Mageplask for antihelter

Superskurken Brainiac ankommer Jorden og forvandler superheltene i Justice League til sine marionetter.

Det er såpass dårlige nyheter for menneskeheten at myndighetene vender blikket mot sitt aller siste alternativ – de farligste og mest morderiske fangene i mentalsykehuset Arkham Asylum.

Det er opptakten til spillet «Suicide Squad: Kill the Justice League».

Bevæpnet med kløkt, sarkasme, tungt skyts og en solid dose flaks skal Harley Quinn, Deadshot, King Shark og Captain Boomerang hamle opp med Supermann, The Flash, Batman og Green Lantern.

Godt utgangspunkt

I utgangspunktet snakker vi om umulige odds for den minst samstemte firerbanden siden The Beatles anno 1969.

Og det er et veldig godt utgangspunkt for et spill.

Etter den glimrende filmen «The Suicide Squad» (2021), den godkjente «Birds of Prey» (2020) og den nydelige TV-serien «Peacemaker» (2022) ankommer dette spillet på en bølge av forventninger.

Ikke minst er det også snakk om et nytt spill fra Rocksteady Studios, skaperne av den fantastiske «Batman: Arkham»-serien.

Det kan jo ikke gå galt. Men så gjør det det likevel.

«Suicide Squad: Kill the Justice League» er et helt OK actionspill rent mekanisk, særlig etter hvert som man gradvis får oppgradert kampferdighetene til de fire antiheltene.

Du velger selv hvilken av de fire du vil spille som, og kan bytte mellom dem etter eget ønske. Spillet har også samarbeidsmodus, du kan altså spille sammen med inntil tre venner.

Det siste er den soleklart beste måten å oppleve spillet på.

Det er også tydelig at de spillfaglige ferdighetene til utviklerne er fra øverste hylle, det er lite å utsette på det tekniske nivået.

Grell kontrast

Spillet er dessuten krydret med et knippe flotte hendelser, stilige lokasjoner og velregisserte øyeblikk. Ikke minst hender det – en sjelden gang – at dialogen er genuint morsom.

Men alt dette står i grell kontrast med den faktiske spillgleden man henter ut av opplevelsen. Høydepunktene vitner om hva spillet kunne ha vært.

For «Suicide Squad: Kill the Justice League» er like schizofrent som de mest alvorlige tilfellene bak murene til Arkham Asylum.

Blaff av Rocksteady-kvalitet avløses av uinspirert, repeterende action, lite engasjerende fiender, et merkelig lite stemningsfullt Metropolis og skuffende labre og kaotiske bosskamper.

Alt er pakket inn i en guffen følelse av at man spiller en nedstrippet versjon av spillet.

Av ganske uforståelige grunner har dette blitt et «live service»-spill, inspirert av suksessen til spill som «Destiny», «Fortnite» og «Call of Duty: Warzone» og haugene av penger de genererer.

Kunst vs. penger

Det er meningen at man skal spille «Suicide Squad: Kill the Justice League» i mange uker, måneder, kanskje år.

Det vil komme nye kapitler, flere fanger vil bli sluppet fri fra Arkham Asylum og kampen mot Brainiac fortsetter.

Basert på opplevelsene mine før og etter rulletekst, er jeg totalt uinteressert i alt dette.

Spillet er ikke i nærheten av å være gøy og interessant nok til et langvarig forhold.

Så hva har egentlig skjedd her?

I mine øyne ser det ut som om kreative og kunstneriske ambisjoner har kollidert med et ønske (eller et krav) om å tjene så mye penger som mulig.

Det er ikke nødvendigvis en oppskrift på fiasko, men det krever likevel at man skrur sammen en helstøpt og morsom spillopplevelse hele veien.

Hvis man sprer spillgledene for tynt, hvis man utsetter høydepunkter til noe spillerne kan betale for senere og hvis man behandler store deler av opplevelsen som pregløs fyllmasse mellom høydepunktene – da blir det ganske kjedelig å spille, rett og slett.

Vi har fått et godt, men kjipt eksempel på at «live service»-modellen ikke er den hellige gralen mange slips i spillbransjen ser ut til å mene den er.

Det beste jeg kan si om «Suicide Squad: Kill the Justice League», er at det ikke er direkte ræva.

Men det er skuffende langt unna å være genuint bra.

PS: Spillet er testet på PlayStation 5.