Bli en superhacker i London

Det mest interessante grepet i «Watch Dogs: Legion» er at du ikke spiller som én, eller som noen få rollefigurer. Du kan nå rekruttere hvem som helst fra gaten og spille som dem. Du setter altså sammen ditt eget folkeopprør av hackere – en herlig regnbue av mennesker.

Bakteppet for spillet er et terrorangrep på London styrer som byen inn i en trykkende, orwelsk hverdag. Ingenting er privat lenger. Algoritmene vet alt om deg. Det er overvåkingskameraer over alt. Kamp- og overvåkingsdroner følger med på alt du gjør.

Sivile blir stoppet på gaten av væpnede soldater. Personer som ytrer motstand blir banket opp. Eller forsvinner på mystisk vis.

Radiokanalene er preget av propaganda, Fox News-lignende nyhetssaker og konservativ «humor» (du får blant annet et eget høyrevridd sketsjeprogram, der det vitses med liberale).

Hackergruppen DedSec får skylden for terrorangrepene. Og som medlem i denne hackergruppen, er det din jobb å vekke folket og rive ned overvåkingssamfunnet.

Utrolig nok insisterer utgiver Ubisoft på at spillet ikke er politisk, at de bare inviterer spillerne til å «reflektere og tenke selv» – det til tross for at utvikler Ubisoft Montreal understreker at spillet har et budskap.

For selvsagt er «Watch Dogs: Legion» politisk ladet. Det løfter brennende aktuelle temaer som overvåkingssamfunnet, algoritmer på sosiale medier og spredning av falske nyheter frem i lyset. Og det er en spiss kritikk av blant annet Fox News og retorikken bak Brexit.

Treffer min indre 13-åring

Alt dette er voksne, alvorlige temaer for et voksent (og mer eller mindre alvorlig) publikum. Spillet har også 18-årsgrense. Derfor er det litt pinlig at det faktiske innholdet i «Watch Dogs: Legion» ikke kan sies å være spesielt modent.

Fokuset er først og fremst på å ha det fett i en lekker, virtuell versjon av London. Tonen er løs og ledig, alvoret er alltid på armlengdes avstand. Historien er OK, men litt klisjépreget.

Som en konsekvens av at rollegalleriet er fullstendig opp til spillerne selv, er også rollene du styrer papirtynne. De snakker med brede dialekter, har enkle og spissede personligheter og du tvinges til å høre på plapredialog der rollefigurene sier varianter av «f*ck yeah» til hverandre.

Jeg forventer mer av spill for voksne enn å bli behandlet som en 13-åring med flakkende konsentrasjonsevne.

Men så er det nå tross alt sånn at jeg har en 13-åring med flakkende konsentrasjonsevne et sted inne i meg fremdeles. Så jeg fikk ganske mye kos ut av «Watch Dogs: Legion» allikevel.

Spennende hacking

Det beste av alt med spillet er det totale fokuset på å bruke hacking og sniking til å løse oppdrag. Ja, det er våpen her. Ja, du kan dundre inn i fiendekontrollerte bygninger og se hvordan det går.

Men det er ikke der spillet briljerer.

Det å stå på trygg avstand og planlegge fremgangsmåte gjennom hackede overvåkingskameraer er utrolig spennende. Så kan du sende inn en edderkopp-bot for å åpne dører, hacke datamaskiner og sende støt i fiender. Du kan aktivere feller. Tilkalle en drone som tar deg til en trygg inngang. Snike deg unna fiender. Og så videre.

Til slutt står du der i det hemmelige kontrollrommet og finner dataene du leter etter. Det føles bare så kult.

Ellers har «Watch Dogs: Legion» ganske stort potensiale som åpen verden-spill. Den virtuelle versjonen av London er både vakker og stilig, og invitasjonen til å eksperimentere og ha det artig – alene eller med venner – er fristende.

Avstanden mellom den «Fortnite»-lignende estetikken og det dødsens alvorlige temaet er for stor for min smak. Men på sitt beste er det spennende, morsomt og kult å være superhacker i London.

Rune Fjeld Olsen anmelder spill for NRK og produserer også Level Up gjennom produksjonsselskapet Buffkitten AS.

Anbefalt videre lesing: