En «Tosca» for historiebøkene

Jeg skal innrømme at jeg var en smule skeptisk da jeg tuslet bort til Grieghallen på Festspillenes åpningskveld.

Det er liksom noe med sånne gallafremførelser av forslitte operaklassikere.

Stjerner fløyet inn fra verdens operascener. Stivpyntet og hvitvinsdrikkende publikum. Konger og ministre, dronninger og koryfeer.

Solid, rutinert og dønn kjedelig.

Men du verden, som mine fordommer ble gjort til skamme.

Da jeg ramlet ut i Bergens stikkende vårluft noen timer senere var det med en følelse av å ha opplevd noe historisk.

Sjeldent solistlag

For å ha slått det fast en gang for alle: Det publikum fikk oppleve i Grieghallen onsdag kveld må ha vært den mest stjernespekkede operafremførelse på norsk jord i manns minne.

Rollen som Floria Tosca ble sunget av sopran Lise Davidsen, årets festspillmusiker og den store sensasjonen innenfor operaverden de siste åra.

Cavaradossi ble sunget av Freddie De Tommaso, en ung tenor som er enormt etterspurt om dagen. I desember gjorde han samme rolle ved Covent Garden i London.

Sist, men ikke minst: Bryn Terfel i rollen som operalitteraturens største jævel: Baron Scarpia.

Terfel er en megastjerne med rekkevidde langt utenfor operaens grenser.

Sist observert i Westminster Abbey, hvor hans varme og sjenerøse baryton løftet den søvndyssende kroningen av kong Charles 3. av Storbritannia minst et par hakk.

Autoritet og utstråling

Festspillene har markedsført «Tosca» som en «konsertant» fremførelse. Det betyr en fremførelse uten kostymer og kulisser, og hvor solistene er plassert foran orkesteret.

Samtidig har Bergen Filharmoniske Orkester gjort det til noe av en spesialitet å løfte slike fremførelser til uante teatermessige høyder.

Suksessoppskriften er å spille operaen med et minimum av rekvisitter på det relativt begrensede scenerommet foran orkesteret.

Riktignok fremstår det sceniske denne gangen som litt tilfeldig og preget av de praktiske omstendighetene. Men det jeg liker ved denne forestillingen er nettopp det litt løse, ukoordinerte og bli-til-underveis-aktige.

Det er dog åpenbart at forestillingens store scenepersonlighet er Bryn Terfel, som spiller Baron Scarpia med så mye autoritet og utstråling at han nesten ender opp med å feie gulvet med de andre på scenen.

Derfor faller også forestillingen noe i intensitet i tredje akt, når Scarpia er ute av bildet.

Rørende og fascinerende

Det er utvilsomt vokalprestasjonene som er det eksepsjonelle i Grieghallen denne kvelden.

Tenor Freddie De Tommaso står frem med flott klang, stor stemmekraft og solid stilforståelse.

Cavaradossis seiersrop «Vittoria, vittoria!» i andre akt må ha gjallet mellom Bergens syv fjell lenge etter at vaktmesteren slokket lysene i Grieghallen.

Bryn Terfel etterlater liten tvil om at han er vår tids store Scarpia.

Uttrykksregisteret er formidabelt, men det er særlig bruken av små nyanser i mimikk og stemmeklang som gjør hans tolkning til en studie i menneskelig ondskap.

Å oppleve dette på nært hold er både skremmende og fascinerende på samme tid.

Sterkt er det også å være vitne til Lise Davidsens aller første «Tosca» på en operascene.

Lise Davidsen er ingen typisk Puccini-sopran, og det er åpenbart at hun ikke er helt på hjemmebane i dette repertoaret.

Samtidig er Davidsen en såpass særpreget sanger at hun i noen grad blir sitt eget stemmefag, uansett hva hun synger.

Det publikum er vitne til denne kvelden er mest av alt en sanger som tør å utfordre seg selv, og som nettopp derfor skaper en tolkning av den teatralske Floria Tosca som fungerer på egne premisser.

Det enorme uttrykksspennet er gjenkjennelig, med et toppregister som nesten blir i overkant i en så liten sal som Grieghallen. Samtidig rommer tolkningen i tillegg noe annet, noe hudløst, enkelt og uttrykksfullt.

I dette leiet klarer Lise Davidsen det mesterstykket å gjøre den sentimentale og forslitte arien «Vissi d'arte» til kveldens mest rørende musikalske øyeblikk.

Det hører også med til historien at forestillingens mindre roller holder solid nivå over hele fjøla. Ikke minst den unge bassen Christian Valle imponerer i rollen som den godmodige kirketjeneren.

Lydhørt orkester

I en såpass stjernespekket operaforestilling er det lett å la seg blende av folkene som står fremst på scenen. Men dette hadde ikke blitt en minneverdig fremførelse hvis ikke det var høy kvalitet i alle ledd.

Det er all grunn til å fremheve Bergen Filharmoniske Orkester, som spiller usedvanlig lydhørt og nyansert under dirigent Edward Gardner.

Dramaet flyter naturlig og uanstrengt, samtidig som Gardner unngår fristelsen til å dyrke det bombastiske og sentimentale.

Til slutt skal det nevnes at koret og guttekoret synger så mektig og presist at selveste Bryn Terfel glemmer at han er Scarpia og snur seg rundt for å gi sangerne anerkjennende nikk.

Det er i sånne øyeblikk jeg skjønner at jeg er vitne til noe stort.