Jenta som ble best
Dette er historien om hvordan Lise Davidsen fra Stokke ble en av verdens mest ettertraktede operasangere.
«Første gang man hører om sopranen Lise Davidsen kan man ende opp med å stusse litt over hennes historie. Kan en som ikke engang hadde sett en operaforestilling før hun var i 20-åra, virkelig debutere på The Metropolitan Opera som 32-åring? Hun kan da umulig bare ha sunget opera i et tiår?»
New York Times-journalist Joshua Barone virket litt forfjamset i starten av sin artikkel før Lise Davidsen skulle opptre på ærverdige «The Met» i 2019. Men jo, det er sant.
Lise Davidsen har på kort tid blitt en av de mest ettertraktede sopranene i operaverden, og hylles av kritikere, kjennere, regissører, dirigenter og sangere.
Hun har en «one in a million»-stemme, har den verdenskjente dirigenten Sir Antonio Pappano sagt.
Lise Davidsen er et levende bevis på at kvalitet og talent ofte flyter opp til overflaten, samme hvor det kommer fra.
En vanlig jente fra et vanlig sted
Lise Davidsen vokste opp i Arnadal. Det er en bygd i Stokke i Vestfold. Boligfeltet lå på en kolle mellom store jorder. Noen av dem tilhørte Lises tante Reidun og onkel Ole.
Poesi og klassisk musikk lå langt utenfor interesseområdet. Familien Davidsen drev med lagidrett.
– Hun var flink i håndball, sier mamma Wenche. Hun var jo høy ...
– Det hjalp lite da de andre ble kjappe, sier Lise og ler.
Lise var kaptein. Hun følte ansvar for laget. Hun gjør det ennå. Tenker at alle i operateamet er et lag som skal få til noe sammen.
Møtet med sangen?
– Jeg sang i julespillet fra jeg var fem, det gjorde alle i bygda.
Men alle ønsket ikke få synge «En stjerne skinner i natt» solo. Lise slapp til da hun var 13.
– Og det var da jeg forstod hvor godt jeg likte å synge. Jeg hadde lyst til å lære mer.
På ungdomsskolen kunne Lise begynne på kulturskolen. Det ble en økonomisk prioritering for foreldrene, som ble skilt da Lise var sju. Mor var vernepleier, far elektriker.
Ut med håndball – inn med musikk.
– Hadde det ikke vært for det norske systemet, hadde det ikke gått, sier Lise oppriktig takknemlig.
– Til og med kulturskolen var dyr, eller ... kanskje ikke dyr, da, men det var en prioritering. Jeg kunne ikke gått på noen privatskole, jeg.
Hun meldte seg også inn i ungdomskoret Filius, som sang med eget ungdomsband.
Etter en skolekonsert ga engelsklæreren henne CD-er av Bonnie Raitt og Eva Cassidy. Kanskje det var noe for Lise?
Lise lot seg inspirere spesielt av Eva Cassidy, og ønsket seg gitar.
Talentet kommer til syne
Hun tenker med takknemlighet på mennesker som har oppfordret henne til å synge, og som sa de rette tingene på det rette tidspunktet.
– Alt fra engelsklæreren på ungdomsskolen og lærerne på videregående. De så noe jeg absolutt ikke gjorde.
Hun søkte Musikk, dans og dramalinjen på Sandefjord videregående. Lise fikk ikke spesielt gode karakterer fra ungdomsskolen, og tenkte at sanglinjen var en grei måte å komme seg gjennom videregående skole på.
Det stod og falt på at hun fikk full poengpott for framføringen av Sting-klassikeren «Fields of gold» og «Maybe you’re lonely», som hun hadde skrevet selv.
Det gikk! Hun kom inn. Og dermed startet den lange, harde veien det ble – for først å «ta igjen» de andre.
– Noen av dem hadde spilt på instrumentet sitt fra de var seks år …
Heldigvis kjente hun Mona Skatteboe, som var læreren hennes den første tiden, fra kulturskolen.
– Hun kom uten kunnskaper, sier Skatteboe. – Men hun var alltid forberedt, og hun gikk alltid i dybden.
Lise kunne gitargrep, men ikke noter, ikke musikkteori.
– Jeg visste ikke engang hva «ensembletrening» betydde. Mamma måtte bli med på skolen for å høre forklaringen.
Det ble mye strev og mange tårer.
Lise holdt på å slutte den første høsten.
– Det var så mange som kunne så mye og jeg følte meg malplassert. Men det viste seg etter hvert at jeg ikke var den eneste som følte det sånn. Tiden og forståelsen jeg ble møtt med hjalp meg. Lærerne hjalp meg.
Kraften åpenbarer seg
Det var da det ble satt opp en musikal på skolen at lærer Mona Skatteboe forsto at det lå et stort potensial i Lises stemme.
– Hun sang Eternally fra «Witch, witch» med en kraft hun holdt tilbake, forteller Mona. – Likevel sang hun flere desibel over de andre.
(Dette visste venninnene som hørte Lises stemme toppe alle med «Summer of 69» på hjemmekaraoke.)
Den talentfulle unge sangeren var veldig usikker og trengte stadig bekreftelse på at hun var på riktig vei med sangen. Hun ville ha ærlige og tydelige tilbakemeldinger.
– Hun ønsket virkelig å lære, og det var klassisk jeg var mest trygg på å lære bort, sier Skatteboe.
Lise fikk en plass i Tønsberg Domkirkes jentekor. Runa Skramstad dirigerte.
– Stemmen hennes var ekstraordinær, sier Runa.
Dirigenten så ambisjoner og kraft hos unge Davidsen.
– Men hun visste ikke hva hun skulle synge.
Skramstad karakteriserer Lise som en moden, men famlende og veldig nysgjerrig tenåring. Dessuten veldig selvkritisk.
– Jeg opplevde at hun ble bergtatt av at stemmen kunne fylle kirkerommet uten mikrofoner og høyttalere. Det fascinerte henne, tror jeg.
Mye å lære
Å ville bli sanger er fysisk og intellektuelt utfordrende. Å synge krever kroppsbeherskelse fra innerst til ytterst. Man må øve opp muskulatur, pust, gehør og teknikker. Man må lære om musikkhistoriens tidsepoker og sjangere og bruk av stemmefag. I tillegg må man lære å orientere seg i kulturlivet, slik det er i dag, med alle de forskjellige rollene som innehas både på, bak og rundt scenen.
Lise var ofte på besøk hjemme hos lektor, domkantor og dirigent Runa Skramstad og mannen hennes Tonny. De kunne masse om alt dette.
– Hun lurte på alt! Hun var veldig morsom, selvironisk og smart. Det var hyggelig å være sammen med henne, sier Skramstad. – En gang ble hun med å legge fliser på badet vårt, for å få tid til å stille enda flere spørsmål.
– Det er derfor jeg kaller det mentorhjemmet mitt, sier Lise.
«Barock on», stod det på kortene hun kastet fra seg som en ganske sliten og litt kjedelig russ.
– Hun var ikke så mye på fest på den tiden, sier venninnene.
Lise finner sin stemme
Etter videregående, i 2006, gikk turen til Bergen og Griegakademiet. Hun kom inn på Barratt Due også, men der var de mer opera-fokusert og det skremte henne litt. (Hun kom ikke inn på Musikkhøgskolen i Oslo (!).)
Lise søkte bachelor i utøvende musikk, klassisk sang. Hun måtte velge et stemmefag.
En dyp kvinnestemme er alt, middels mezzosopran og høy sopran. Valget krever en del hensyn. Noe handler om fysisk disposisjon, noe handler om hvor godt utviklet muskulatur og teknikk er. I tillegg spiller det selvfølgelig en rolle hvilket repertoar du ønsker å synge.
Lise vurderte sine muligheter med utgangspunkt i den barokke musikken og var riktig fornøyd med valget. Og den ferske mezzosopranen fikk en eksklusiv plass i Det Norske Solistkor (der hun forvirrende nok sang alt-stemme).
– Min første profesjonelle jobb! Det var en skikkelig anerkjennelse, sier Lise og smiler.
Hun fikk raskt større selvtillit, men følte seg ikke trygg på å «ta rommet».
– Nei, jeg er ikke født med «å ta rommet», nei. Jeg er født med å gå inn døra og svinge rett til høyre og stille meg bakerst. Det er det jeg liker best, og det gjør jeg også privat.
Hun syntes det var vanskelig å ta plass og å ville bli sett. Hun ringte til moren sin og gråt.
Mamma Wenche visste ikke hva hun skulle si.
Men Lise så likevel fremover. Hun visste hun måtte videre etter bacheloren i Bergen for å bli det beste hun kunne bli.
Høyere opp!
Lise ba om å få prøvesynge for den ettertraktede danske stemmepedagogen Susanna Eken. Det norske sangtalentet dro til København med tro på å få høre at alt var bra og at hun var på riktig vei.
Men det fikk hun ikke.
Susanna Eken mente Lise ikke var en mezzo, men en sopran, og at hun ikke burde synge barokkmusikk, men opera.
– Og da tenkte jeg, «men da har jo alt jeg har lært vært waste».
Eken fortsatte: «Du har ikke kontroll på kroppen din, du unnskylder deg selv og du må gjerne også gå ned i vekt».
– Det er måten man sier ting på. Jeg satt med en følelse av at mine valg, og alt ... alt var helt feil!
Lise dro hjem til Bergen og ringte mamma. Igjen og igjen.
Mamma Wenche foreslo til slutt at Lise kunne gi seg.
Lise lyttet tilbake på opptaket fra timene med Eken. Og nå hørte hun tydeligere hva budskapet var:
«Du har etablert mezzo-delen av stemmen din. Nå skal vi jobbe videre i et lysere register. Det er i den andre enden av dette du kommer til å ende opp».
Etter et års tid tok Lise en beslutning. Hun ba om profesjonell hjelp til å rydde opp i hodet. Fikk det, og konsentrert om å erobre ny kunnskap søkte hun Det Kongelige Danske Musikkonservatorium.
Og, hun ba spesielt om å få Susanna Eken som lærer.
Eken går inn i helheten av det å være menneske når hun går inn for å frigjøre stemmen: Det mentale, det kroppslige, det arvelige og det profesjonelle avtrykket.
– Jeg har aldri gjort et bedre valg enn å dra til København, sier Lise i dag.
Men opera er ikke bare sang, det er teater med fakter og følelser også. Hun begynte som alle andre på dramaundervisning med å ligge på gulvet og få beskjed om å reise seg med en bestemt følelse i kroppen.
– Det var psycho ut av komfortsonen! roper hun gjennom sin egen latter.
Dramalæreren Ebbe Knudsen hjalp henne å sortere og kategorisere hele spekteret hun hadde av følelser. Ballettlærerne lærte henne å gjøre kroppen til et uttrykk for disse.
Da løsnet det. Det var ikke lenger Lise som ville ha plass, det var rollen hun spilte.
– Det ga alt en hel ny dimensjon.
Lise Davidsen fikk sin Mastergrad fra konservatoriet, men søkte seg videre. I 2014 gikk sopranen ut fra Operaakademiet i København.
Lise vil vise verden
Men hva nå? På tide å vise seg fram.
I 2015 meldte hun seg på tre internasjonale operakonkurranser og sang «Dich, teure Halle» av Richard Wagner.
– Jeg tror nok konkurranseinstinktet mitt ligger i min egen prestasjon, altså. Men det er ikke nødvendigvis resultatet av en konkurranse som er viktig, men bare å få kommet med, å få sunget for disse menneskene.
I Belvedere-konkurransen i Amsterdam kom hun på andreplass, fikk publikumsprisen, og den internasjonale medieprisen. Bra!
I Plácido Domingos konkurranse, som har rykte på seg for å nærmest garantere en internasjonal karriere for vinnerne, fikk hun førsteprisen for beste kvinnelige stemme. Og publikumsprisen. Og Operálias egen Birgit Nilsson-pris. Wow!
– Det var helt ko-ko rett og slett. Eller sånn, «jeg trodde det ikke», liksom. Ikke i nærheten heller.
Og til slutt gratulerte Dronning Sonja henne som vinner av Dronning Sonja internasjonale musikkonkurranse, og smilte henrykt da den gamle håndballspilleren fra Stokke løftet prisen triumferende over hodet på operascenen i Bjørvika.
Ebbe, dramalæreren som hun hadde blitt samboer med i København, og alle andre som hadde litt peiling, så at nå lå veien åpen. Castingansvarlige fra hele verden hadde notert seg Lises navn og nummer.
Kronjuvelen av operascenene
Etter konkurransene har Lise fått muligheter hun aldri hadde drømt om. Hun får synge med toppfolk og kan be om coaching fra de beste. Hun tenker at sangkarrieren ikke handler om å komme i mål, men om å være i utvikling.
Lise fikk gjentatte invitasjoner til The Met i New York før hun sa ja i 2019. Hun ville være mentalt og stemmemessig klar, dessuten ville hun vite hun mestret rollen før hun gikk på en så stor scene.
Hun har sunget i Paris, Madrid, Berlin, Wien, Praha, Buenos Aires og Toronto, blant mange andre byer. I 2017 undertegnet hun en eksklusiv kontrakt med plateselskapet Decca.
I anmeldelsen av hennes andre album kalte NRKs musikkanmelder Eystein Sandvik henne et «jordskjelv» og «en naturkraft».
Hun ble kåret til «female singer of the year 2020». I september i år fikk hun Anders Jahres kulturpris på 750.000 kroner og for andre gang er hun nominert til Nordisk råds musikkpris, som hedrer hele den korte, imponerende karrieren.
Richard Wagner er den som skrev de mest utfordrende operarollene. Lise debuterte på Wagnerfastivalen i Bayreuth i 2019. Den forrige nordmannen som tok imot applaus for rollen som Elisabeth i Tannhäuser der het Elisa Wiborg. Hun levde samtidig med Bjørnson og Grieg.
– Wow! Dette er en stemme du ikke får høre ofte, sier Stephen Gould (tenoren som synger Tannhäuser) til NRK, om da han hørte Lise synge første gang.
– Hva er det som gjør den sjelden?
– Den har stor fylde helt fra det dypeste mulige kvinneregisteret, og er nesten ubegrenset i toppregistret. Kombinasjonen av klarhet og tonefylde – og farge!
Med hensyn til stemmen er det Kirsten Flagstad det er naturlig å sammenligne Lise Davidsen med:
Flagstad ble kalt sitt århundrets stemme. Det samme begrepet brukes om Davidsen.
Lises onkel Ole, som eier noen av de store jordene rundt boligfeltet hun vokste opp i, forlater sjelden gården.
– Da jeg kom inn på Griegakademiet sa han: «hvis du noen gang synger i operaen skal du få 10.000 kroner!»
Det er som kjent en stor sum for en norsk bonde. Lise innkasserte aldri, men inviterte tante Reidun og onkel Ole til operaen i Bjørvika, da hun debuterte i tittelrollen i en konsertversjon av Sancta Susanna av Paul Hindemith i februar 2015.
Han hentet frem dressen.
Hei!
Har du noe du vil si oss om denne saken? Har du forslag til saker jeg eller andre i kulturgjengen burde se nærmere på? Vi vil gjerne høre.
Jeg har tidligere skrevet om kunstnerne Ole Sjølie og Kari Steihaug.