er så denne mannen som har skapt det hele? Han er motedesigner, ja vel, og en svært bejublet en også. Men utstillingen viser oss at han er så fryktelig mye mer enn det.

Vibskov nøyer seg ikke med å skape haute couture-kolleksjoner for catwalken til de skiftende årstidene, han bruker klær og tekstil til å utforske samtidens stil-impulser og fenomener.

For eksempel undersøker han vår tids sterke fokus på helse og velvære. Messy Massage Class er en 20 meter lang mekanisk installasjon bestående av mange hundre masserende hender. Et spørsmål som reises er om det egentlig er mulig å behandle eller massere bort den sterke uroen som preger samtiden.

Mot det androgyne

Klær bærer på fortellinger og erindringer. Gjennom klær kan vi eksponere oss, eller forsvinne i mengden. Vibskov er opptatt av både den interessante brytningen mellom det individuelle og det konforme, og den kjensgjerning at klær er et språk vi bruker til å uttrykke hvem vi er, og ikke minst hvem vi håper at vi blir opplevd som.

Gjennom en rekke utstilte antrekk kan vi studere den danske stjernedesignerens egenartede stil. De ofte fargerike plaggene har gjerne store mønstre, og overdimensjonerte snitt, og er sjeldent verken utpreget feminine eller maskuline i sitt uttrykk.

Slik sett bryter de med noen av motevirkelighetens mest seiglivede kjønnskonvensjoner.

Utstillingen får meg til å gruble over hvorfor det tradisjonelt har vært slik at det har vært et mangfold av antrekkstyper for kvinner, som kjoler, skjørt, bluser og drakter, mens menn opp igjennom tidene har vært henvist til den samme ganske ensartede klesmalen, nemlig dressen, med små stilmessige variasjoner.

Hos Vibskov finnes ikke spor av noen klassisk dress med slips. De frodige, eksentriske og androgyne plaggene bryter seg også fri fra den klassiske kvinnemotens idealer, der kvinnekroppen skulle eksponeres gjennom kroppsnære klær.

De vide, eksentriske og typete plaggene er slik sett vidunderlig frigjørende både for han, hun og hen.

Dette er virkelig en opplevelse av en utstilling. Ikke minst tror jeg barn og unge vil glede seg over Vibskovs surrealistiske og frodige tekstilunivers.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: