«Tryllefløyten» er vel så mykje eit syngespel som ein opera. Skilnaden er mellom anna at i eit syngespel vert dialogane talte, ikkje resiterte eller sungne.
Noko som gjer «Tryllefløyten» godt eigna for skodespelarar – om dei er gode til å synga, då.
Den sjansen tok regissør Ole Anders Tandberg.
I tillegg tok han sjansen på ein speidartropp, ein gjeng bjørnar og kapellmeister Trond Lindheim. Han skal ha store delar av æra for at «Tryllefløyta» flyt så godt som ho gjer ved Det Norske Teatret.
Eg trong knapt eitt minutt av ouverturen før eg byrja å le av overrasking.
Svært mykje av humoren ligg nett i korleis Lindheim har om-orkestrert Mozart sin musikk slik at han kling bra for ulike blåsarar, elgitar, banjo, perkusjon, tangentar – og, ikkje minst: blokkfløyte.
GÅR VARLEG: Når truande bjørnar vil eta deg opp, er det godt å ha ei magisk fløyte. Prins Tamino (Vetle Bergan) si blokkfløyte gjer underverk i «Tryllefløyta».
Foto: Erik BergI ein rik miks av sjangrar let han det kitla og bobla frå orkestergrava. Når du trur det vert pompøst og høgtidleg, vert det roleg jazza ned.
Eller ballade-aktig. Eller muntert, lettbeint og folkeleg.
Sjølvsagt er dette ei smart løysing fordi det ikkje er operasongarar, men skodespelarar som skal levere dei kjende ariane til Nattas dronning og Papageno.
Skodespelarar har ei anna stemmeskolering og ein annan måte å jobba med kropp og klang på. Og dei jobbar annleis med uttrykk.
Slik kan dei opna opp tekst, meining og kjensler i den kjende operaen.
PÅ VAKT: Papageno (Joachim Rafaelsen) og Pamina (Ina Svenningdal) passar på.
Foto: Erik BergDet er ikkje ein aftan i teateret for den som ønsker seg tre timar vedunderleg operasong. For songleg er prestasjonane ujamne.
Vil ein inn i det eventyret «Tryllefløyta» er, då er ein på rette staden.
I ein draum går alt an
For dette er ein opera som kan verka ganske uforståeleg. Fuglefangarar og vaktarar, vonde dronningar og egyptiske guddommar. Visdom, tempel, prinsar, liv og død.
Regissør Tandberg har valt å la prins Tamino (Vetle Bergan) vera ein sovande publikummar, og draumen som vert spelt ut på scena, er hans.
Og i ein draum kan alt gå an: Ein kan forelska seg i eit bilete og vera klar for å gå gjennom eld og vatn for den ein har kjær.
Ein kan få ei magisk fløyte som hjelpemiddel, få bjørnar til å dansa og sjølvsagt få prinsessa til slutt.
Alt kan slukast rått i ein draum.
HJELPARAR: Ein syngande trio kjem til nytte for prins Tamino (Vetle Bergan) i «Tryllefløyta».
Foto: Erik BergVed å gjera det slik, får Tandberg tydelegare fram eventyret om prinsessa og prinsen som jobbar for å få kvarandre.
Om korleis det ein trur er godt, kan hende ikkje er det likevel (nydeleg spelt fram av Nattas dronning, Charlotte Frogner), og om korleis det gamle må gje plass for det nye.
Ein må sjølvsagt godta denne premissen når framsyninga er sett til vår eiga tid. Men igjen: Draumelogikken forsvarar dette grepet.
LYSTIG BLIKK: Tamino forelskar seg i Pamina (Ina Svenningdal). I draumen jaktar han ho og freistar fri ho frå fangenskap – men endar med å frigjera både ho og seg sjølv.
Foto: Erik BergOrkestreringa halar det heile i land
«Tryllefløyta» er morosam, ikkje minst er ho artig løyst.
Eitt av høgdepunkta er den kjende arien til Nattas dronning og Charlotte Frogner si kroppslege tolking av den.
Scenografien er prega av store luftige rom, og absurditeten varetatt av ensemblescenar med dansande bjørnar og aktive speidarar.
Dessutan er omsetjinga av Jostein Avdem Fretland sprettent god.
GOD ELLER VOND: Nattas dronning (Charlotte Frogner) gjer ein minneverdig versjon av den kjende arien til Nattas dronning som ein buktande slange.
Foto: Eirik MalmoLikevel – ikkje alle premiss i forteljinga er like enkle å berre godta.
Innimellom fyk forteljinga raskt av garde, og ujamn vokal trekk opplevinga nokre gonger ned. Men då reddar smart og gøyal orkestrering framsyninga inn frå dei villaste vegar.
For det er vanskeleg ikkje å la seg overtyda av eit musikkensemble med rockefot i heile kroppen.
Hei!
Eg melder teater, scenekunst og dans for NRK. Les også meldingane mine av «Miss Saigon» på Folketeateret, «Lang dags ferd mot natt» ved Oslo Nye Teater, eller «Frost» ved Det Norske Teatret.